Ut av komfortsonen

Tittel: The Nether
Manus: Jennifer Haley
Regi: Jerremy Herrin
Design: Es Devlin, Luke Halls, Christina Cunningham
Musikk: Nick Powell
Tid og sted: 14. mars, The Duke of York Theatre. Forestillingen spilles fram til 25. april.

3. Doyle (David Calder) and Morris (Amanda Hale) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson
Doyle (David Calder) and Morris (Amanda Hale) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson

The Nether er en forestilling som tar opp et svært vanskelig tema: pedofili. Den balanserer på en knivsegg mellom å utfordre og provosere og å gå for langt i framstillingen av voksne menns seksuelle fantasier om barn. Det at denne grensen blir oppsøkt og utforsket, men, etter min mening, aldri overskrides, gjør forestillingen til en svært sterk og engasjerende opplevelse.

The Nether foregår i framtiden. Internett heter ikke lenger internett, men ”The Nether” og er blitt utviklet til en betraktelig mer omfattende virtuell virkelighet enn den vi kjenner i dag. Menneskene bruker mer og mer tid borte fra sine egne liv, pålogget i ulike virtuelle verdener. Handlingen i stykket foregår på to nivåer. I et forhørsrom møter vi inspektør Morris (Amanda Hale) som veksler mellom å forhøre to menn: Sims (Stanley Townsend) som har utviklet ”The Hideaway”, en virtuell plattform der voksne menn kan leve ut sine fantasier med (virtuelle) barn, og Doyle (David Calder) som er fast kunde i ”The Hideaway”. Innimellom disse scenene blir vi tatt med til ”The Hideaway”, som viser seg å være inspirert av Viktoria-tidens England, med gamle møbler og store hager. Vi møter igjen Sims, her kjent som Papa, i tillegg til kunden Mr. Woodnut (Ivanno Jeremiah) og ti år gamle Iris (Jamie Adler). Scener fra de to verdenene løper parallelt gjennom forestillingen.

2. Woodnut (Ivanno Jeremiah) and Sims (Stanley Townsend) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson
Woodnut (Ivanno Jeremiah) and Sims (Stanley Townsend) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson

Visuelt sett er forestillingen en ren nytelse. Forhørsrommet er svært enkelt utformet: scenen er smal, og et bord og to pinnestoler langt framme mot salen skaper en nærmest klaustrofobisk stemning. På bakveggen vises en slags videokunst: svarte og hvite streker, overvåkningsbilder av Sims og Doyle og animasjoner av natur, objekter og figurer. Alt er i svart, hvitt og grått, inkludert kostymene. Dermed får ”den virkelige verden” et grått, trist og kjedelig preg. Dette står i sterk kontrast til scenene i det virtuelle, men svært fargerike ”The Hideaway”. Bakveggen heises opp, og en helt egen verden åpenbarer seg for oss. Et rom med hvite viktorianske møbler henger en meter over bakken og er omkranset av en rekke grønne og vakre trær. Dette er igjen omkranset av speil. Effekten er blendende vakker. Det er helt åpenbart at i ”The Hideaway” har Sims/Papa skapt en verden som er mye mer fristende å oppholde seg i enn den grå og triste virkeligheten.

1. Morris (Amanda Hale) and Sims (Stanley Townsend) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson
Morris (Amanda Hale) and Sims (Stanley Townsend) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson

De fem skuespillerne gjør alle en god jobb, men en av dem fortjener spesielt å framheves: 11 år gamle Jamie Adler stråler i rollen som Iris. Det er ingen enkel jobb hun har, for forestillingen krever at hun holder lange dialoger der et svært komplekst følelsesregister er i bruk. Hun må være både vennlig og forførerisk mot Mr. Woodnut, både fornærmet på og ærlig med Papa. Adler gjennomfører dette med total overbevisning og overskudd. Også de voksne skuespillerne gjør komplekse rolletolkninger. Særlig Townsends Sims/Papa er tankevekkende. Townsend går så langt som mulig i å rasjonalisere Sims’ seksuelle preferanser for barn. Han er ingen helgen, men han kan heller ikke avskrives som et monster. Mr. Woodnut er kanskje den karakteren som i størst grad står nærmest publikums opplevelse, og Ivanno Jeremiah uttrykker godt hvordan man enkelt kan la seg trekke mot det vakre ”The Hideaway” samtidig som man føler en sterk avsky for det som foregår der. Hvis jeg skal nevne et negativt element i forestillingen, er det at noen skuespillere, særlig Hale og Calder, tidlig spiller ut sine sterkeste emosjonelle kort. Calder, som Doyle, har tårer i øynene allerede første gang vi møter ham, og også Hale begynner å gråte svært tidlig i forestillingen. Riktignok er tårer og gråt en passende reaksjon på det som foregår i ”The Hideaway”, men når dette spilles ut så tidlig, mister det sin effekt utover i forestillingen, og karakterenes følelsesliv innskrenkes noe.

6. Iris (Jaime Adler) and Woodnut (Ivanno Jeremiah) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson
Iris (Jaime Adler) and Woodnut (Ivanno Jeremiah) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson

The Nether
er en forestilling som griper tak i en og nekter å gi slipp. Jeg lar meg imponere av at de vanskelige temaene ikke skygges unna, men konfronteres direkte. Det er særlig to hendelser som blir sittende igjen i hodet mitt lenge etter at forestillingen er over, og begge to er knyttet til hvordan forestillingen behandler Adler/Iris. Den første hendelsen er Iris’ første møte med Mr. Woodnut. Det blir raskt klart at Iris er ”programmert” til å forføre sine kunder, og de to spiller spill sammen og danser vals. Til slutt åpner imidlertid Iris en knapp i kjolen, som dermed faller til gulvet (heldigvis er vi i Viktoria-tidens England, og Iris’ undertøy er heldekkende). Iris sier ”Touch me”, før en blackout inntreffer, og ”The Hideaway” skjules av bakveggen i forhørsrommet. Neste hendelse er mot slutten av forestillingen. Iris har fått et svært godt forhold til Mr. Woodnut, og Papa er sjalu. Stemningen blir mer og mer opphetet fram til Papa slår Iris i ansiktet. På et rasjonelt plan vet jeg at slaget er simulert. På et emosjonelt plan har jeg akkurat sett en stor mann slå et lite barn. For meg illustrerer disse to øyeblikkene hvordan forestillingen er villig til å gå så langt som mulig for å provosere og utfordre meg som publikummer. De vanskelige temaene blir ikke bare tatt fram i lyset, men de blir slengt meg i ansiktet av full kraft. Samtidig er det viktig å understreke at forestillingen alltid holder seg innenfor hva jeg som publikummer kan tåle. Undertøyet er heldekkende, blackouten inntreffer tidsnok, og jeg forstår at slaget er simulert.

5. Doyle (David Calder) and Morris (Amanda Hale) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson
Doyle (David Calder) and Morris (Amanda Hale) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson

Det er her forestillingens genistrek ligger: Hvis målet har vært å provosere mest mulig, men ikke så mye at det blir en negativ opplevelse, er dette målet nådd. Opplevelser som
The Nether er en av grunnene til at jeg går på teater. Temaer som er ekstremt vanskelige å snakke om (for ikke å nevne å forstå), kan tas fram på en måte som ryster meg, men som likevel bidrar til at jeg lærer noe.

4. Doyle (David Calder) and Sims (Stanley Townsend) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson
Doyle (David Calder) and Sims (Stanley Townsend) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson