Hylende morsom med alvorlige undertoner
06/07/15 13:07
Tittel: The Beaux’ Stratagem
Forfatter: George Farquhar
Regi: Simon Godwin
Design: Lizzie Clachan
Musikk: Michael Bruce
Tid og sted: 02.07.2015 i The Olivier Theatre på The National Theatre. Spilles fram til 20. september. Den 20. september vil forestillingen bli direktesendt til kinoer i Norge.
Geoffrey Streatfeild (Archer) and Samuel Barnett (Aimwell). Foto: Manuel Harlan.
George Farquhar’s The Beaux’ Stratagem ble skrevet i 1707, men er fremdeles vidunderlig morsom. Oppsettingen på The National Theatre er fartsfull og livlig, og skuespillerne leverer teksten med en presisjon og detaljrikdom som lader selv det mest dagligdagse utsagn med doble betydninger og humor. I tillegg makter forestillingen å dvele ved de mer alvorlige temaene i dramaet. De tre timene forestillingen varer, flyr dermed av gårde og blir til en svært underholdende kveld.
Susannah Fielding (Mrs Sullen). Foto: Manuel Harlan.
I The Beaux’ Stratagem møter vi Aimwell og Archer. De er gentlemen, men i pengetrøbbel, og har derfor bestemt seg for å trekke seg tilbake til en kro på landet. Her er planen at Archer skal gi seg ut for å være Aimwells tjener, og sammen skal de finne en rik og gifteklar jente. Aimwell skal gifte seg med henne, og så skal de sammen stikke av med pengene hennes. En stund ser dette ut til å gå som planlagt. Det er en familie i nærheten med en datter, Dorinda, som vil gi en medgift på 10 000 pund. Problemene oppstår når Aimwell, stikk i strid med den opprinnelige kyniske planen, faktisk forelsker seg i Dorinda. Og situasjonen blir ikke bedre når Archer forelsker seg i Dorindas svigerinne, Mrs. Sullen. I tillegg bidrar en lurendreier av en kroeier, hans flørtende datter, en forelsket fransk greve, en skruppelløs landeveisrøver og en irsk prest i forkledning til forviklingene. Heldigvis går alt bra til slutt. Aimwell får sin Dorinda, Archer får Mrs. Sullen (etter at hun har skilt seg fra sin mann), og alle er lykkelige ved stykkets slutt.
Jane Booker (Lady Bountiful), Samuel Barnett (Aimwell), Geoffrey Streatfeild (Archer) and Pippa Bennett-Warner (Dorinda). Foto: Manuel Harlan.
Visuelt er oppsettingen på The National Theatre ganske tradisjonell, og handlingen er lagt til tiden stykket ble skrevet på. Et stort hus i tre etasjer veksler, med enkle grep som en lysekrone og skyvevegger, mellom å framstille kroen der Aimwell og Archer losjerer, og huset til Dorindas familie. Dette fungerer svært godt, og skiftene mellom de ulike lokalene foregår raskt og enkelt. I tillegg gir trappene som går mellom husets tre etasjer mange muligheter for dynamiske bevegelser. Ofte blir det svært komisk når elskende par eller sammensvergende tjenere må gjemme seg i eller under trappene når andre karakterer entrer scenen. Også kostymene er tidsriktige med lange frakker og parykker til mennene og kjoler med stor omkrets og korsett til damene. Ofte er kostymene vakre og spektakulære i seg selv, og særlig Mrs. Sullens blomstrete kjole er flott å se på.
Amy Morgan (Cherry). Foto: Manuel Harlan.
Simon Godwins regi er nøyaktig og stram, noe som er helt sentralt i en komedie med så mange intrikate forviklinger som denne. Godwin balanserer inn- og utganger på en måte som hele tiden skaper et mest mulig dynamisk scenebilde. Stort sett går handlingen unna i en forrykende fart, noe som gjør forestillingen svært underholdende og engasjerende. Michael Bruces musikk bidrar også til å gjøre forestillingen livlig. Et band med fiolin, kontrabass og diverse gitarer entrer med jevne mellomrom scenen og framfører folkemusikkinspirerte låter sammen med skuespillerne. Særlig Archers sang til damene og den franske grevens melankolske kjærlighetssang er fengende høydepunkter. Men Godwin er heller ikke redd for å stoppe opp og dvele i øyeblikk som fortjener ekstra ettertanke. Flere øyeblikk som viser det ulykkelige ekteskapet mellom Mrs. og Mr. Sullen, er såre og fungerer som balansepunkter til forestillingens ellers så kjappe og useriøse stil. Særlig Mrs. Sullens monolog om kvinner som lever i ulykkelige ekteskap, som avslutter første akt, er svært virkningsfull. Framført nærmest som en appell fra trappeavsatsen i annen etasje gir den virkelig publikum noe å tenke på gjennom pausen.
Pippa Bennett-Warner (Dorinda) and Susannah Fielding (Mrs Sullen). Foto: Manuel Harlan.
Først og fremst er dette imidlertid skuespillernes aften. En komedie der så mye av humoren og innholdet ligger i et språk som er over 300 år gammelt, er avhengig av at skuespillerne gir alt og jobber svært detaljert med replikkene. Hele ensemblet leverer med glans. Samuel Barnett og Geoffrey Streatfeild viser et fantastisk samspill som Aimwell og Archer. Barnetts idealistiske og drømmende Aimwell står svært godt til Streatfeilds mer handlingsorienterte og oppfinnsomme Archer, og det er svært underholdende å følge begges utvikling fra kyniske konspiratører til forgapte elskere. Deres to kvinnelige motspillere er like overbevisende. Pippa Bennett-Warners Dorinda er en herlig blanding av forsiktig uskyld og flørtende eventyrlyst, og det er helt tydelig den sistnevnte siden som tar mer og mer over etter hvert. Susannah Fieldings Mrs. Sullen er sylskarp, sarkastisk og hylende morsom. Desto mer gripende blir det når karakterens mer såre og tragiske sider kommer fram når hun forklarer hvordan hennes mann kommer full hjem hver eneste natt. Flere andre skuespillere briljerer i mindre karakterroller, og det er vanskelig og trekke fram enkeltprestasjoner. Allikevel er mine personlige favoritter kanskje Chook Sibtain som skruppelløs og voldelig men likevel enfoldig landeveisrøver og Amy Morgan som fyrrig og flørtende kroeierdatter.
Timothy Watson, Jane Booker, Pearce Quigley, Amy Morgan, Molly Gromadzki and Nicholas Khan. Foto: Manuel Harlan.
Alt i alt er The Beaux’ Stratagem en deilig underholdende forestilling og en av de beste komediene jeg har sett på lenge. Forestillingen er først og fremst morsom, og som sådan leverer den på alle punkter. Allikevel ble jeg vel så fascinert av at bak all den lettbeinte humoren kom mer alvorlige temaer til syne, særlig gjennom Mrs. og Mr. Sullens ulykkelige ekteskap. Flere av stykkets replikker virket, til tross for de 300 årene som er gått siden de ble skrevet, meningsfulle også for meg i dag. Et særlig godt eksempel er Mrs. Sullens monolog om kvinners rettigheter i ekteskapet som åpnet annen akt. Denne replikken framsto som så virkningsfull på forestillingen jeg så, at publikum brøt ut i spontan applaus. Det er verdt å huske på at det er flere dramatikere enn Shakespeare som skrev dramaer for 3-400 år siden og allikevel fremdeles har noe å si oss i dag. Simon Godwin og hans skuespillerensemble utnytter i hvert fall George Farquhars tekst på en særdeles underholdende og meningsfull måte.
Pippa Bennett-Warner (Dorinda) and Susannah Fielding (Mrs Sullen). Foto: Manuel Harlan.
Forfatter: George Farquhar
Regi: Simon Godwin
Design: Lizzie Clachan
Musikk: Michael Bruce
Tid og sted: 02.07.2015 i The Olivier Theatre på The National Theatre. Spilles fram til 20. september. Den 20. september vil forestillingen bli direktesendt til kinoer i Norge.
Geoffrey Streatfeild (Archer) and Samuel Barnett (Aimwell). Foto: Manuel Harlan.
George Farquhar’s The Beaux’ Stratagem ble skrevet i 1707, men er fremdeles vidunderlig morsom. Oppsettingen på The National Theatre er fartsfull og livlig, og skuespillerne leverer teksten med en presisjon og detaljrikdom som lader selv det mest dagligdagse utsagn med doble betydninger og humor. I tillegg makter forestillingen å dvele ved de mer alvorlige temaene i dramaet. De tre timene forestillingen varer, flyr dermed av gårde og blir til en svært underholdende kveld.
Susannah Fielding (Mrs Sullen). Foto: Manuel Harlan.
I The Beaux’ Stratagem møter vi Aimwell og Archer. De er gentlemen, men i pengetrøbbel, og har derfor bestemt seg for å trekke seg tilbake til en kro på landet. Her er planen at Archer skal gi seg ut for å være Aimwells tjener, og sammen skal de finne en rik og gifteklar jente. Aimwell skal gifte seg med henne, og så skal de sammen stikke av med pengene hennes. En stund ser dette ut til å gå som planlagt. Det er en familie i nærheten med en datter, Dorinda, som vil gi en medgift på 10 000 pund. Problemene oppstår når Aimwell, stikk i strid med den opprinnelige kyniske planen, faktisk forelsker seg i Dorinda. Og situasjonen blir ikke bedre når Archer forelsker seg i Dorindas svigerinne, Mrs. Sullen. I tillegg bidrar en lurendreier av en kroeier, hans flørtende datter, en forelsket fransk greve, en skruppelløs landeveisrøver og en irsk prest i forkledning til forviklingene. Heldigvis går alt bra til slutt. Aimwell får sin Dorinda, Archer får Mrs. Sullen (etter at hun har skilt seg fra sin mann), og alle er lykkelige ved stykkets slutt.
Jane Booker (Lady Bountiful), Samuel Barnett (Aimwell), Geoffrey Streatfeild (Archer) and Pippa Bennett-Warner (Dorinda). Foto: Manuel Harlan.
Visuelt er oppsettingen på The National Theatre ganske tradisjonell, og handlingen er lagt til tiden stykket ble skrevet på. Et stort hus i tre etasjer veksler, med enkle grep som en lysekrone og skyvevegger, mellom å framstille kroen der Aimwell og Archer losjerer, og huset til Dorindas familie. Dette fungerer svært godt, og skiftene mellom de ulike lokalene foregår raskt og enkelt. I tillegg gir trappene som går mellom husets tre etasjer mange muligheter for dynamiske bevegelser. Ofte blir det svært komisk når elskende par eller sammensvergende tjenere må gjemme seg i eller under trappene når andre karakterer entrer scenen. Også kostymene er tidsriktige med lange frakker og parykker til mennene og kjoler med stor omkrets og korsett til damene. Ofte er kostymene vakre og spektakulære i seg selv, og særlig Mrs. Sullens blomstrete kjole er flott å se på.
Amy Morgan (Cherry). Foto: Manuel Harlan.
Simon Godwins regi er nøyaktig og stram, noe som er helt sentralt i en komedie med så mange intrikate forviklinger som denne. Godwin balanserer inn- og utganger på en måte som hele tiden skaper et mest mulig dynamisk scenebilde. Stort sett går handlingen unna i en forrykende fart, noe som gjør forestillingen svært underholdende og engasjerende. Michael Bruces musikk bidrar også til å gjøre forestillingen livlig. Et band med fiolin, kontrabass og diverse gitarer entrer med jevne mellomrom scenen og framfører folkemusikkinspirerte låter sammen med skuespillerne. Særlig Archers sang til damene og den franske grevens melankolske kjærlighetssang er fengende høydepunkter. Men Godwin er heller ikke redd for å stoppe opp og dvele i øyeblikk som fortjener ekstra ettertanke. Flere øyeblikk som viser det ulykkelige ekteskapet mellom Mrs. og Mr. Sullen, er såre og fungerer som balansepunkter til forestillingens ellers så kjappe og useriøse stil. Særlig Mrs. Sullens monolog om kvinner som lever i ulykkelige ekteskap, som avslutter første akt, er svært virkningsfull. Framført nærmest som en appell fra trappeavsatsen i annen etasje gir den virkelig publikum noe å tenke på gjennom pausen.
Pippa Bennett-Warner (Dorinda) and Susannah Fielding (Mrs Sullen). Foto: Manuel Harlan.
Først og fremst er dette imidlertid skuespillernes aften. En komedie der så mye av humoren og innholdet ligger i et språk som er over 300 år gammelt, er avhengig av at skuespillerne gir alt og jobber svært detaljert med replikkene. Hele ensemblet leverer med glans. Samuel Barnett og Geoffrey Streatfeild viser et fantastisk samspill som Aimwell og Archer. Barnetts idealistiske og drømmende Aimwell står svært godt til Streatfeilds mer handlingsorienterte og oppfinnsomme Archer, og det er svært underholdende å følge begges utvikling fra kyniske konspiratører til forgapte elskere. Deres to kvinnelige motspillere er like overbevisende. Pippa Bennett-Warners Dorinda er en herlig blanding av forsiktig uskyld og flørtende eventyrlyst, og det er helt tydelig den sistnevnte siden som tar mer og mer over etter hvert. Susannah Fieldings Mrs. Sullen er sylskarp, sarkastisk og hylende morsom. Desto mer gripende blir det når karakterens mer såre og tragiske sider kommer fram når hun forklarer hvordan hennes mann kommer full hjem hver eneste natt. Flere andre skuespillere briljerer i mindre karakterroller, og det er vanskelig og trekke fram enkeltprestasjoner. Allikevel er mine personlige favoritter kanskje Chook Sibtain som skruppelløs og voldelig men likevel enfoldig landeveisrøver og Amy Morgan som fyrrig og flørtende kroeierdatter.
Timothy Watson, Jane Booker, Pearce Quigley, Amy Morgan, Molly Gromadzki and Nicholas Khan. Foto: Manuel Harlan.
Alt i alt er The Beaux’ Stratagem en deilig underholdende forestilling og en av de beste komediene jeg har sett på lenge. Forestillingen er først og fremst morsom, og som sådan leverer den på alle punkter. Allikevel ble jeg vel så fascinert av at bak all den lettbeinte humoren kom mer alvorlige temaer til syne, særlig gjennom Mrs. og Mr. Sullens ulykkelige ekteskap. Flere av stykkets replikker virket, til tross for de 300 årene som er gått siden de ble skrevet, meningsfulle også for meg i dag. Et særlig godt eksempel er Mrs. Sullens monolog om kvinners rettigheter i ekteskapet som åpnet annen akt. Denne replikken framsto som så virkningsfull på forestillingen jeg så, at publikum brøt ut i spontan applaus. Det er verdt å huske på at det er flere dramatikere enn Shakespeare som skrev dramaer for 3-400 år siden og allikevel fremdeles har noe å si oss i dag. Simon Godwin og hans skuespillerensemble utnytter i hvert fall George Farquhars tekst på en særdeles underholdende og meningsfull måte.
Pippa Bennett-Warner (Dorinda) and Susannah Fielding (Mrs Sullen). Foto: Manuel Harlan.