Viktig politisk historie redusert til lettbeint underholdning
16/03/15 12:30
Tittel: Made in Dagenham
Manus: Richard Bean
Musikk: David Arnold
Sangtekster: Richard Thomas
Regi: Rupert Goold
Design: Bunny Christie
Tid og sted: The Adelphi Theatre, 11. mars 2015. Spilles fram til 11. april.
Photography by Manuel Harlan.
Musikalen Made in Dagenham er basert på virkelige hendelser. På slutten av 1960-tallet streiket kvinnene som arbeidet med å sy trekk til bilsetene på Fordfabrikken i Dagenham utenfor London. Den opprinnelige årsaken til streiken var at arbeidet deres ble degradert til 'ufaglært', men konflikten utviklet seg raskt til et krav om likelønn mellom kvinner og menn. I musikalversjonen møter vi fabrikkarbeiderne og følger særlig Rita O'Grady (Gemma Arterton), en vanlig arbeider som snart blir leder for hele streiken. Vi følger Ritas kamp for rettigheter på arbeidsplassen og hennes privatliv med mannen Eddie (Adrian der Gregorian) og deres to barn. De to sidene av Ritas liv kommer etter hvert i konflikt med hverandre: fordi Rita bruker mye tid hjemmefra for å kjempe for kvinners rettigheter, tar Eddie med seg barna og flytter ut. I tillegg møter vi også statsminister Harold Wilson og medlemmene av hans regjering, samt Henry Ford selv, som kommer flyvende inn fra USA. Dermed forsøker Made in Dagenham å favne arbeidskonflikten svært bredt, både dens innvirkning på nasjonal politikk og på enkeltpersoners dagligliv. Resultatet er underholdende, men politisk ganske problematisk.
Estetisk sett følger forestillingen et maksimalistisk prinsipp. Fords bilfabrikk brukes som gjennomgående tema, og alle vegger er utformet av en salig blanding bildeler, verktøy og liknende. I tillegg er alle stedene vi blir presentert for, representert med rikelig og detaljert scenografi. Ritas hus er fullt utrustet i 60-talls stil med kjøkken i første etasje og soverom i andre. Scenene i selve fabrikken har både halvferdige biler i bakgrunnen, samlebånd i taket og selvfølgelig en rekke symaskiner. De ulike scenografielementene kjøres inn og ut på hjul eller kommer opp av luker i scenen, og teknisk sett er forestillingen svært effektiv. Kostyme og sminke er alt i 60-talls stil med blomstrete og fargerike kjoler og oppsatt hår. Den gjennomførte visuelle tidskoloritten skaper en betydelig grad av nostalgi.
Photography by Manuel Harlan.
Prestasjonene blant skuespillerne er gjennomgående av høy kvalitet. Gemma Arterton bærer på mange måter forestillingen i rollen som Rita. Hun er svært troverdig i overgangen fra vanlig arbeider til leder for en landsomfattende streik, og hun er like engasjerende i politiske taler som hun er sår og sympatisk når mann og barn forlater henne. Adrian der Gregorian er et godt motstykke til Rita, og han må særlig framheves for en svært god sangstemme. I tillegg er det mange gode prestasjoner i mindre roller. Særlig Sophie Stanton som Beryl, den sjarmerende og sarkastiske arbeidskvinnen med minst ett banneord i hver setning, og Mark Hadfield som en fullstendig handlingslammet og tafatt statsminister Wilson, bør trekkes fram. Ensemblet som helhet er også svært godt samkjørt, og koreografier og sang er en fryd for både øyne og øre. Noen stemmer skiller seg ut med eksepsjonelle kvaliteter, særlig når Sophie Isaacs og Emma Lindars legger soulinspirerte overstemmer på de store kornumrene.
Photography by Manuel Harlan.
Til tross for disse åpenbare kvalitetene byr forestillingen på en del uløste problemstillinger. Historien som fortelles, er viktig og fortjener å bli tatt fram, men måten det skjer på gjennom Richard Beans manus og David Arnolds og Richard Thomas’ sanger er problematisk. Jeg har allerede nevnt hvordan scenografi og kostymer innhyller historien i en viss grad av nostalgi. Musikken, som i hvert fall til tider høres ut som Beatles-låter og annen engelsk 60-talls-musikk, bidrar også til dette. Det virker også å være en del vitser og referanser til tidsspesifikke kulturelle hendelser og ideer, som mange rundt meg ler mye av, men som er vanskeligere å henge med i for en utlending som meg. I tillegg til denne nostalgien får forestillingen også et visst sentimentalt preg. Til tider undergraves den politiske kjønns- og arbeidskonflikten av et sterkt fokus på hovedpersonenes følelsesliv. For eksempel kan Eddie, etter å ha glemt deres ti års bryllupsdag, gjøre Rita glad igjen med en sang om hvordan han bare er en mann som også glemmer av og til. Dette står i sterk kontrast til Ritas og de andre kvinnenes kamp mot et samfunn som nettopp er preget av menns enkle og litt nedlatende holdning til kvinner og deres arbeid.
Den snikende følelsen av at en viktig politisk sak er blitt redusert til lettbeint underholdning, blir enda tydeligere når jeg ser meg om blant mine medpublikummere. Et klart flertall av dem er kvinner omtrent på alder med kvinnene vi møter på scenen. Allikevel legger jeg merke til at det ikke er de streikende kvinnene, men den morsomme, tafatte statsministeren som blir publikums favoritt. Han får ekstreme mengder latter underveis i forestillingen og klart mest applaus og bifallsrop på slutten. For meg blir dette selve manifestasjonen på hvordan forestillingen fungerer. Det som en gang var en viktig politisk kampsak (og fremdeles er det), er her blitt redusert til noe fjernt, fra en annen tid, som vi kan underholdes av, men som alt i alt ikke egentlig angår oss. Det er i utgangspunktet ikke noe galt i en forestilling som er mer underholdning enn politikk. Men med de premissene handlingen i Made in Dagenham legger, forventer man nærmest at det politiske budskapet tas mer på alvor.
Manus: Richard Bean
Musikk: David Arnold
Sangtekster: Richard Thomas
Regi: Rupert Goold
Design: Bunny Christie
Tid og sted: The Adelphi Theatre, 11. mars 2015. Spilles fram til 11. april.
Photography by Manuel Harlan.
Musikalen Made in Dagenham er basert på virkelige hendelser. På slutten av 1960-tallet streiket kvinnene som arbeidet med å sy trekk til bilsetene på Fordfabrikken i Dagenham utenfor London. Den opprinnelige årsaken til streiken var at arbeidet deres ble degradert til 'ufaglært', men konflikten utviklet seg raskt til et krav om likelønn mellom kvinner og menn. I musikalversjonen møter vi fabrikkarbeiderne og følger særlig Rita O'Grady (Gemma Arterton), en vanlig arbeider som snart blir leder for hele streiken. Vi følger Ritas kamp for rettigheter på arbeidsplassen og hennes privatliv med mannen Eddie (Adrian der Gregorian) og deres to barn. De to sidene av Ritas liv kommer etter hvert i konflikt med hverandre: fordi Rita bruker mye tid hjemmefra for å kjempe for kvinners rettigheter, tar Eddie med seg barna og flytter ut. I tillegg møter vi også statsminister Harold Wilson og medlemmene av hans regjering, samt Henry Ford selv, som kommer flyvende inn fra USA. Dermed forsøker Made in Dagenham å favne arbeidskonflikten svært bredt, både dens innvirkning på nasjonal politikk og på enkeltpersoners dagligliv. Resultatet er underholdende, men politisk ganske problematisk.
Estetisk sett følger forestillingen et maksimalistisk prinsipp. Fords bilfabrikk brukes som gjennomgående tema, og alle vegger er utformet av en salig blanding bildeler, verktøy og liknende. I tillegg er alle stedene vi blir presentert for, representert med rikelig og detaljert scenografi. Ritas hus er fullt utrustet i 60-talls stil med kjøkken i første etasje og soverom i andre. Scenene i selve fabrikken har både halvferdige biler i bakgrunnen, samlebånd i taket og selvfølgelig en rekke symaskiner. De ulike scenografielementene kjøres inn og ut på hjul eller kommer opp av luker i scenen, og teknisk sett er forestillingen svært effektiv. Kostyme og sminke er alt i 60-talls stil med blomstrete og fargerike kjoler og oppsatt hår. Den gjennomførte visuelle tidskoloritten skaper en betydelig grad av nostalgi.
Photography by Manuel Harlan.
Prestasjonene blant skuespillerne er gjennomgående av høy kvalitet. Gemma Arterton bærer på mange måter forestillingen i rollen som Rita. Hun er svært troverdig i overgangen fra vanlig arbeider til leder for en landsomfattende streik, og hun er like engasjerende i politiske taler som hun er sår og sympatisk når mann og barn forlater henne. Adrian der Gregorian er et godt motstykke til Rita, og han må særlig framheves for en svært god sangstemme. I tillegg er det mange gode prestasjoner i mindre roller. Særlig Sophie Stanton som Beryl, den sjarmerende og sarkastiske arbeidskvinnen med minst ett banneord i hver setning, og Mark Hadfield som en fullstendig handlingslammet og tafatt statsminister Wilson, bør trekkes fram. Ensemblet som helhet er også svært godt samkjørt, og koreografier og sang er en fryd for både øyne og øre. Noen stemmer skiller seg ut med eksepsjonelle kvaliteter, særlig når Sophie Isaacs og Emma Lindars legger soulinspirerte overstemmer på de store kornumrene.
Photography by Manuel Harlan.
Til tross for disse åpenbare kvalitetene byr forestillingen på en del uløste problemstillinger. Historien som fortelles, er viktig og fortjener å bli tatt fram, men måten det skjer på gjennom Richard Beans manus og David Arnolds og Richard Thomas’ sanger er problematisk. Jeg har allerede nevnt hvordan scenografi og kostymer innhyller historien i en viss grad av nostalgi. Musikken, som i hvert fall til tider høres ut som Beatles-låter og annen engelsk 60-talls-musikk, bidrar også til dette. Det virker også å være en del vitser og referanser til tidsspesifikke kulturelle hendelser og ideer, som mange rundt meg ler mye av, men som er vanskeligere å henge med i for en utlending som meg. I tillegg til denne nostalgien får forestillingen også et visst sentimentalt preg. Til tider undergraves den politiske kjønns- og arbeidskonflikten av et sterkt fokus på hovedpersonenes følelsesliv. For eksempel kan Eddie, etter å ha glemt deres ti års bryllupsdag, gjøre Rita glad igjen med en sang om hvordan han bare er en mann som også glemmer av og til. Dette står i sterk kontrast til Ritas og de andre kvinnenes kamp mot et samfunn som nettopp er preget av menns enkle og litt nedlatende holdning til kvinner og deres arbeid.
Den snikende følelsen av at en viktig politisk sak er blitt redusert til lettbeint underholdning, blir enda tydeligere når jeg ser meg om blant mine medpublikummere. Et klart flertall av dem er kvinner omtrent på alder med kvinnene vi møter på scenen. Allikevel legger jeg merke til at det ikke er de streikende kvinnene, men den morsomme, tafatte statsministeren som blir publikums favoritt. Han får ekstreme mengder latter underveis i forestillingen og klart mest applaus og bifallsrop på slutten. For meg blir dette selve manifestasjonen på hvordan forestillingen fungerer. Det som en gang var en viktig politisk kampsak (og fremdeles er det), er her blitt redusert til noe fjernt, fra en annen tid, som vi kan underholdes av, men som alt i alt ikke egentlig angår oss. Det er i utgangspunktet ikke noe galt i en forestilling som er mer underholdning enn politikk. Men med de premissene handlingen i Made in Dagenham legger, forventer man nærmest at det politiske budskapet tas mer på alvor.