Underholdende men problematisk nostalgi
02/02/15 10:45
Tittel: City of Angels
Sted: Donmar Warehouse
Tid: 26.01.2015
Manus: Larry Gelbart
Musikk: Cy Coleman
Sangtekster: David Zippel
Regi: Jousie Rourke
Spilles til: 07.02.2015
City of Angels på the Donmar Warehouse er en veldig underholdende forestilling full av herlig 40-talls nostalgi, fengende jazzrytmer og rask dialogføring. Likevel byr forestillingen på politiske problemstillinger som ikke blir konfrontert på en tilfredsstillende måte.
Rebecca Trehearn (Donna, Oolie) and Rosalie Craig (Gabby, Bobbi) Photo Credit Johan Persson
Musikalen City of Angels er en nostalgisk feiring av film noir-sjangeren, der handlingen er lagt til 40-tallets USA. Vi følger to storylines som er sterkt knyttet til hverandre og til tider overlapper. I den ”virkelige verden” møter vi kriminalforfatteren Stine som er blitt bedt om å skrive om romanen sin til et filmmanus, men som sliter med en produsent som skriver om og forandrer alt Stine skriver. Parallelt følger vi handlingen i selve romanen/filmen der privatetterforsker Stone prøver å finne den bortrømte overklassejenta Malory. Karakterene i de to verdenene spilles av de samme skuespillerne, og resultatet er svært mange morsomme metateatrale elementer. Selve skriveprosessen blir dramatisert, og vi kan følge hvordan personer og hendelser fra Stines liv, for eksempel den kritiserende produsenten, dukker opp i fiksjonsverdenen, der hans alter-ego naturlig nok blir skutt av helten. Fiksjonsverdenen kan også tillate seg en del usannsynlige løsninger, for eksempel en svært gammel mann som holdes kunstig i live i en slags Frankenstein-aktig maskin, fordi vi i publikum vet at det ikke er forestillingen som sådan, men den fiksjonelle forfatteren Stine som produserer dem.
Særlig interessante er scenene der de to verdenene aktivt kommuniserer med hverandre. Et eksempel er avslutningsduetten i første akt der Stine og Stone krangler om hvem av de to som er mest avhengig av den andre. Musikalen avsluttes med at de blir enige om at den beste løsningen er å arbeide sammen. Istedenfor at Stine dikter opp fiksjonsverdenen, er det nå Stone som tar over skrivemaskinen, og skriver om”den virkelige verdenen”. Her blir de metateatrale lagene ekstremt komplekse, ettersom vi i publikum sitter i et teater og ser at en oppdiktet romankarakter endrer hva som skjer på filmsettet der romanen han tilhører, gjøres om til film. Dette høres forvirrende ut, men framstår tydelig i øyeblikket, og er en herlig, absurd og metateatral feiring av kunst og kunstproduksjon.
Katherine Kelly (Carla, Alaura) Photo Credit Johan Persson
City of Angels er en svært vakker forestilling på mange ulike måter. Scenografien er relativt enkel, men stemningsfull. Enkle skrivebord, en seng eller et flygel definerer hvor vi er, og, enda viktigere, framhever tidskoloritten på en nostalgisk måte. I tillegg til disse enkle objektene brukes en del projeksjoner, særlig i form av skrift (vi ser hva Stine skriver) og Malory’s ansikt som stadig dukker opp ettersom Stone jakter på henne. Særlig under duetten jeg har nevnt ovenfor, brukes lys og projeksjoner på en kreativ måte: En stripe av lys deler scenen i to og forflytter seg slik at den som synger, får mer plass og dermed mer makt enn den andre. Dette er en effektiv, og samtidig visuelt svært elegant, måte å fortelle de ulike historiene på. Også skuespillernes framtreden oppleves som vakker. Kvinnene har fargerike 40-talls kjoler, lekre hatter og knallrød leppestift, mens mennene er typisk Hollywood-kjekke med stripete dresser og tøffe mafiahatter.
Hadley Fraser (Stine) Photo Credit Johan Persson
Det aller mest imponerende elementet i forestillingen er imidlertid skuespillerprestasjonene. Det er vanskelig å trekke fram enkeltskuespillere, for her er alle del av et sjeldent samspilt ensemble. Som i gamle noir-filmer flyter dialogen svært raskt og med ekstremt god timing, noe som får publikum til å le av selv de bløteste vitser (for eksempel: Her legs were so long that only the floor could stop them). Skuespillerne veksler mellom et noe overdrevent og karikert spill i fiksjonshandlingen, mens de spiller mer realistisk i ”den virkelige verdenen”, og dette fungerer godt. I tillegg har de aller fleste svært gode stemmer, og sangnumrene sitter som skudd.
Rosalie Craig (Gabby, Bobbi) Photo Credit Johan Persson
Det er altså mye bra å si om Donmar Warehouses City of Angels. Allikevel ble jeg sittende igjen med en litt emmen bismak. Forestillingen framstiller nemlig noen politiske problemstillinger, særlig knyttet til hudfarge og etnisitet, og disse problemstillingene blir aldri konfrontert på en ordentlig måte. Alle hovedpersonene i forestillingen spilles av hvite skuespillere, men det er også fire fargede skuespillere til stede på scenen. Disse fungerer delvis som scenearbeidere og delvis som backingkor, og de har svært få replikker. I tillegg er det i fiksjonsverdenen en politimann av latin-amerikansk opprinnelse. I åpningen av forestillingen er det ubehagelig å være vitne til hvordan de fargede karakterene/skuespillerne er fratatt alle muligheter til å uttrykke seg, og er henvist til å tilrettelegge scenen for de hvite karakterene/skuespillerne. Mot slutten av første akt virker det som om et opprør mot dette er i vente. I Stines roman er det flere scener der den latin-amerikanske politimannen kjemper for sine rettigheter i et rasistisk samfunn, men produsenten tvinger Stine til å stryke disse fra filmmanuset. Vi får inntrykk av at Stine etter pausen vil kjempe for å beholde de politiske undertonene. Isteden forlates denne delen av handlingen fullstendig, og i andre akt er de fargede karakterene fremdeles henstilt til å gjøre i stand scenen, samt å spille mindre lukrative roller som horemamma og scenearbeider på filmsettet. Det er mulig at intensjonen her er å gi et realistisk og kanskje kritisk bilde av raseskillet i 40-tallets USA, men fordi forestillingen ellers framstiller dette miljøet så nostalgisk og aldri tar et eksplisitt oppgjør med problemet, blir resultatet mer en slags stille godkjennelse enn et opprør mot disse holdningene.
City of Angels gir seg ut for å være en forestilling som i stor grad skal underholde uten å by på særlig mange provokasjoner, og i stor grad lykkes den med å gjøre nettopp det. Men de åpenbare rasepolitiske spørsmålene som aldri konfronteres, gjør at forestillingen moralsk sett kompliseres mer enn den klarer å veie opp for.
Sted: Donmar Warehouse
Tid: 26.01.2015
Manus: Larry Gelbart
Musikk: Cy Coleman
Sangtekster: David Zippel
Regi: Jousie Rourke
Spilles til: 07.02.2015
City of Angels på the Donmar Warehouse er en veldig underholdende forestilling full av herlig 40-talls nostalgi, fengende jazzrytmer og rask dialogføring. Likevel byr forestillingen på politiske problemstillinger som ikke blir konfrontert på en tilfredsstillende måte.
Rebecca Trehearn (Donna, Oolie) and Rosalie Craig (Gabby, Bobbi) Photo Credit Johan Persson
Musikalen City of Angels er en nostalgisk feiring av film noir-sjangeren, der handlingen er lagt til 40-tallets USA. Vi følger to storylines som er sterkt knyttet til hverandre og til tider overlapper. I den ”virkelige verden” møter vi kriminalforfatteren Stine som er blitt bedt om å skrive om romanen sin til et filmmanus, men som sliter med en produsent som skriver om og forandrer alt Stine skriver. Parallelt følger vi handlingen i selve romanen/filmen der privatetterforsker Stone prøver å finne den bortrømte overklassejenta Malory. Karakterene i de to verdenene spilles av de samme skuespillerne, og resultatet er svært mange morsomme metateatrale elementer. Selve skriveprosessen blir dramatisert, og vi kan følge hvordan personer og hendelser fra Stines liv, for eksempel den kritiserende produsenten, dukker opp i fiksjonsverdenen, der hans alter-ego naturlig nok blir skutt av helten. Fiksjonsverdenen kan også tillate seg en del usannsynlige løsninger, for eksempel en svært gammel mann som holdes kunstig i live i en slags Frankenstein-aktig maskin, fordi vi i publikum vet at det ikke er forestillingen som sådan, men den fiksjonelle forfatteren Stine som produserer dem.
Særlig interessante er scenene der de to verdenene aktivt kommuniserer med hverandre. Et eksempel er avslutningsduetten i første akt der Stine og Stone krangler om hvem av de to som er mest avhengig av den andre. Musikalen avsluttes med at de blir enige om at den beste løsningen er å arbeide sammen. Istedenfor at Stine dikter opp fiksjonsverdenen, er det nå Stone som tar over skrivemaskinen, og skriver om”den virkelige verdenen”. Her blir de metateatrale lagene ekstremt komplekse, ettersom vi i publikum sitter i et teater og ser at en oppdiktet romankarakter endrer hva som skjer på filmsettet der romanen han tilhører, gjøres om til film. Dette høres forvirrende ut, men framstår tydelig i øyeblikket, og er en herlig, absurd og metateatral feiring av kunst og kunstproduksjon.
Katherine Kelly (Carla, Alaura) Photo Credit Johan Persson
City of Angels er en svært vakker forestilling på mange ulike måter. Scenografien er relativt enkel, men stemningsfull. Enkle skrivebord, en seng eller et flygel definerer hvor vi er, og, enda viktigere, framhever tidskoloritten på en nostalgisk måte. I tillegg til disse enkle objektene brukes en del projeksjoner, særlig i form av skrift (vi ser hva Stine skriver) og Malory’s ansikt som stadig dukker opp ettersom Stone jakter på henne. Særlig under duetten jeg har nevnt ovenfor, brukes lys og projeksjoner på en kreativ måte: En stripe av lys deler scenen i to og forflytter seg slik at den som synger, får mer plass og dermed mer makt enn den andre. Dette er en effektiv, og samtidig visuelt svært elegant, måte å fortelle de ulike historiene på. Også skuespillernes framtreden oppleves som vakker. Kvinnene har fargerike 40-talls kjoler, lekre hatter og knallrød leppestift, mens mennene er typisk Hollywood-kjekke med stripete dresser og tøffe mafiahatter.
Hadley Fraser (Stine) Photo Credit Johan Persson
Det aller mest imponerende elementet i forestillingen er imidlertid skuespillerprestasjonene. Det er vanskelig å trekke fram enkeltskuespillere, for her er alle del av et sjeldent samspilt ensemble. Som i gamle noir-filmer flyter dialogen svært raskt og med ekstremt god timing, noe som får publikum til å le av selv de bløteste vitser (for eksempel: Her legs were so long that only the floor could stop them). Skuespillerne veksler mellom et noe overdrevent og karikert spill i fiksjonshandlingen, mens de spiller mer realistisk i ”den virkelige verdenen”, og dette fungerer godt. I tillegg har de aller fleste svært gode stemmer, og sangnumrene sitter som skudd.
Rosalie Craig (Gabby, Bobbi) Photo Credit Johan Persson
Det er altså mye bra å si om Donmar Warehouses City of Angels. Allikevel ble jeg sittende igjen med en litt emmen bismak. Forestillingen framstiller nemlig noen politiske problemstillinger, særlig knyttet til hudfarge og etnisitet, og disse problemstillingene blir aldri konfrontert på en ordentlig måte. Alle hovedpersonene i forestillingen spilles av hvite skuespillere, men det er også fire fargede skuespillere til stede på scenen. Disse fungerer delvis som scenearbeidere og delvis som backingkor, og de har svært få replikker. I tillegg er det i fiksjonsverdenen en politimann av latin-amerikansk opprinnelse. I åpningen av forestillingen er det ubehagelig å være vitne til hvordan de fargede karakterene/skuespillerne er fratatt alle muligheter til å uttrykke seg, og er henvist til å tilrettelegge scenen for de hvite karakterene/skuespillerne. Mot slutten av første akt virker det som om et opprør mot dette er i vente. I Stines roman er det flere scener der den latin-amerikanske politimannen kjemper for sine rettigheter i et rasistisk samfunn, men produsenten tvinger Stine til å stryke disse fra filmmanuset. Vi får inntrykk av at Stine etter pausen vil kjempe for å beholde de politiske undertonene. Isteden forlates denne delen av handlingen fullstendig, og i andre akt er de fargede karakterene fremdeles henstilt til å gjøre i stand scenen, samt å spille mindre lukrative roller som horemamma og scenearbeider på filmsettet. Det er mulig at intensjonen her er å gi et realistisk og kanskje kritisk bilde av raseskillet i 40-tallets USA, men fordi forestillingen ellers framstiller dette miljøet så nostalgisk og aldri tar et eksplisitt oppgjør med problemet, blir resultatet mer en slags stille godkjennelse enn et opprør mot disse holdningene.
City of Angels gir seg ut for å være en forestilling som i stor grad skal underholde uten å by på særlig mange provokasjoner, og i stor grad lykkes den med å gjøre nettopp det. Men de åpenbare rasepolitiske spørsmålene som aldri konfronteres, gjør at forestillingen moralsk sett kompliseres mer enn den klarer å veie opp for.