Pinter i presis regi

Tittel: The Homecoming
Tekst: Harold Pinter
Regi: Jamie Lloyd
Design: Soutra Gilmour
Tid og sted: 21.01.2016 på Trafalgar Studios

Gary Kemp, John Simm and Gemma Chan in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg
Gary Kemp, John Simm and Gemma Chan in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Harold Pinters
The Homecoming (Hjemkomsten) er med sin blanding av realisme og absurdisme blitt en moderne klassiker. I stykket møter vi Teddy som etter seks år i Amerika kommer hjem til familien sin i London. Med seg har han kona si Ruth, som verken faren Max, onkelen Sam eller de to brødrene Lenny og Joey har møtt tidligere. Det som først virker som en vanlig, relativt hyggelig familiegjenforening, utvikler seg snart til en psykologisk thriller. Først blir mennene i huset, mot Teddys vilje, enige om å la Ruth bli boende hos dem slik at de kan tjene penger på å la henne arbeide som prostituert. Til slutt er det likevel Ruth som tar over makten i huset i det hun kommanderer mennene rundt i en slags kombinert elsker- og morsrolle.

Ron Cook in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg
Ron Cook in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Jamie Lloyds produksjon på Trafalgar Studios utnytter Pinters sparsomme og presise språk til det fulle og er en visuelt vakker og velkomponert forestilling. Soutra Gilmours design er minimalistisk. På en opphøyd plattform ser man inngangsdøren i bakgrunnen. På høyre side går en trapp opp til annen etasje og en annen ned til underetasjen. Selve scenerommet er stua. Midt på scenen står en grønn lenestol, mens en annen liten stol, en krakk og et lite barskap står på høyre side. I taket henger én enkel lyspære. Det minimalistiske uttrykket gjør at hver enkel gjenstand får maksimal betydning i forestillingen. Et eksempel er lenestolen som gjennom hele første akt er faren Max’s faste plass på scenen. Avslutningstablået viser imidlertid Ruth i lenestolen med alle mennene rundt seg og uttrykker dermed hvordan makten i huset er annerledes fordelt mot slutten.

John Simm in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg-2
John Simm in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Også Jamie Lloyds regi er svært konsis og presis. Lloyd har arbeidet godt med skuespillerne for å utforske lagene av undertekst i Pinters dialoger, og dermed er hvert eneste lille ord og hver eneste lille pause fylt med mening og spenning. Ved å fokusere såpass mye på dialogen kommer det også fram en egen rytme og energi i teksten. Pinters tekst er bygd opp av en rekke dialoger som det ikke er åpenbare overganger mellom. Lloyd har løst dette på en god måte ved å behandle hver dialog nærmest som scener i en film der lyspæren i taket lyser kraftig opp før den slukkes helt i en kort blackout. I tillegg har Lloyd lagt inn noen mer deler uten dialog som utforsker forholdet mellom karakterene på en mer ekspresjonistisk og visuell måte. Disse varierer noe i kvalitet. De beste fungerer svært godt. Et eksempel er åpningen av andre akt der Max, Sam, Teddy og Lenny kommer inn på scenen akkompagnert av en rockelåt. Fullstendig i takt tar de fram en sigarett hver, tenner den og går noen skritt ut i rommet. Handlingen er enkel, men svært presis og stemningsfull, og uttrykker på en interessant måte hvilke vaner som preger mennenes liv sammen. Andre ganger fungerer de visuelle delene mindre bra. For eksempel blir det litt vel sentimentalt når Teddy løper fram og tilbake på scenen og biter seg selv i knyttneven etter den første scenen med sin misfornøyde kone. Allikevel framstår Lloyds regi stort sett som svært virkningsfull og god.

John Simm and Gary Kemp in The Homecoming Photography by Marc Brenner.jpg
John Simm and Gary Kemp in The Homecoming Photography by Marc Brenner.

Skuespillerprestasjonene er også av gjennomgående svært høy kvalitet, og det er vanskelig å trekke fram enkeltprestasjoner i et generelt veldig sterkt kompani. Allikevel vil jeg framheve John Simm i rollen som Lenny og Keith Allen som Sam. Simm er en av Storbritannias mest kjente skuespillere om dagen. Hans Lenny er herlig nonchalant og arrogant. I dialogene er han kvikk og viser svært god timing, men hans beste prestasjoner er kanskje i de lange monologene der Lenny beskriver sine perverse hobbyer. Tilsynelatende fullstendig uberørt, men allikevel med en viss glede over det sjokkerende i teksten, forteller han om hvordan han liker å mishandle kvinner han har sex med. Disse øyeblikkene sender kuldegysninger nedover ryggen min. Keith Allen tilfører Sam en viss femininitet i bevegelsene som passer svært godt som en motpol til de ellers veldig maskuline mennene i huset. Hans komiske timing er ekstremt presis, og særlig underholdende er han i den relativt kjente første scenen i stykket der Sam beskriver hvorfor han er Londons beste taxisjåfør.

Keith Allen in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg
Keith Allen in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Gemma Chan som Ruth, er kanskje litt mer varierende i kvalitet. Hun velger å la Ruths kompliserte indre komme til uttrykk i en stakkato replikkføring preget av lange pauser. På sitt beste, for eksempel i scenen der hun forfører både Lenny og Joey, fungerer dette svært godt. Men noen ganger bryter den usammenhengende stilen med rytmen i teksten som de andre skuespillerne bygger opp på en så god måte. Ron Cook (Max), Gary Kemp (Teddy) og John MacMillan (Joey) gjør også gode roller. Særlig Cook er svært underholdende i Max’s lange monologer om fortiden. I disse øyeblikkene er flere karakterer på scenen, men kun Max snakker, og Cook utnytter dette til det fulle ved å gjøre monologene herlig pinlige og morsomme.

Gemma Chan in The Homecoming. Photograph by Marc Brenner.jpg
Gemma Chan in The Homecoming. Photograph by Marc Brenner.

Samlet er det bare å si at
The Homecoming på Trafalgar Studios er en forestilling preget av gjennomgående svært høy kvalitet. Det er lite som er så fengslende og underfundig som en vellykket framføring av Pinters presise, minimalistiske, men meningsspekkede tekster. Jamie Lloyd og hans skuespillere utnytter tekstens potensiale til det fulle, og fyller hvert eneste øyeblikk med spenning. I tillegg bygger Soutra Gilmours scenografi perfekt oppunder dette. Det er sjeldent man kan si at hvert eneste element i en teaterforestilling passer så godt sammen som i denne oppsettingen av The Homecoming. Resultatet er en forestilling som med helt enkle midler fengsler meg helt fra åpning til avslutning.

Gary Kemp, Ron Cook and Gemma Chan in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg
Gary Kemp, Ron Cook and Gemma Chan in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.