Kraftfull Shakespeare om korrupsjon og frihet

Tittel: Measure for Measure
Forfatter: William Shakespeare
Regi: Declan Donnellan
Design: Nick Ormerod
Musikk: Pavel Akimkin
Produsert av Cheek by Jowl.
Tid og sted: 20. april 2015, Silk Street Theatre, Barbican Arts Centre. Spilles fram til 25. april.

Cheek by Jowl’s
Measure for Measure er både politisk bitende satire og estetisk vakre bilder. Til tross for at forestillingen spilles på russisk og replikkene dermed er uforståelige for meg og varer i over to timer uten pause, finnes det knapt et eneste dødpunkt. Snarere byr forestillingen på en svært gjennomtenkt kombinasjon av handling, sceniske bilder og musikk som gjør dette til en av de beste Shakespeare-forestillingene jeg har opplevd.

Anna Khalilulina
Foto: Johan Persson.

Measure for Measure
er et av Shakespeare’s minst kjente og minst spilte stykker. Handlingen er lagt til Wien, der hertugen har lagt en plan for å få bukt med korrupsjonen i statsapparatet. Han annonserer at han vil reise fra byen, og innsetter den svært strenge Angelo til å lede byen i hans fravær. I stedet for å dra, kler hertugen seg imidlertid ut som munk og blir i byen for å observere. Angelo ønsker å sette en stopper for de liberale seksuelle praksisene som råder, og hans første bestemmelse er derfor å dømme Claudio, som har hatt samleie med sin forlovede før bryllupet, til døden. Når Claudios søster, nonnen Isabella, kommer til Angelo for å be for sin brors liv, blir det imidlertid klart at også Angelo fører en seksuell dobbeltmoral: Claudio får gå fri, hvis Isabella lar Angelo få ligge med henne. Isabella nekter, og alle problemer virker uløselige. Men da avslører hertugen sin sanne identitet og ordner opp slik at Claudio blir løslatt, og Angelo får sin straff (i form av et påtvungent giftemål). Til slutt frir hertugen like godt til Isabella og gifter seg med henne. Hennes manglende reaksjon gjør slutten av stykket til en av de mest problematiske blant alle Shakespeares dramaer.

XAZhB75R2W9c4w11m3h2VFuO3C8_x44seLFJO9W7KfY
Foto: Johan Persson.

I Declan Donnellan’s regi er handlingen lagt til moderne tid. Nick Ormerod’s scenografi er svært enkel: fem store røde kuber står fordelt rundt på scenen. I noen scener benyttes et bord og to stoler, men ellers er scenerommet tomt. Kostymene, som varierer fra svarte dresser og slips, via munke- og nonnedrakter, til silkepyjamas på byens hallik, gjør det imidlertid klart at handlingen er satt til nåtid. Alle skuespillerne er til stede på scenen hele tiden. De forflytter seg rundt og observerer handlingen fra ulike vinkler. Hele tiden tar de med seg hertugen og viser ham hva som skjer. Dermed understrekes det at vi er til stede for å observere korrupsjonen som utspiller seg foran oss. Skuespillernes bevegelser på scenen skaper også svært elegante overganger mellom scener. Gruppen kan løpe over scenen, og nærmest umerkelig blir to av dem igjen på midten for å føre handlingen videre. Det skapes god og rask flyt som gjør at det aldri finnes dødpunkter. Pavel Akimkins musikk passer perfekt inn i dette. En typisk russisk vals (a la Sjostakovitsj) fyller alle mellomrom mellom scener, og lar skuespillerne valse seg gjennom sceneskift. Det er en nytelse bare å lytte til musikken og se de valsende figurene på scenen.

Oj25iyRHPxnfU-dyPdezjjyupGVYa262IQRiAbyTZ28,KZKq8Bbv8sHWoyqNCRvpQvjwOgi_D9qiDMaN4qnqEoE
Foto: Johan Persson.

I flere øyeblikk gjennom forestillingen framheves visse handlingselementer gjennom slående sceniske bilder. Når hertugen i åpningen utnevner Angelo til å styre i hans fravær, løftes Angelo opp av de andre skuespillerne. Holdningen hans minner om plakater av Mao, Stalin og andre totalitære ledere, og skaper en ironisk kontrast til den tekstlige beskrivelsen av ham som framhever hans mange dyder og kompromissløshet i møte med korrupsjon. Senere i forestillingen, når det er klart at Claudio vil bli henrettet, tvinges han til å akkompagnere valsemusikken sittende på en kontrabass, mens alle de andre danser rundt ham. Som en slave skaper han grunnlaget for de andres dans, noe som framhever hvordan han er avskåret fra resten av samfunnet. Mot slutten av forestillingen snurrer tre av de røde kubene rundt, og vi får se tre bilder på tilstanden i Wien og på karakterenes situasjoner: Claudio i en slags torturstol, Isabella i intens bønn og et par i vulgær seksuell utfoldelse. Forholdet mellom handling, sceniske bilder og musikk er svært gjennomtenkt, virkningsfullt og estetisk slående.


i15z5g3iDTZqCt4vWvGCEEVvoEkX1p5lZQ_W_sp0pLI,SXHWyh0YaGeAUNHMx1rjlD9GlID5lB77V6zRHMEmJy4
Foto: Johan Persson.

Det mest imponerende i forestillingen er allikevel skuespillerprestasjonene. For det første framstår ensemblet som svært samkjørt. Fordi alle er til stede på scenen, blir det tydelig hvordan alle til enhver tid gjør sin del av arbeidet for å bidra til helheten. I tillegg glimrer de i enkeltprestasjonene. Anna Khalilulina er svært kraftfull som Isabella. Hun makter både å være helt sårbar og full av kraft og mot, og jeg er aldri i tvil om hvor den moralske styrken i forestillingen ligger. Andrei Kuzichev’s Angelo kan få det til å gå kaldt nedover ryggen til enhver. Til tross for hans maktposisjon er Kuzichev liten og til tider nærmest stakkarslig med sine tykke briller og åpenbare hentesveis. Men når han forsøker å overtale Isabella til å ha sex med seg, kommer en annen person til syne, og scenen fylles med iskaldt og skremmende begjær. Scenene mellom de to er for øvrig særdeles velspilte, og stykkets mest grusomme, men samtidig kraftfulle øyeblikk kommer når Angelo til slutt forsøker å voldta Isabella, som bare så vidt får avverget situasjonen ved å bite ham i armen. Også andre skuespillere gjør gode tolkninger. Alexander Arsentyev er svært interessant som hertugen. Han uttrykker en slags usikkerhet som viser hvordan rollen muligens vil, men bare til en viss grad greier å gjennomføre, det beste for byen. Mot slutten viser også Arsentyev en mer skremmende side av rollen, og det er slett ikke sikkert at alle problemer i Wien blir løst gjennom hans tilbakekomst. Alexander Feklistov som halliken Lucio er forestillingens humoristiske innslag, og makter å høste mye latter fra salen til tross for at vitsene hans tross alt blir fortalt på russisk, noe vel de færreste av publikummerne forstår.


8xgmQgnf_mUEk7ePIX_rWMCZ1XWeHFE2SDnyWuGI89c,KxSn-MDZIj-9Pp4iwzghs3SPgYhNyE7n5pezb6w9AAE
Foto: Johan Persson.

I Cheek by Jowls hender blir
Measure for Measure i stor grad en forestilling om korrupsjon og enkeltmenneskets møte med et korrupt samfunn. Men forestillingen gir ingen happy ending på korrupsjonsspørsmålet i Wien. Riktignok kommer hertugen tilbake og ordner tilsynelatende opp i konfliktene, men de problemene som allerede eksisterer i Shakespeares tekst, framheves ytterligere i forestillingen. Når Isabella får vite at Claudio likevel lever, kaster hun seg på gulvet og kysser føttene hans. Han trekker seg imidlertid unna og verdiger henne ikke et blikk. Det er tydelig at Claudio overhodet ikke har forståelse for at Isabella motsatte seg Angelos voldtekt og dermed dømte ham til døden. Til slutt frir som nevnt hertugen til Isabella. Hun svarer ikke, så han tar fra henne nonnesjalet hennes. Hun tar det raskt tilbake, men da tar hertugen et godt tak rundt henne og leder henne i den avsluttende valsen. Det siste vi ser før blackout, er Isabella som sender et fortvilt blikk mot salen der hun er fanget i ufrivillig vals. Konfliktene er muligens løst, men Isabella går åpenbart en uhyggelig framtid i møte.