Hjerteskjærende opplevelse

Tittel: A View from the Bridge
Forfatter: Arthur Miller
Regi: Ivo van Hove
Design: Jan Versweyveld
Original produsert av The Young Vic Theatre.
Tid og sted: 8. april 2015, The Wyndham Theatre. Spilles kun frem til 11. april 2015.

Flere elementer er med på å skape spenning rundt oppsettingen av Arthur Millers
A View from the Bridge på The Wyndham Theatre. Ikke bare blir hovedrollen som Eddie spilt av Mark Strong, kjent fra en rekke filmer, inkludert The Imitation Game. Regien er ved belgiske Ivo van Hove, en svært suksessrik regissør på kontinentet, som nå for første gang setter opp en forestilling i Storbritannia. Forestillingen er enkel og stilren, og makter på en gripende måte å formidle de dype menneskelige problemstillingene som ligger til grunn for Millers moderne tragedie.

9 Phoebe Fox (Catherine), Mark Strong (Eddie) and Nicola Walker (Beatrice) in A View from the Bridge-1-©-Jan-Versweyveld
Phoebe Fox (Catherine), Mark Strong (Eddie) and Nicola Walker (Beatrice). Photo Jan Versweyveld.

A View from the Bridge
er et av Arthur Millers mest kjente stykker. Handlingen foregår i Brooklyn og er i utgangspunktet fortalt gjennom minnene til advokaten Alfieri (Michael Gould). Gjennom Alfieri møter vi den italienskættede havnearbeideren Eddie (Mark Strong) som lever sammen med sin kone Beatrice (Nicola Walker) og sin niese Catherine (Phoebe Fox). Når forestillingen begynner, venter de på Marco (Emun Elliott) og Rodolfo (Luke Norris), Beatrices slektninger fra Sicilia, som kommer til USA som illegale innvandrere og som skal bo hos dem. Når de ankommer, forelsker Catherine og Rodolfo seg i hverandre ganske raskt. Det blir da klart at Eddie ikke er klar til å gi slipp på niesen han har oppdratt i over 15 år. Det hintes til at årsaken er en incestuøs tiltrekning mot henne. Eddie forsøker med alle midler å få Catherine til å la være å gifte seg med Rodolfo. Når ingenting nytter, tar han til slutt det ekstremt feige og skjebnesvangre valget å tyste på Marco og Rodolfo til immigrasjonspolitiet. De blir tatt, men løslatt mot kausjon. Rodolfo kan få bli i landet fordi han gifter seg med Catherine. Marco vil imidlertid bli sendt tilbake, og i sin desperasjon oppsøker han Eddie og dreper han.

Det er først og fremst det tragiske som er vektlagt i van Hoves regi, følelsen av at handlingen på scenen beveger seg sakte men sikkert mot katastrofe uten at det er noe vi i publikum kan gjøre for å stanse den. I tillegg til publikum i salen er det også plassert to mindre publikumsgrupper på hver side av scenen. Allikevel er publikum svært tydelig adskilt fra handlingen, som foregår på et hvitt gulv omkranset av en svarte innhegning som også fungerer som benk for skuespillerne. Det som foregår inne i denne firkanten, er en urovekkende blanding av realisme og en mer drømmeaktig og symbolsk tilstand. Millers realistiske dialog er beholdt, og kostymene, som stort sett inkluderer enkle skjorter, bukser og skjørt i mørke farger, er virkelighetstro. Det samme gjelder skuespillernes væremåte i store deler av forestillingen. Men det er ingen scenografi: alle spor av en millersk stue med kjøkkenbord og stoler er borte. Heller ingen rekvisitter er i bruk. Det skapes en interessant splittelse mellom dialogen, som for eksempel ofte refererer til å sitte ved eller dekke på bordet, og det vi faktisk ser. Et siste element som er med på å skape den dystre, drømmeaktige tilstanden, er tonene av et requiem som høres ved jevne mellomrom gjennom forestillingen. Musikken virker som et forvarsel (eller som en påminning, om man kjenner stykket) om katastrofen som stadig nærmer seg.

4 Luke Norris, Emun Elliott, Phoebe Fox and Mark Strong in A View from the Bridge. AVFTB-10-(C)-Jan-Versweyveld
Luke Norris (Rodolfo), Emun Elliott (Marco), Phoebe Fox (Catherine) and Mark Strong (Eddie). Photo by Jan Versweyveld.

Utover i forestillingen tar den drømmeaktige tilstanden mer og mer over. Flere ganger opphører det realistiske spillet. I stedet sitter skuespillerne rundt om på scenen og sier replikkene, riktignok med innlevelse, men med lange pauser mellom. Dette blir akkompagnert av en lyd som kanskje mest minner om en vanndråpe som slår mot bunnen av en bøtte. Man får følelsen av at karakterene er fanget i en situasjon de ikke kan løse, og dryppene illustrerer hvordan tiden går, og vi alle beveger oss mot den uunngåelige tragiske slutten. Selve slutten er kanskje det mest symboltunge og scenisk gripende øyeblikket i forestillingen. I det Eddie og Marco skal til å slåss, ender alle skuespillerne i en slags klump på midten av scenen. Over dem begynner det å regne rød væske: blod. Klumpen løser seg opp, og Eddie blir liggende drept på bakken. Til slutt ender han opp i armene til Beatrice i en tydelig referanse til pieta-statuer av Jesus og Maria.

Skuespillerprestasjonene er jevnt over svært sterke. Mark Strong er levende og variert som Eddie. Gjennom å utnytte alle morsomme kommentarer i teksten, får han tidlig publikum til å like seg. Han framstår som en hyggelig og ærlig arbeidskar som gjør sitt beste for at menneskene rundt ham skal ha det bra. Desto mer ubehagelig blir det for publikum når Strong også viser de ubehagelige og til tider motbydelige sidene av Eddie. Han er avfeiende overfor kona si, han tvinger Katherine til svært seksualiserte omfavnelser, og virkelig ekkelt blir det når han kysser henne. Til slutt blir han fullstendig manisk i sin jakt på ‘a little respect’. Det gripende i tolkningen ligger nettopp i at publikum ikke kan feie dette bort som ondskap eller noe som ikke angår oss, for vi likte ham jo lenge. Phoebe Fox er svært naiv som Catherine, nærmest overdrevent i starten, men etter hvert som den drømmeaktige stemningen utvikler seg, faller hun mer på plass og blir svært troverdig og kraftfull i oppgjøret med Eddie. Luke Norris som Rodolfo er akkurat like engasjert og full av liv som teksten tilsier, mens Nicola Walker er myndig og sterk som Beatrice.

1 A View from the Bridge at the Young Vic. AVFTB-24-(c)-Jan-Versweyveld
Marco (Emun Elliot) klar til å angripe Eddie (Mark Strong). De andre karakterene er handlingslammet. Photo by Jan Versweyveld.

Alt i alt blir dette en svært god teateropplevelse. Det mest interessante forestillingen får til, er å kombinere Millers realisme med en nærmest klassisk tilnærming til tragedie. Tidlig i stykket sier Alfiere at Eddie ‘did not know he had a destiny’. For meg er det en viktig replikk som uttrykker mye av kjernen i forestillingen. Historien vi får formidlet, er i utgangspunktet ikke eksepsjonell, og karakterene er vanlige mennesker som deg og meg. Men her er de fanget i scenerommets innhegning og dømt til å leve ut den skjebnen som er bestemt for dem. Det blir tidlig klart at en katastrofe er i gjære. Publikum vet dette, og, særlig i de mer abstrakte og drømmeaktige sekvensene virker det som om også karakterene merker det. Men det er ingenting verken de eller jeg kan gjøre for å stanse utviklingen. Dette gjør at forestillingen er særdeles velfungerende, og Eddies opplevelse av å være handlingslammet smitter over, først på Alfieri, og deretter på publikum. Resultatet er hjerteskjærende.