Skuffende møte mellom Shakespeare og sauer
20/10/15 14:22
Tittel: King Lear with Sheep
Tekst og regi: Missouri Williams
Produsent: Lucie Elven
Skuespiller: Alasdair Saksena
Tid og sted: 30.09.2015 på The Courtyard Theatre
Shakespeares King Lear framført av en gruppe sauer er en ide som er så sær at jeg hadde svært store forventninger da jeg bega meg til The Courtyard Theatre i Shoreditch. Ikke nødvendigvis forventninger om at forestillingen skulle være god i tradisjonell forstand, men at den skulle leve opp til hvor vill og spennende ideen var. Uheldigvis var det ingenting med forestillingen King Lear with Sheep som levde opp til mine forventninger.
Da jeg kom inn i salen, var imidlertid forventningene fremdeles intakte. Scenen var dekorert som en slags sirkusmanesje i klare røde og gule farger og var skilt fra salen med et relativt høyt gjerde. Både den og en sterk lukt av fjøs vitnet om at dyrene var på plass. Men det var ikke sauer som entret scenen først. Skuespiller Alasdair Saksena kom forsiktig inn i manesjen med en vannflaske. Han snakket ikke med publikum, men vekslet mellom nervøst å drikke vann og stadig å rette nervøse blikk mot områdene bak scenen. Til slutt forklarte han at det hadde oppstått et problem. Til tross for en vellykket turne så langt nektet sauene i dag å spille forestillingen. Dermed startet forestillingen direkte med å skuffe mine forventninger ved å ikke gi meg sauene jeg ventet på. I seg selv er ikke det et problem, men når det ikke serveres noe annet spennende, er det lett å bli utålmodig. Slik gikk det også med meg i de ti første minuttene av forestillingen der Saksena var alene på scenen.
Til slutt entret imidlertid sauene scenen til både Saksenas og min egen lettelse. Akkurat sauenes inntog var et av få gode øyeblikk i forestillingen. De syv sauene var både svarte og hvite og av ulik størrelse, og alle bar kostymer. Den største væren hadde en royal kappe og stor krone og spilte tydeligvis selve Kong Lear. Tre mindre sauer hadde mindre kroner og ble dermed Lears tre døtre, mens de gjenværende tre ikke kunne knyttes til spesielle roller fra Shakespeares original. Sauene styrtet ut til scenekanten der det var utplassert mat, og var et fantastisk syn i sine fargerike kapper.
Men til tross for dette ble det ingen King Lear. Som Saksena allerede hadde forklart, nektet sauene å spille, og naturlig nok nektet de også å svare på Saksenas mange forespørsler. Dette var underholdende en liten stund, men det ble snart ensformig å følge med på. Etter for lang tid bestemte Saksena seg for å framføre scener fra King Lear selv. For eksempel spilte han selv alle rollene i den kjente stormscenen. Men dette ble heller ikke et særlig vellykket grep. Korte og komiske versjoner av Shakespeare er en framgangsmåte som er perfeksjonert i Adam Long, Daniel Singer og Jess Winfields The Complete Works of William Shakespeare (Abridged) som nylig har blitt fremført ved DNS i Bergen med Eirik del Barco Soleglad, Tormod Løvold og Frode Bjorøy. Saksenas forsøk var helt ok, men verken gnisten i teksten eller timingen i framføringen var på et nivå som The Complete Works.
Til slutt måtte Saksena innse at for å redde stumpene måtte han bruke sauene som fremdeles luntet rundt på scenen. Dette førte til forestillingens beste øyeblikk: Saksenas framføring av Lears siste monolog. Her løftet han opp en liten svart sau med krone som dermed spilte rollen som den døde Cordelia. Endelig fikk vi se Shakespeares tekst møte sauene, og møtet ble naturlig nok svært komisk fordi sauen var betraktelig mindre livløs enn Shakespeares Cordelia. ”Why should a dog, a horse, a rat, have life, / And thou no breath at all?” ropte Saksena, mens sauen fornøyd tygde på noen matbiter og stirret ut mot publikum. Uheldigvis ble ikke denne komiske sammenblandingen utnyttet videre. I det øyeblikket monologen var ferdig, sluttet også forestillingen etter kun 40 minutter.
Alt i alt må man kunne si at King Lear with Sheep var en stor skuffelse. I to øyeblikk – sauenes inntog og Lears avslutningsmonolog – var det mulig å skimte en mulighet for å skape en god forestilling. Her kunne man se både et komisk potensiale og en interessant motsetning mellom Shakespeares veldig planlagte og avanserte tekst og sauenes naturlige, uorganiserte sjarme. Men dette ble aldri utnyttet. Til det var teksten og Saksenas grep både om sauene og om publikum for dårlig.
Tekst og regi: Missouri Williams
Produsent: Lucie Elven
Skuespiller: Alasdair Saksena
Tid og sted: 30.09.2015 på The Courtyard Theatre
Shakespeares King Lear framført av en gruppe sauer er en ide som er så sær at jeg hadde svært store forventninger da jeg bega meg til The Courtyard Theatre i Shoreditch. Ikke nødvendigvis forventninger om at forestillingen skulle være god i tradisjonell forstand, men at den skulle leve opp til hvor vill og spennende ideen var. Uheldigvis var det ingenting med forestillingen King Lear with Sheep som levde opp til mine forventninger.
Da jeg kom inn i salen, var imidlertid forventningene fremdeles intakte. Scenen var dekorert som en slags sirkusmanesje i klare røde og gule farger og var skilt fra salen med et relativt høyt gjerde. Både den og en sterk lukt av fjøs vitnet om at dyrene var på plass. Men det var ikke sauer som entret scenen først. Skuespiller Alasdair Saksena kom forsiktig inn i manesjen med en vannflaske. Han snakket ikke med publikum, men vekslet mellom nervøst å drikke vann og stadig å rette nervøse blikk mot områdene bak scenen. Til slutt forklarte han at det hadde oppstått et problem. Til tross for en vellykket turne så langt nektet sauene i dag å spille forestillingen. Dermed startet forestillingen direkte med å skuffe mine forventninger ved å ikke gi meg sauene jeg ventet på. I seg selv er ikke det et problem, men når det ikke serveres noe annet spennende, er det lett å bli utålmodig. Slik gikk det også med meg i de ti første minuttene av forestillingen der Saksena var alene på scenen.
Til slutt entret imidlertid sauene scenen til både Saksenas og min egen lettelse. Akkurat sauenes inntog var et av få gode øyeblikk i forestillingen. De syv sauene var både svarte og hvite og av ulik størrelse, og alle bar kostymer. Den største væren hadde en royal kappe og stor krone og spilte tydeligvis selve Kong Lear. Tre mindre sauer hadde mindre kroner og ble dermed Lears tre døtre, mens de gjenværende tre ikke kunne knyttes til spesielle roller fra Shakespeares original. Sauene styrtet ut til scenekanten der det var utplassert mat, og var et fantastisk syn i sine fargerike kapper.
Men til tross for dette ble det ingen King Lear. Som Saksena allerede hadde forklart, nektet sauene å spille, og naturlig nok nektet de også å svare på Saksenas mange forespørsler. Dette var underholdende en liten stund, men det ble snart ensformig å følge med på. Etter for lang tid bestemte Saksena seg for å framføre scener fra King Lear selv. For eksempel spilte han selv alle rollene i den kjente stormscenen. Men dette ble heller ikke et særlig vellykket grep. Korte og komiske versjoner av Shakespeare er en framgangsmåte som er perfeksjonert i Adam Long, Daniel Singer og Jess Winfields The Complete Works of William Shakespeare (Abridged) som nylig har blitt fremført ved DNS i Bergen med Eirik del Barco Soleglad, Tormod Løvold og Frode Bjorøy. Saksenas forsøk var helt ok, men verken gnisten i teksten eller timingen i framføringen var på et nivå som The Complete Works.
Til slutt måtte Saksena innse at for å redde stumpene måtte han bruke sauene som fremdeles luntet rundt på scenen. Dette førte til forestillingens beste øyeblikk: Saksenas framføring av Lears siste monolog. Her løftet han opp en liten svart sau med krone som dermed spilte rollen som den døde Cordelia. Endelig fikk vi se Shakespeares tekst møte sauene, og møtet ble naturlig nok svært komisk fordi sauen var betraktelig mindre livløs enn Shakespeares Cordelia. ”Why should a dog, a horse, a rat, have life, / And thou no breath at all?” ropte Saksena, mens sauen fornøyd tygde på noen matbiter og stirret ut mot publikum. Uheldigvis ble ikke denne komiske sammenblandingen utnyttet videre. I det øyeblikket monologen var ferdig, sluttet også forestillingen etter kun 40 minutter.
Alt i alt må man kunne si at King Lear with Sheep var en stor skuffelse. I to øyeblikk – sauenes inntog og Lears avslutningsmonolog – var det mulig å skimte en mulighet for å skape en god forestilling. Her kunne man se både et komisk potensiale og en interessant motsetning mellom Shakespeares veldig planlagte og avanserte tekst og sauenes naturlige, uorganiserte sjarme. Men dette ble aldri utnyttet. Til det var teksten og Saksenas grep både om sauene og om publikum for dårlig.