Klassiker med kraftfull relevans
10/11/15 05:39
Tittel: A Wolf in Snakeskin Shoes or The Gospel of Tartuffe
Forfatter: Marcus Gardly etter Molière
Regi: Indhu Rubasingham
Design: Tom Piper
Tid og sted: 07.11.2015 (matiné) på The Tricycle Theatre. Spilles fram til 14.11.2015.
A Wolf in Snakeskin Shoes er en moderne Tartuffe og er minst like morsom som originalen. De åtte skuespillerne holder publikum i sin hule hånd med en timing og spilleglede som får latterkulene til å rulle over salen igjen og igjen. Men Marcus Gardlys tekst inneholder også øyeblikk med mørkere og mer tankevekkende undertoner, og særlig en sterk avslutning gjør at jeg sitter andpusten og målløs igjen.
Full Cast. Photo by Mark Douet.
A Wolf in Snakeskin Shoes er mer enn bare en omarbeiding av Molières Tartuffe. Gardly har beholdt grunnhandlingen der en skinnhellig prest trer inn i et familiehjem, forfører faren i huset med religiøst tåkeprat, tar over husholdningen og til slutt blir satt opp som eier av huset og familieformuen. Men i Gardlys versjon foregår handlingen i Tennessee og Georgia blant religiøse afroamerikanere. Hykleren Tartuffe er blitt til Archbishop Tardimus Toof, en stereotypisk sørstatspredikant, mens Molières Orgon er blitt til mangemillionæren Archibald Organdy. Organdy har en homofil sønn som ikke har kommet ut av skapet, en datter som forsøker å vende tilbake til sine afrikanske røtter (blant annet ved å bytte navn til Afreeca), og en alkoholavhengig kjæreste i leopardmønstret kjole. Disse prøver alle å hamle opp med Toof uten særlig hell. En annen svært sentral forskjell fra originalen er at Toof her er gift, og det er først når familien Organdy involverer Mrs. Toof at de ser ut til å ha en sjanse mot Toofs hykleri. I tillegg til denne moderniseringen av Molières originalhandling har Gardly skrevet nye replikker, og teksten er dermed ikke en direkte oversettelse. Allikevel har Gardly beholdt en av de mest sentrale konvensjonene fra den franske klassismen: alle replikker går på rim. Dette fungerer svært godt, og fører til en rekke særdeles morsomme og klingende oneliners.
I Indhu Rubasinghams regi gis det stor plass til dette flytende og frodige språket. Tom Pipers scenografi er svært enkel. Scenen er omkranset med blå forheng i Toofs kontor, mens hvite vegger med store dører og vinduer omkranser Organdys hjem. Kun et fåtall møbler er til stede – et skrivebord og en cheselong i Toofs kontor, noen få bord og stoler i rokokkostil i de ulike rommene hos Organdy. Denne enkle scenografien gir skuespillerne stor boltringsplass som Rubasingham utnytter i sin regi. Her er det først og fremst skuespillerne og deres finslepne timing og engasjerte replikkføring som står i sentrum. Men til tross for at skuespillerne til tider gis stor frihet, sørger Rubasingham likevel for at handlingen fortelles med ekstrem klarhet og presisjon.
Lucian Msamati (Toof) & Wil Johnson (Organdy). Photo by Mark Douet.
Et grep som fungerer særlig godt, er gospelmusikken som dukker opp med jevne mellomrom gjennom forestillingen. Noen ganger er det bare en liten orgelfrase som leder fra en scene til en annen. Andre ganger bryter skuespillerne ut av handlingen for å framføre sangnumre. Særlig åpningsnummeret, en klassisk gospellåt med forsanger og kor, skaper svært god stemning i salen der publikum klapper og synger med. Det er tre slike felles sangnumre i første akt, men de forsvinner mot slutten av forestillingen. Kanskje kunne det vært flere av dem også i annen akt, for både jeg og publikummerne rundt meg hadde stor glede av dem.
Ayesha Antoine (Afreeka Organdy), Lucian Msamati (Toof). Photo by Mark Douet.
Som nevnt er A Wolf in Snakeskin Shoes en forestilling der skuespillerne først og fremst står i sentrum. Det har i det siste vært en del debatt i England angående casting av fargede skuespillere. Særlig vakte Trevor Nunns oppsetting av Shakespeares historiespill mye sinne fordi alle de 23 skuespillerne var hvite. A Wolf in Snakeskin Shoes er et friskt pust i denne debatten. Av de åtte skuespillerne er syv fargede. Som ensemble er de åtte skuespillerne svært samkjørte og de uttrykker ekte spilleglede og engasjement som smitter over på publikum. Lucian Msamati ble tidligere i år den første fargede skuespilleren til å spille Iago ved the Royal Shakespeare Company. Hans tolkning av pastor Toof har stor spennvidde, fra bekymret og redd i scenene med sin kone til fryktløs, ubarmhjertig og ondskapsfull når han forfører og lurer familien Organdy. I den overraskende sluttscenen, som jeg vil komme tilbake til, oppnår han et intenst og nærmest skremmende alvor, og det er hans siste blikk mot salen før lyset skrus av som fester seg på netthinnen etter forestillingen.
Lucian Msamati (Toof). Photo by Mark Douet.
De andre skuespillerne gjør også svært gode rolletolkninger, og det er vanskelig å trekke fram enkeltprestasjoner. Skal man likevel gjøre det, kan man kanskje nevne Adjoa Andoh som Peaches, Organdys forlovede. Hun spiller med stor intensitet, og særlig monologen der hun forklarer Mrs. Toof hvor godt hun liker sin egen kropp og sitt eget utseende, slår svært godt an blant publikum, som ler, klapper og roper bifallende. Karl Queensborough er også god som den skaphomofile sønnen Gumper. Han får fram både karakterens morsomme side og sårheten i at han ikke tør fortelle familien om sin seksuelle legning.
A Wolf in Snakeskin Shoes er en svært vellykket forestilling på mange ulike måter. Først og fremst er den en hylende morsom komedie. Fra første gospeltone er stemningen i salen på topp, og flere ganger må skuespillerne vente på at latterkuler, applaus og bifallsrop skal legge seg. Men, som nevnt innledningsvis, inneholder forestillingen også noen svært kraftfulle alvorlige øyeblikk. Et eksempel er mot slutten av første akt der Gumper, Organdys sønn, forsøker å fortelle sin far at han er homofil. Før han får fullført ordet, roper imidlertid faren ’Nei!’ og nekter å forholde seg til hva som blir sagt. Gumper blir skremt fra å forsøke å forklare igjen. Fordi dette øyeblikket kommer midt i en ellers komisk scene, blir effekten enda mer gripende enn hva det ellers kunne blitt, og jeg går til pause med en ekkel bismak i munnen.
Michelle Bonnard (Maxine), Ayesha Antoine (Afreeka Organdy), Lucian Msamati (Toof), Wil Johnson (Organdy), Karl Queensborough (Gumper). Photo by Mark Douet.
Det er imidlertid avslutningsscenen som er det mest kraftfulle og minneverdige øyeblikket i forestillingen. Som i Molières original blir Toof til slutt avslørt. Når Mrs. Toof ber han om å gjøre det som er rett i Guds navn: slette kontrakten som gir han Organdys hus og formue og vende tilbake til henne, forventer vi en klassisk komisk slutt der alle problemer løses. Men slik blir det ikke. Isteden vender Toof blikket mot salen og forklarer oss at det kan han ikke. Når ni mennesker kan bli skutt mens de ber (Charleston, 17. juni), fargede ungdommer blir skutt av politiet og millioner av mennesker flykter gjennom verden, kan Gud umulig eksistere. Hver mann må slåss for sin egen overlevelse, og på det grunnlaget beholder Toof formuen og erklærer seg selv Gud over eget liv. Ikke bare er dette en svært overraskende slutt. Den er også skremmende fordi man på den ene siden vet at Toofs handlinger er moralsk forkastelige samtidig som jeg ikke kan unngå å føle en ikke ubetydelig grad av empati for Toof. Sjelden har jeg vært vitne til en oppsetting av en gammel klassiker som taler til samtidens problemer og forhold med en slik kraft.
Forfatter: Marcus Gardly etter Molière
Regi: Indhu Rubasingham
Design: Tom Piper
Tid og sted: 07.11.2015 (matiné) på The Tricycle Theatre. Spilles fram til 14.11.2015.
A Wolf in Snakeskin Shoes er en moderne Tartuffe og er minst like morsom som originalen. De åtte skuespillerne holder publikum i sin hule hånd med en timing og spilleglede som får latterkulene til å rulle over salen igjen og igjen. Men Marcus Gardlys tekst inneholder også øyeblikk med mørkere og mer tankevekkende undertoner, og særlig en sterk avslutning gjør at jeg sitter andpusten og målløs igjen.
Full Cast. Photo by Mark Douet.
A Wolf in Snakeskin Shoes er mer enn bare en omarbeiding av Molières Tartuffe. Gardly har beholdt grunnhandlingen der en skinnhellig prest trer inn i et familiehjem, forfører faren i huset med religiøst tåkeprat, tar over husholdningen og til slutt blir satt opp som eier av huset og familieformuen. Men i Gardlys versjon foregår handlingen i Tennessee og Georgia blant religiøse afroamerikanere. Hykleren Tartuffe er blitt til Archbishop Tardimus Toof, en stereotypisk sørstatspredikant, mens Molières Orgon er blitt til mangemillionæren Archibald Organdy. Organdy har en homofil sønn som ikke har kommet ut av skapet, en datter som forsøker å vende tilbake til sine afrikanske røtter (blant annet ved å bytte navn til Afreeca), og en alkoholavhengig kjæreste i leopardmønstret kjole. Disse prøver alle å hamle opp med Toof uten særlig hell. En annen svært sentral forskjell fra originalen er at Toof her er gift, og det er først når familien Organdy involverer Mrs. Toof at de ser ut til å ha en sjanse mot Toofs hykleri. I tillegg til denne moderniseringen av Molières originalhandling har Gardly skrevet nye replikker, og teksten er dermed ikke en direkte oversettelse. Allikevel har Gardly beholdt en av de mest sentrale konvensjonene fra den franske klassismen: alle replikker går på rim. Dette fungerer svært godt, og fører til en rekke særdeles morsomme og klingende oneliners.
I Indhu Rubasinghams regi gis det stor plass til dette flytende og frodige språket. Tom Pipers scenografi er svært enkel. Scenen er omkranset med blå forheng i Toofs kontor, mens hvite vegger med store dører og vinduer omkranser Organdys hjem. Kun et fåtall møbler er til stede – et skrivebord og en cheselong i Toofs kontor, noen få bord og stoler i rokokkostil i de ulike rommene hos Organdy. Denne enkle scenografien gir skuespillerne stor boltringsplass som Rubasingham utnytter i sin regi. Her er det først og fremst skuespillerne og deres finslepne timing og engasjerte replikkføring som står i sentrum. Men til tross for at skuespillerne til tider gis stor frihet, sørger Rubasingham likevel for at handlingen fortelles med ekstrem klarhet og presisjon.
Lucian Msamati (Toof) & Wil Johnson (Organdy). Photo by Mark Douet.
Et grep som fungerer særlig godt, er gospelmusikken som dukker opp med jevne mellomrom gjennom forestillingen. Noen ganger er det bare en liten orgelfrase som leder fra en scene til en annen. Andre ganger bryter skuespillerne ut av handlingen for å framføre sangnumre. Særlig åpningsnummeret, en klassisk gospellåt med forsanger og kor, skaper svært god stemning i salen der publikum klapper og synger med. Det er tre slike felles sangnumre i første akt, men de forsvinner mot slutten av forestillingen. Kanskje kunne det vært flere av dem også i annen akt, for både jeg og publikummerne rundt meg hadde stor glede av dem.
Ayesha Antoine (Afreeka Organdy), Lucian Msamati (Toof). Photo by Mark Douet.
Som nevnt er A Wolf in Snakeskin Shoes en forestilling der skuespillerne først og fremst står i sentrum. Det har i det siste vært en del debatt i England angående casting av fargede skuespillere. Særlig vakte Trevor Nunns oppsetting av Shakespeares historiespill mye sinne fordi alle de 23 skuespillerne var hvite. A Wolf in Snakeskin Shoes er et friskt pust i denne debatten. Av de åtte skuespillerne er syv fargede. Som ensemble er de åtte skuespillerne svært samkjørte og de uttrykker ekte spilleglede og engasjement som smitter over på publikum. Lucian Msamati ble tidligere i år den første fargede skuespilleren til å spille Iago ved the Royal Shakespeare Company. Hans tolkning av pastor Toof har stor spennvidde, fra bekymret og redd i scenene med sin kone til fryktløs, ubarmhjertig og ondskapsfull når han forfører og lurer familien Organdy. I den overraskende sluttscenen, som jeg vil komme tilbake til, oppnår han et intenst og nærmest skremmende alvor, og det er hans siste blikk mot salen før lyset skrus av som fester seg på netthinnen etter forestillingen.
Lucian Msamati (Toof). Photo by Mark Douet.
De andre skuespillerne gjør også svært gode rolletolkninger, og det er vanskelig å trekke fram enkeltprestasjoner. Skal man likevel gjøre det, kan man kanskje nevne Adjoa Andoh som Peaches, Organdys forlovede. Hun spiller med stor intensitet, og særlig monologen der hun forklarer Mrs. Toof hvor godt hun liker sin egen kropp og sitt eget utseende, slår svært godt an blant publikum, som ler, klapper og roper bifallende. Karl Queensborough er også god som den skaphomofile sønnen Gumper. Han får fram både karakterens morsomme side og sårheten i at han ikke tør fortelle familien om sin seksuelle legning.
A Wolf in Snakeskin Shoes er en svært vellykket forestilling på mange ulike måter. Først og fremst er den en hylende morsom komedie. Fra første gospeltone er stemningen i salen på topp, og flere ganger må skuespillerne vente på at latterkuler, applaus og bifallsrop skal legge seg. Men, som nevnt innledningsvis, inneholder forestillingen også noen svært kraftfulle alvorlige øyeblikk. Et eksempel er mot slutten av første akt der Gumper, Organdys sønn, forsøker å fortelle sin far at han er homofil. Før han får fullført ordet, roper imidlertid faren ’Nei!’ og nekter å forholde seg til hva som blir sagt. Gumper blir skremt fra å forsøke å forklare igjen. Fordi dette øyeblikket kommer midt i en ellers komisk scene, blir effekten enda mer gripende enn hva det ellers kunne blitt, og jeg går til pause med en ekkel bismak i munnen.
Michelle Bonnard (Maxine), Ayesha Antoine (Afreeka Organdy), Lucian Msamati (Toof), Wil Johnson (Organdy), Karl Queensborough (Gumper). Photo by Mark Douet.
Det er imidlertid avslutningsscenen som er det mest kraftfulle og minneverdige øyeblikket i forestillingen. Som i Molières original blir Toof til slutt avslørt. Når Mrs. Toof ber han om å gjøre det som er rett i Guds navn: slette kontrakten som gir han Organdys hus og formue og vende tilbake til henne, forventer vi en klassisk komisk slutt der alle problemer løses. Men slik blir det ikke. Isteden vender Toof blikket mot salen og forklarer oss at det kan han ikke. Når ni mennesker kan bli skutt mens de ber (Charleston, 17. juni), fargede ungdommer blir skutt av politiet og millioner av mennesker flykter gjennom verden, kan Gud umulig eksistere. Hver mann må slåss for sin egen overlevelse, og på det grunnlaget beholder Toof formuen og erklærer seg selv Gud over eget liv. Ikke bare er dette en svært overraskende slutt. Den er også skremmende fordi man på den ene siden vet at Toofs handlinger er moralsk forkastelige samtidig som jeg ikke kan unngå å føle en ikke ubetydelig grad av empati for Toof. Sjelden har jeg vært vitne til en oppsetting av en gammel klassiker som taler til samtidens problemer og forhold med en slik kraft.