May 2015

Platt handling - fengende dans og musikk

Tittel: High Society
Musikk og sangtekster: Cole Porter
Manus: Arthur Kopit
Regi: Maria Friedman
Design: Tom Pye
Koreograf: Nathan M. Wright
Musikalsk ledelse: Theo Jamieson
Tid og sted: 08.05.2015 på The Old Vic Theatre. Forestillingen spilles fram til 22.08.2015.

Cole Porter’s High Society inneholder noen musikalske perler, men en enkel og til tider banal handling gjør at musikalen framstår noe uinteressant. Produksjonen som spilles gjennom sommeren på The Old Vic, kan beskrives på samme måte: til tross for noen svært fengende musikalske øyeblikk og velutførte dansenumre, forblir forestillingen noe platt og uengasjerende. I tillegg presenterer forestillingen politiske spørsmål som det gis heller problematiske løsninger på.

Kate Fleetwood_OVhighsociety2015JP-08029_Photo Johan Persson
Foto: Johan Persson.

Handlingen og miljøet vi møter i High Society, har en del likhetstrekk med F. Scott Fitzgeralds kjente roman The Great Gatsby. Begge presenterer rikmannslivet på Long Island utenfor New York i mellomkrigstiden, men High Society mangler fullstendig Fitzgeralds underfundige omgang med språket. Igjen står kun et svært platt handlingsforløp. Familien Lord skal holde en stor fest fordi datteren Tracey skal gifte seg med den nyrike tidligere arbeideren George Kittredge neste dag. Til festen ankommer også Traceys forrige ektemann Dexter Haven. Det blir raskt klart at til tross for skilsmissen elsker de to hverandre fremdeles. I tillegg får familien greie på at to journalister, Mike Connor og Liz Imbrie, kommer på festen utkledd som fjerne slektninger. Familien bestemmer seg for å spille dem et puss ved å ta godt imot dem og behandle dem som venner. Dexter forlater festen tidlig, og Tracey blir fortvilet når hun forstår at hun er i ferd med å gifte seg med feil mann. I sin desperasjon drikker hun seg full på champagne og bader naken i svømmebassenget med Mike. Neste morgen avlyser George bryllupet og drar, Dexter frir til Tracey igjen, de gjennomfører bryllupet, og på toppen av det hele finner endelig Mike og Liz ut at også de elsker hverandre og gifter seg.

Philippa Stefani_Joe StilgoeOVhighsociety2015JP-05156_Photo Johan Persson
Foto: Johan Persson.

The Old Vic er et av Londons mest tradisjonsrike teatre og har nylig gått gjennom en oppussing. Scenerommet og auditoriet er nå helt rundt. I høstens oppsetting av Sofokles’
Elektra fungerte dette svært godt, men i High Society er løsningene noe mer variable. I Tom Pyes scenografi er scenen i utgangspunktet tom, men elementer som bord, søyler og mest imponerende to pianoer kommer med jevne mellomrom opp fra gulvet. Til tross for denne relativt fiffige løsningen spes det ofte på med flere stoler, solsenger og annet som bæres inn og ut. Sceneskiftene tar ofte lang tid og bidrar til å ødelegge rytmen i forestillingen. Også Maria Friedmans regi er av varierende kvalitet gjennom forestillingen. Noen ganger, særlig når få personer er på scenen samtidig, skaper Friedman uttrykksfulle bilder. Et eksempel er slutten av første akt, der Tracey og Dexter synger kjærlighetsduetten ”True Love”, hun ved svømmebassenget, han på balkongen hos orkestret. Andre ganger skaper regivalgene rotete uttrykk. Svømmebassenget er en stor runding midt på gulvet skapt av lyseffekter. Dette kan, som i duettscenen over, være svært vakkert, men i dialogscener skaper det mange problemer, fordi skuespillerne hindres fra å bevege seg i hele midtdelen av scenen. De må snike seg rundt kantene av bassenget, og dialoger som foregår ved bassenget, blir dermed enten rotete eller statiske.

Annabel Scholey_OVhighsociety Johan Persson
Foto: Johan Persson.

Det som fungerer absolutt best i forestillingen, er de store fellesnumrene, særlig når det bys på fartsfylte og imponerende koreografi. Dansekompaniet holder svært høy kvalitet, og det er derfor synd at dette ikke utnyttes i større grad i forestillingens første del. Etter pause kommer de imidlertid mer til sin rett, særlig i det store fellesnummeret ”Let’s Misbehave” som innleder den store festen. Her bringes musikere ned på scenen og viser seg fram med heftige kontrabass- og trommesoloer. Danserne flyr over scenegulvet, mennene i stilrene smokinger og damene i farge- og omfangsrike kjoler. Det hele topper seg når to pianoer kommer opp av gulvet, og to pianister utfører en radbrekkende improvisasjonsduell mens dansere stepper på pianoene. I denne scenen forlates den relativt uinteressante handlingen til fordel for ren mellomkrigs jazzmoro. Det tjener forestillingen på.

Rupert Young_OVhighsociety2015JP-09301 copy
Foto: Johan Persson.

De individuelle skuespillerprestasjonene er også noe varierende. Jamie Parker og Annabel Scholey som journalistene Mike og Liz kommer best ut av det. Deres første scene der de beundrer kunst og prøvesitter luksuriøse stoler i Lord-familiens hus mens de synger duetten ”Who Wants to Be a Millionaire?”, er velspilt og svært morsom. Parker blir bare enda morsommere som full sjarmør på festen, mens Scholey også får fram karakterens såre sider når Liz tror Mike er i ferd med å forlate henne for Tracey. Kate Fleetwood og Rupert Young som Tracey og Dexter er gode sangere, men makter ikke å skape noen særlig dybde i de relativt platte karakterene de er blitt tildelt. Særlig Fleetwood virker noe fanget i en krampeaktig komikk som ikke helt treffer. Da er Richard Grieve som den misforståtte og utilpasse George og Jeff Rawles senile men svært optimistiske Uncle Willie betraktelig morsommere. Særlig Rawles konstante jakt på yngre kvinner, særlig Liz, er stadig en kilde til latter i salen.

Ellie Bamber_OVhighsociety2015JP-09344 Johan Persson
Foto: Johan Persson.

High Society byr på et dilemma. Cole Porters musikk overvinner de fleste motforestillinger og er kanskje en god nok begrunnelse for å sette opp musikalen. Samtidig kan man lure på hva et såpass platt og banalt stykke har å gjøre på scenen i vår tid, når det tross alt finnes så mange gode alternativer. I tillegg kommer musikalens noe problematiske politiske tematikk. Rikmannslivet vi blir vitne til, der de største problemene er påtrengende journalister og ikke å drikke for mye champagne, skildres svært ukritisk. Kun en av karakterene, George, har sin opprinnelse i arbeiderklassen. På slutten av stykket forlater George de andre karakterene med replikken: ”I get it. I don’t belong here. Thank you for opening my eyes to that.” Dette kunne vært et kraftfullt utgangspunkt for kritikk av det livet resten av karakterene lever, men i stedet løses alle konflikter i en oppskriftsmessig lykkelig slutt, komplett med bryllup. At karakterene lever livene sine helt uavhengig av og uten interesse for andre mindre privilegerte mennesker er en selvfølge i forestillingen. Dette virker noe pussig i dager der for eksempel flyktningestrømmer i Middelhavet gjør det vanskelig å ikke se med et visst kritisk blikk på forholdet mellom fattig og rik. Som kilde til feel good-moro kan High Society kanskje ha noe å komme med, men en forestilling bør kunne gå dypere både i karakterskildringer, handling og tematikk enn det denne musikalen makter.

Ellie Bamber_Jamie Parker_OVhighsociety2015JP-07036_photo Johan Persson
Foto: Johan Persson.

Blodet flyter

Tittel: Titus Andronicus
Forfatter: William Shakespeare
Produsert av Smooth Faced Gentlemen
Regi: Yaz Al-Shaater
Dramaturg: Anna Beecher
Design: Fabi Williams/Ellie Thomas
Tid og sted: 02.05.2015, The Greenwhich Theatre. Spilleperiode i London avsluttet, men turnerer gjennom sommeren. Spilles blant annet i hele august på The Edinburgh Fringe Festival.

Smooth Faced Gentlemen er Storbritannias eneste teaterkompani som spesialiserer seg på å spille Shakespeare med kun kvinner i rollene. Deres produksjon av
Titus Andronicus formidler Shakespeares drama svært effektivt og gripende med helt enkle virkemidler. Handlingen gjøres tydelig og engasjerende, mens en enkel men virkningsfull scenografi gjør forestillingen estetisk slående og spektakulær. Til sammen skaper dette en uforglemmelig teateropplevelse.

Titus - image 6
Foto: Brother Brother (publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen)

Titus Andronicus er Shakespeares tidligste og mest voldelige tragedie, og byr på en svært kompleks handling der hevn står sentralt. Generalen Titus Andronicus vender seierrik tilbake til Roma med goternes dronning, Tamora, og hennes sønner som fanger. Han dreper Tamoras eldste sønn og ofrer ham til gudene. Sammen med afrikaneren Aaron og de to gjenlevende sønnene, Chiron og Demetrius, sverger Tamora å ta hevn på Titus. Dette får hun raskt mulighet til, ettersom Romas nye keiser, Saturninus, som er misunnelig på Titus, gifter seg med henne. Tamora og Aaron oppfordrer Chiron og Demetrius til å voldta Titus’ datter Lavinia. De dreper mannen hennes, Bassianus, utfører voldtekten, og for å stanse Lavinia fra å sladre kutter de av henne tunga og begge hendene. Så følger mange voldelige forvinklinger. Blant annet blir to av Titus’ sønner halshugd til tross for at Titus kutter av seg hånden og sender den til Saturninus som kausjon. Til slutt fanger endelig Titus Chiron og Demetrius. Han dreper dem og baker dem inn i en pai som han serverer til Tamora på en bankett han inviterer til. Banketten ender i en serie drap, og til slutt er kun Titus’ siste sønn, Lucius, igjen. Han blir Romas nye keiser.

_5D_2204
Foto: Brother Brother (publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen)

Til tross for et så komplekst utgangspunkt, formidler Smooth Faced Gentlemen historien på en svært tydelig måte, og man er aldri i tvil om hva som foregår. Åtte skuespillere spiller alle rollene, men enkle grep både i spill og kostymer gjør at det aldri blir problematisk å vite hvem som er hvem. Alle skuespillerne har samme grunnkostyme: svarte bukser og hvite skjorter. Men i tillegg får de forskjellige karakterene enkle kjennetegn som gjør dem gjenkjennelige. Autoritetspersoner har svarte frakker, alle Titus’ sønner har svarte skjerf, Chiron og Demetrius har skinnjakker og Titus’ bror, Marcus, sitter i rullestol. Dette gjør at skuespillerne kan bytte mellom ulike roller svært raskt og effektivt, ofte bare med et par replikkers mellomrom. Kontrollen skuespillerne utviser i dette puslespillet er fascinerende, og måten de håndterer de mange rolleskiftene på framstår som virtuos.

_5D_2923
Foto: Brother Brother (publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen)

Scenografien er som sagt enkel og består kun av tre hvite vegger samt noen kasser og malingsspann. Dette blir allikevel svært virkningsfullt fordi malingsspannene er fulle av en rød substans som brukes som blod gjennom forestillingen. Ettersom stadig flere karakterer dør på scenen, manifesterer volden seg fysisk i scenebildet, fordi den hvite scenografien blir stadig rødere. Effekten er særlig gripende i to scener der Lavinia spiller en sentral rolle. Etter voldtekten finner Marcus Lavinia der hun fortvilt vandrer alene rundt i skogen. Han ser hun er skadet og ber henne fortelle hva som har hendt. Uten tunge kan hun selvfølgelig ikke svare, og når hun åpner munnen renner blod ut og danner en dam på scenen som blir værende gjennom resten av forestillingen. Senere finner Lavinia en måte å avsløre voldtekstmennene på: hun dypper armstumpene sine i rødmaling og tegner en stor C og D på veggene. Også dette blir stående gjennom forestillingen. Rødmalingen gir også forestillingen dens mest sentrale estetiske metafor: malekoster fungerer som sverd, malingsspann som stoler og malingsbrett som fat og tallerkener. Dette gjør at volden kan framstilles svært grafisk på scenen, uten at det blir fysisk ubehagelig for publikum, men med en emosjonell intensitet som er gripende og tvinger en til å forholde seg til grusomhetene en ser.

_5D_2943
Foto: Brother Brother (publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen)

Alle skuespillerne er kvinner, men det gjøres ikke noe eksplisitt poeng ut av dette. Snarere ligger poenget i at skuespillerne er like naturlige og overbevisende i mannlige roller som i kvinnelige. Det er som nevnt svært imponerende å følge hvordan skuespillerne skifter fra karakter til karakter og hele tiden holder liv i historien som formidles. Den som kanskje i aller størst grad viser virtuositeten i rolleskiftene, er Ashlea Kaye som spiller både Marcus, Demetrius og Quintius. Noen ganger innebærer det at hun nærmest svarer seg selv, men Kaye er så tydelig i spillet at man aldri er i tvil om hvem hun er. Flere andre gjør også svært sterke prestasjoner, og fordi det er så tydelig at de åtte skuespillerne er godt samkjørte og løfter hverandre fram gjennom forestillingen, er det vanskelig å framheve enkeltprestasjoner. Allikevel vil jeg nevne Elly Condrons Lavina. Condron er sår og gripende i scenene der Lavinia framstilles som offer, men hun makter også å gi rollen et sterkere og mer komplekst preg både før hun mishandles og når hun mot slutten er svært delaktig i drapet på Chiron og Demetrius. Anita-Joy Uwajeh som Aaron utfører de grusomste handlinger med et stort smil om munnen og er både skremmende og fengende, mens Helen Coles’ Lucius framstår som den eneste karakteren som ser med en viss skepsis på all voldsutgytelsen. At det er han som til slutt krones som keiser i Roma, skaper en viss grad av håp i all elendigheten. Lia Burge er forestillingens komiske alibi. Hennes Saturninus kan best sammenliknes med et bortskjemt barn som raser, ødelegger og griner høyt når han ikke får det som han vil. Framtoning er så absurd at den blir svært morsom.

_5D_1415
Foto publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen

Titus Andronicus er et vanskelig stykke å sette opp. Ekstrem vold kombineres med mange morsomme øyeblikk, og man må vokte seg for at volden ikke skal gli ut i det spektakulære eller i verste fall det forherligende. Smooth Faced Gentlemen balanserer på denne grensa. Som nevnt blir volden framstilt svært grafisk på scenen, men forestillingen utnytter også alle muligheter for å skape latter i publikum. Samtidig er imidlertid volden akkurat så stilisert at det ikke er snakk om spektakulære effekter eller forherligelse. De åpenbare ikke-realistiske virkemidlene – malekostene som dyppes i ”blod” før de brukes som våpen – sammen med skuespillernes overbevisende reaksjoner skaper en balanse der volden er ekstremt ubehagelig å være vitne til, samtidig som man blir oppfordret til å forholde seg mer til de menneskelige relasjonene som ødelegges, enn volden i seg selv. Dermed kombinerer forestillingen tre elementer: handlingen formidles effektivt og engasjerende, det visuelle uttrykket er estetisk slående og virkningsfullt og vold som tema tas fram og utforskes i all dets grusomhet. Til sammen gjør dette forestillingen til en uvanlig god Shakespeare- og teateropplevelse.