Mar 2015

Ut av komfortsonen

Tittel: The Nether
Manus: Jennifer Haley
Regi: Jerremy Herrin
Design: Es Devlin, Luke Halls, Christina Cunningham
Musikk: Nick Powell
Tid og sted: 14. mars, The Duke of York Theatre. Forestillingen spilles fram til 25. april.

3. Doyle (David Calder) and Morris (Amanda Hale) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson
Doyle (David Calder) and Morris (Amanda Hale) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson

The Nether er en forestilling som tar opp et svært vanskelig tema: pedofili. Den balanserer på en knivsegg mellom å utfordre og provosere og å gå for langt i framstillingen av voksne menns seksuelle fantasier om barn. Det at denne grensen blir oppsøkt og utforsket, men, etter min mening, aldri overskrides, gjør forestillingen til en svært sterk og engasjerende opplevelse.

The Nether foregår i framtiden. Internett heter ikke lenger internett, men ”The Nether” og er blitt utviklet til en betraktelig mer omfattende virtuell virkelighet enn den vi kjenner i dag. Menneskene bruker mer og mer tid borte fra sine egne liv, pålogget i ulike virtuelle verdener. Handlingen i stykket foregår på to nivåer. I et forhørsrom møter vi inspektør Morris (Amanda Hale) som veksler mellom å forhøre to menn: Sims (Stanley Townsend) som har utviklet ”The Hideaway”, en virtuell plattform der voksne menn kan leve ut sine fantasier med (virtuelle) barn, og Doyle (David Calder) som er fast kunde i ”The Hideaway”. Innimellom disse scenene blir vi tatt med til ”The Hideaway”, som viser seg å være inspirert av Viktoria-tidens England, med gamle møbler og store hager. Vi møter igjen Sims, her kjent som Papa, i tillegg til kunden Mr. Woodnut (Ivanno Jeremiah) og ti år gamle Iris (Jamie Adler). Scener fra de to verdenene løper parallelt gjennom forestillingen.

2. Woodnut (Ivanno Jeremiah) and Sims (Stanley Townsend) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson
Woodnut (Ivanno Jeremiah) and Sims (Stanley Townsend) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson

Visuelt sett er forestillingen en ren nytelse. Forhørsrommet er svært enkelt utformet: scenen er smal, og et bord og to pinnestoler langt framme mot salen skaper en nærmest klaustrofobisk stemning. På bakveggen vises en slags videokunst: svarte og hvite streker, overvåkningsbilder av Sims og Doyle og animasjoner av natur, objekter og figurer. Alt er i svart, hvitt og grått, inkludert kostymene. Dermed får ”den virkelige verden” et grått, trist og kjedelig preg. Dette står i sterk kontrast til scenene i det virtuelle, men svært fargerike ”The Hideaway”. Bakveggen heises opp, og en helt egen verden åpenbarer seg for oss. Et rom med hvite viktorianske møbler henger en meter over bakken og er omkranset av en rekke grønne og vakre trær. Dette er igjen omkranset av speil. Effekten er blendende vakker. Det er helt åpenbart at i ”The Hideaway” har Sims/Papa skapt en verden som er mye mer fristende å oppholde seg i enn den grå og triste virkeligheten.

1. Morris (Amanda Hale) and Sims (Stanley Townsend) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson
Morris (Amanda Hale) and Sims (Stanley Townsend) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson

De fem skuespillerne gjør alle en god jobb, men en av dem fortjener spesielt å framheves: 11 år gamle Jamie Adler stråler i rollen som Iris. Det er ingen enkel jobb hun har, for forestillingen krever at hun holder lange dialoger der et svært komplekst følelsesregister er i bruk. Hun må være både vennlig og forførerisk mot Mr. Woodnut, både fornærmet på og ærlig med Papa. Adler gjennomfører dette med total overbevisning og overskudd. Også de voksne skuespillerne gjør komplekse rolletolkninger. Særlig Townsends Sims/Papa er tankevekkende. Townsend går så langt som mulig i å rasjonalisere Sims’ seksuelle preferanser for barn. Han er ingen helgen, men han kan heller ikke avskrives som et monster. Mr. Woodnut er kanskje den karakteren som i størst grad står nærmest publikums opplevelse, og Ivanno Jeremiah uttrykker godt hvordan man enkelt kan la seg trekke mot det vakre ”The Hideaway” samtidig som man føler en sterk avsky for det som foregår der. Hvis jeg skal nevne et negativt element i forestillingen, er det at noen skuespillere, særlig Hale og Calder, tidlig spiller ut sine sterkeste emosjonelle kort. Calder, som Doyle, har tårer i øynene allerede første gang vi møter ham, og også Hale begynner å gråte svært tidlig i forestillingen. Riktignok er tårer og gråt en passende reaksjon på det som foregår i ”The Hideaway”, men når dette spilles ut så tidlig, mister det sin effekt utover i forestillingen, og karakterenes følelsesliv innskrenkes noe.

6. Iris (Jaime Adler) and Woodnut (Ivanno Jeremiah) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson
Iris (Jaime Adler) and Woodnut (Ivanno Jeremiah) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson

The Nether
er en forestilling som griper tak i en og nekter å gi slipp. Jeg lar meg imponere av at de vanskelige temaene ikke skygges unna, men konfronteres direkte. Det er særlig to hendelser som blir sittende igjen i hodet mitt lenge etter at forestillingen er over, og begge to er knyttet til hvordan forestillingen behandler Adler/Iris. Den første hendelsen er Iris’ første møte med Mr. Woodnut. Det blir raskt klart at Iris er ”programmert” til å forføre sine kunder, og de to spiller spill sammen og danser vals. Til slutt åpner imidlertid Iris en knapp i kjolen, som dermed faller til gulvet (heldigvis er vi i Viktoria-tidens England, og Iris’ undertøy er heldekkende). Iris sier ”Touch me”, før en blackout inntreffer, og ”The Hideaway” skjules av bakveggen i forhørsrommet. Neste hendelse er mot slutten av forestillingen. Iris har fått et svært godt forhold til Mr. Woodnut, og Papa er sjalu. Stemningen blir mer og mer opphetet fram til Papa slår Iris i ansiktet. På et rasjonelt plan vet jeg at slaget er simulert. På et emosjonelt plan har jeg akkurat sett en stor mann slå et lite barn. For meg illustrerer disse to øyeblikkene hvordan forestillingen er villig til å gå så langt som mulig for å provosere og utfordre meg som publikummer. De vanskelige temaene blir ikke bare tatt fram i lyset, men de blir slengt meg i ansiktet av full kraft. Samtidig er det viktig å understreke at forestillingen alltid holder seg innenfor hva jeg som publikummer kan tåle. Undertøyet er heldekkende, blackouten inntreffer tidsnok, og jeg forstår at slaget er simulert.

5. Doyle (David Calder) and Morris (Amanda Hale) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson
Doyle (David Calder) and Morris (Amanda Hale) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson

Det er her forestillingens genistrek ligger: Hvis målet har vært å provosere mest mulig, men ikke så mye at det blir en negativ opplevelse, er dette målet nådd. Opplevelser som
The Nether er en av grunnene til at jeg går på teater. Temaer som er ekstremt vanskelige å snakke om (for ikke å nevne å forstå), kan tas fram på en måte som ryster meg, men som likevel bidrar til at jeg lærer noe.

4. Doyle (David Calder) and Sims (Stanley Townsend) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson
Doyle (David Calder) and Sims (Stanley Townsend) in The Nether at the Duke of York's Theatre. Photo credit Johan Persson

Viktig politisk historie redusert til lettbeint underholdning

Tittel: Made in Dagenham
Manus: Richard Bean
Musikk: David Arnold
Sangtekster: Richard Thomas
Regi: Rupert Goold
Design: Bunny Christie
Tid og sted: The Adelphi Theatre, 11. mars 2015. Spilles fram til 11. april.

MiD DR 2-212 EDIT DG Photo by Manuel Harlan
Photography by Manuel Harlan.

Musikalen
Made in Dagenham er basert på virkelige hendelser. På slutten av 1960-tallet streiket kvinnene som arbeidet med å sy trekk til bilsetene på Fordfabrikken i Dagenham utenfor London. Den opprinnelige årsaken til streiken var at arbeidet deres ble degradert til 'ufaglært', men konflikten utviklet seg raskt til et krav om likelønn mellom kvinner og menn. I musikalversjonen møter vi fabrikkarbeiderne og følger særlig Rita O'Grady (Gemma Arterton), en vanlig arbeider som snart blir leder for hele streiken. Vi følger Ritas kamp for rettigheter på arbeidsplassen og hennes privatliv med mannen Eddie (Adrian der Gregorian) og deres to barn. De to sidene av Ritas liv kommer etter hvert i konflikt med hverandre: fordi Rita bruker mye tid hjemmefra for å kjempe for kvinners rettigheter, tar Eddie med seg barna og flytter ut. I tillegg møter vi også statsminister Harold Wilson og medlemmene av hans regjering, samt Henry Ford selv, som kommer flyvende inn fra USA. Dermed forsøker Made in Dagenham å favne arbeidskonflikten svært bredt, både dens innvirkning på nasjonal politikk og på enkeltpersoners dagligliv. Resultatet er underholdende, men politisk ganske problematisk.

Estetisk sett følger forestillingen et maksimalistisk prinsipp. Fords bilfabrikk brukes som gjennomgående tema, og alle vegger er utformet av en salig blanding bildeler, verktøy og liknende. I tillegg er alle stedene vi blir presentert for, representert med rikelig og detaljert scenografi. Ritas hus er fullt utrustet i 60-talls stil med kjøkken i første etasje og soverom i andre. Scenene i selve fabrikken har både halvferdige biler i bakgrunnen, samlebånd i taket og selvfølgelig en rekke symaskiner. De ulike scenografielementene kjøres inn og ut på hjul eller kommer opp av luker i scenen, og teknisk sett er forestillingen svært effektiv. Kostyme og sminke er alt i 60-talls stil med blomstrete og fargerike kjoler og oppsatt hår. Den gjennomførte visuelle tidskoloritten skaper en betydelig grad av nostalgi.

MiD DR 1-54 Photo by Manuel Harlan
Photography by Manuel Harlan.

Prestasjonene blant skuespillerne er gjennomgående av høy kvalitet. Gemma Arterton bærer på mange måter forestillingen i rollen som Rita. Hun er svært troverdig i overgangen fra vanlig arbeider til leder for en landsomfattende streik, og hun er like engasjerende i politiske taler som hun er sår og sympatisk når mann og barn forlater henne. Adrian der Gregorian er et godt motstykke til Rita, og han må særlig framheves for en svært god sangstemme. I tillegg er det mange gode prestasjoner i mindre roller. Særlig Sophie Stanton som Beryl, den sjarmerende og sarkastiske arbeidskvinnen med minst ett banneord i hver setning, og Mark Hadfield som en fullstendig handlingslammet og tafatt statsminister Wilson, bør trekkes fram. Ensemblet som helhet er også svært godt samkjørt, og koreografier og sang er en fryd for både øyne og øre. Noen stemmer skiller seg ut med eksepsjonelle kvaliteter, særlig når Sophie Isaacs og Emma Lindars legger soulinspirerte overstemmer på de store kornumrene.
MiD DR 2-38 EDIT DG Photo by Manuel Harlan
Photography by Manuel Harlan.

Til tross for disse åpenbare kvalitetene byr forestillingen på en del uløste problemstillinger. Historien som fortelles, er viktig og fortjener å bli tatt fram, men måten det skjer på gjennom Richard Beans manus og David Arnolds og Richard Thomas’ sanger er problematisk. Jeg har allerede nevnt hvordan scenografi og kostymer innhyller historien i en viss grad av nostalgi. Musikken, som i hvert fall til tider høres ut som Beatles-låter og annen engelsk 60-talls-musikk, bidrar også til dette. Det virker også å være en del vitser og referanser til tidsspesifikke kulturelle hendelser og ideer, som mange rundt meg ler mye av, men som er vanskeligere å henge med i for en utlending som meg. I tillegg til denne nostalgien får forestillingen også et visst sentimentalt preg. Til tider undergraves den politiske kjønns- og arbeidskonflikten av et sterkt fokus på hovedpersonenes følelsesliv. For eksempel kan Eddie, etter å ha glemt deres ti års bryllupsdag, gjøre Rita glad igjen med en sang om hvordan han bare er en mann som også glemmer av og til. Dette står i sterk kontrast til Ritas og de andre kvinnenes kamp mot et samfunn som nettopp er preget av menns enkle og litt nedlatende holdning til kvinner og deres arbeid.

Den snikende følelsen av at en viktig politisk sak er blitt redusert til lettbeint underholdning, blir enda tydeligere når jeg ser meg om blant mine medpublikummere. Et klart flertall av dem er kvinner omtrent på alder med kvinnene vi møter på scenen. Allikevel legger jeg merke til at det ikke er de streikende kvinnene, men den morsomme, tafatte statsministeren som blir publikums favoritt. Han får ekstreme mengder latter underveis i forestillingen og klart mest applaus og bifallsrop på slutten. For meg blir dette selve manifestasjonen på hvordan forestillingen fungerer. Det som en gang var en viktig politisk kampsak (og fremdeles er det), er her blitt redusert til noe fjernt, fra en annen tid, som vi kan underholdes av, men som alt i alt ikke egentlig angår oss. Det er i utgangspunktet ikke noe galt i en forestilling som er mer underholdning enn politikk. Men med de premissene handlingen i Made in Dagenham legger, forventer man nærmest at det politiske budskapet tas mer på alvor.