Jun 2015

Forførende Don Giovanni

Tittel: Don Giovanni
Komponist: Wolfgang Amadeus Mozart
Libretto: Lorenzo da Ponte
Regi: Kasper Holten
Scenografi: Es Devlin
Video: Luke Halls
Kostyme: Anja Vang Kragh
Tid og sted: 22.06.2015 på The Royal Opera House. Spilles fram til 03.07.2015.
Jeg vil understreke at jeg her omtaler forestillingen mer ut fra sceniske og teatrale enn musikalske perspektiver.

©BC20140128_DON_GIOVANNI-RO_678 PRODUCTION IMAGE (C) COOPER
Foto publisert med tillatelse fra The Royal Opera House.

Mozarts Don Giovanni på The Royal Opera House er visuelt slående, men scenebildene veksler fra å være uttrykksfulle og vakre til å bli overdrevne, anstrengte og nærmest grelle. Heldigvis framføres musikken og sangen gjennomgående på et svært høyt nivå, slik at forestillingen til slutt blir en særdeles god opplevelse.

©BC20150608_DON_GIOVANNI_374 CHRISTOPHER MALTMAN AS DON GIOVANNI, NAHUEL DI PIERRO AS MASETTO, JULIA LEZHNEVA AS ZERLINA (C) ROH. PHOTOGRAPHER BILL COOPER
Foto publisert med tillatelse fra The Royal Opera House.

Handlingen i
Don Giovanni er til en viss grad kompleks, men alt dreier seg om den arrogante og nonchalante adelsmannen Don Giovanni og hans konstante begjær etter kvinner. Don Giovanni fører en liste over alle kvinnene han forfører (listen inkluderer 640 i Frankrike, 91 i Tyrkia og hele 1003 i Spania). Vi møter ham mens han ivrig forsøker å gjøre listen lengre med god hjelp av tjeneren Leporello. Han forfører Donna Anna, men blir oppdaget av hennes far, Il Commendatore, og dreper ham i duellen som følger. Senere gjør han også kur til den nygifte Zerlina. Vi møter også Donna Elvira, en tidligere elskerinne som nå er ute etter hevn. De tre kvinnene, og deres respektive mannlige følgesvenner, sverger hevn over Don Giovanni, men dette viser seg å være lettere sagt enn gjort. Don Giovanni slipper unna og ender til slutt opp på en gravplass der han får øye på en statue av Il Commendatore. Som en spøk ber han statuen på middag, og til hans store forbauselse nikker statuen som svar. I siste scene kommer virkelig statuen, og krever at Don Giovanni uttrykker anger for livet han har levd. Don Giovanni nekter og blir dermed dratt ned til helvete.

©BC20150608_DON_GIOVANNI_365 CHRISTOPHER MALTMAN AS DON GIOVANNI WITH MEMBERS OF THE ROYAL OPERA CHORUS (C) ROH. PHOTOGRAPHER BILL COOPER
Foto publisert med tillatelse fra The Royal Opera House.

På The Royal Opera House utspiller denne handlingen seg i et hus i to etasjer som dreier rundt nærmest konstant gjennom forestillingen. Mange av husets vegger er borte slik at publikum kan se innsiden, der trapper slynger seg opp og ned. Es Devlins scenografi er en genistrek fordi den gir svært mange muligheter for å skape flyt og bevegelse i handlingen. Særlig i de mange scenene der karakterer spionerer på hverandre eller flere handlinger skjer samtidig, byr husets mange trapper, dører, kriker og kroker på overraskende gjemmesteder. Dette skaper et svært dynamisk uttrykk. Et annet svært vellykket visuelt uttrykk er Anja Vang Kraghs kostymer. Særlig kjolene de kvinnelige gjestene har på Don Giovannis maskeradeball, er spektakulære.

©BC20150608_DON_GIOVANNI_23 ALBINA SHAGIMURATOVA AS DONNA ANNA, CHRISTOPHER MALTMAN AS DON GIOVANNI (C) ROH. PHOTOGRAPHER BILL COOPER
Foto publisert med tillatelse fra The Royal Opera House.

Det er imidlertid også problemer med det visuelle uttrykket. Gjennom store deler av forestillingen projekteres Luke Halls’ videokunst på huset. Noen ganger fungerer effekten godt, slik som blodet som sprer seg utover når Don Giovanni dreper Il Commendatore, og rosene som svever i bakgrunnen når Don Giovanni synger sin berømte serenade under Zerlinas vindu. Det kanskje mest slående øyeblikket er under ouverturen når snirklete bokstaver sprer seg over scenebildet, og det etter hvert blir klart at bokstavene er kvinnenavn og bakveggen hele Don Giovannis liste. Andre ganger blir videokunsten overdreven. Fargene er til tider svært sterke og nærmest grelle og har ofte lite å gjøre med det som ellers foregår på scenen. Et eksempel er en illustrasjon som viser Don Giovannis fluktrute som blir igjen slik at den også henger i bakgrunnen under en i utgangspunktet vakker kjærlighetsscene mellom Donna Anna og hennes forlovede, Don Ottavio. I slike tilfeller er videokunsten mest forstyrrende og stjeler fokus fra musikken og handlingen.

©BC20150608_DON_GIOVANNI_440 CHRISTOPHER MALTMAN AS DON GIOVANNI, JULIA LEZHNEVA AS ZERLINA, ROLANDO VILLAZÓN AS DON OTTAVIO, ALBINA SHAGIMURATOVA AS DONNA ANNA (C) ROH. BILL COOPER
Foto publisert med tillatelse fra The Royal Opera House.

Også Kasper Holtens regi har både positive og negative sider. Som nevnt inviterer scenebildet til dynamiske bevegelser på scenen, og Holten utnytter dette til det fulle. Han orkestrerer karakterene i husets to etasjer og ulike rom slik at det alltid foregår noe interessant på scenen. I tillegg har Holten utstyrt scenen med en rekke kvinner i kjoler som nærmest går i ett med fargene i huset. De vandrer rundt som en stum, men konstant påminnelse om alle personene Don Giovanni har såret gjennom sin oppførsel. Dette framstår som et svært vellykket grep, og jeg skulle bare ønske disse gjenferdaktige skikkelsene hadde blitt brukt enda mer. Et mer problematisk regigrep er for meg Holtens versjon av slutten av operaen. I stedet for at Don Giovanni blir dratt ned til helvete av en hær av djevler, blir han her igjen på scenen, mens mer og mer lys slukkes, slik at han til slutt sitter igjen i mørket alene. I utgangspunktet er dette en fascinerende tolkning der Don Giovanni blir straffet for sin livsstil gjennom tom ensomhet. Dette er kanskje en slutt som i større grad gir gjenklang i et moderne publikum enn en hær av djevler. Allikevel var det, slik jeg opplevde det, noe tamt og uforløst over denne tolkningen. Mozarts dramatiske, nærmest brutale mollakkorder kom ikke helt til sin rett i kombinasjonen med enkelheten i iscenesettelsen, og for meg ble avslutningen dermed ikke like dramatisk og skjebnesvanger som den kanskje kunne blitt.

©BC20150608_DON_GIOVANNI_783 CHRISTOPHER MALTMAN AS DON GIOVANNI (C) ROH. PHOTOGRAPHER BILL COOPER
Foto publisert med tillatelse fra The Royal Opera House.

De fleste sangerne gjør en svært god jobb i formidle karakterene de spiller. Christopher Maltman er, med sin slibrige holdning og halvlange, grå hårsleik, akkurat like nonchalant og arrogant som tittelkarakteren bør være. Alex Esposito er svært morsom og uttrykksfull som Leporello, og hans framførelse av ’Katalogarien’, der han viser Donna Anna listen over Don Giovannis erobringer, er særlig kostelig. Jeg vil også framheve samspillet mellom Maltman og Esposito. Ofte er de så tydelige og engasjerende at man forstår vitsene og hva som foregår, uten å måtte ta en titt opp på oversettelsen som henger over scenen.

©BC20150608_DON_GIOVANNI_442 ALEX ESPOSITO AS LEPORELLO, CHRISTOPHER MALTMAN AS DON GIOVANNI (c) ROH. PHOTOGRAPHER BILL COOPER
Foto publisert med tillatelse fra The Royal Opera House.

Av kvinnene vil jeg særlig trekke fram Julia Lezhneva som Zerlina. Hun unngår kun å bli et offer for Don Giovannis romantiske angrep, ved å utstyre rollen med en god porsjon vilje og pågangsmot. I den berømte duetten ’La ci darem la mano’, kommer konflikten mellom pliktoppfyllelse og eventyrlyst særlig godt fram.

©BC20150608_DON_GIOVANNI_151 JULIA LEZHNEVA AS ZERLINA WITH MEMBERS OF THE ROYAL OPERA CHORUS (C) ROH. PHOTOGRAPHER BILL COOPER
Foto publisert med tillatelse fra The Royal Opera House.

Alt i alt er det vanskelig ikke å like
Don Giovanni. Til tross for noen problematiske valg – særlig bruken av videokunst og måten slutten er gjort på – er forestillingen både morsom og vakker. Noe av det jeg liker best med Mozarts opera, er måten den kombinerer det fullstendig latterlige med det svært alvorlige på og setter det hele til nydelig musikk. I forestillingen på Royal Opera House er dette tatt godt vare på, særlig av sangere og orkester som framfører musikken med intensitet og glimt i øyet samtidig.

©BC20150608_DON_GIOVANNI_658 ERIC HALFVARSON AS COMMENDATORE, CHRISTOPHER MALTMAN AS DON GIOVANNI (C) ROH. PHOTOGRAPHER BILL COOPER
Foto publisert med tillatelse fra The Royal Opera House.

Christopher "Kit" Marlowe

bilde 2

Det er en stund siden jeg hadde en teaterrelatert statue på bloggen, men her kommer minnesmerket over Christopher Marlowe som står utenfor Marlowe-teateret i Canterbury. Marlowe blir av mange regnet som den nest beste engelske renessansedramatikeren etter Shakespeare. Han ble født i Canterbury i 1564 og studerte ved universitetet i Cambridge i syv år, før han endte opp i London der han raskt slo seg opp som dramatiker. Særlig
Dr. Faustus og Tamburlaine ble svært suksessfulle og noen av de absolutt mest spilte dramaene i London på slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet. Som med Shakespeare vet man relativt lite om Marlowes liv, men det er knyttet mange myter til han. En slik myte er at han var hemmelig spion for dronning Elizabeth og hennes regjering. Marlowe omtales dessuten ofte som homoseksuell (til tross for at det er anakronistisk å bruke et slikt begrep om en tidsepoke som ikke delte seksualitet inn i klart adskilte legninger). Han skal blant annet være forfatteren bak en pamflett med ordene ‘All they that love not Tobacco and Boys are fools’. En tredje myte som ofte kommer opp om Marlowe, er at han var en åpen ateist, noe som ikke bare var uvanlig, men også farlig i Elizabeths England, der protestantismen var en av samfunnets grunnsteiner og å avvike fra dette kunne straffes med døden. Sist men ikke minst knytter det seg mye mystikk til Marlowes død. Han ble drept allerede i 1593, kun 29 år gammel, etter å ha blitt stukket med kniv i en krangel om en regning på en bar i Deptford. Ingen vet hvem som drepte ham. Mange hevder at Marlowe kunne blitt en like sentral forfatter som Shakespeare om han hadde fått leve lenger. Han var i hvert fall svært sentral i å utvikle den dramatiske formen Shakespeare senere benyttet. For eksempel var han en av de første til å tilpasse bruken av blankvers til engelsk språk.

Statuen i Canterbury forestiller ikke Marlowe selv, men den dramatiske muse. På sokkelen under henne er det fire figurer som framstiller kjente skuespillere i Marlowes fire mest kjente roller:

bilde 6

Sir Johnston Forbes Robertson er Dr. Faustus, akademikeren som selger sjelen sin til djevelen for kunnskap. I motsetning til andre versjoner av Faust-legenden får ikke Marlowes Faust tilgivelse fra Gud, men blir i stedet dratt av gårde til helvete av en mengde djevler på slutten av stykket.

bilde 4

Sir Henry Irving er Tamburlaine, gjetergutten som arbeider seg opp til å bli hersker over hele verden, og oppfører seg som en tyrann mot alt og alle, før han til slutt smaker sin egen medisin og blir drept.

bilde 3

James K. Hackett er Edward II, den engelske kongen som blir avsatt av sin egen dronning og en rekke baroner fordi han omgir seg med og lar seg lede av venner fra lavere klasser. Dramaet er særlig spesielt fordi kongens forhold til flere av mennene rundt seg er av seksuell karakter, og dette framstilles med en åpenhet som er uvanlig i engelsk renessanselitteratur.

bilde 5

Edward Alleyn, skuespiller i kompaniet som konkurrerte med Shakespeares kompani, er Barabas i
The Jew of Malta. Barabas leder en grusom hevnkampanje mot de maltesiske myndighetene, der han blant annet forgifter en gruppe nonner og sin egen datter før han selv blir drept.

Feelgood Kinks-feiring

Tittel: Sunny Afternoon
Musikk/sangtekster/original handling: Ray Davies
Forfatter: Joe Penhall
Regi: Edward Hall
Design: Miriam Buether
Koreografi: Adam Cooper
Tid og sted: 30.05.2015 på The Harold Pinter Theatre. Spilles fram til oktober, muligens lenger.

Musikalen Sunny Afternoon, basert på livet og musikken til rockegruppa The Kinks, lider under et dårlig manus som gjør handlingen uinteressant og ustrukturert. De medvirkendes åpenbare engasjement og The Kinks' fantastiske musikk gjør allikevel kvelden svært underholdende. Showet er tross alt blitt en verdig feiring av en av Storbritannias største rockegrupper gjennom tidene.

Ned Derrington, John Dagleish, Adam Sopp and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Ned Derrington, John Dagleish, Adam Sopp and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.

Musikaler som forsøker å kombinere et bands musikk med historien om bandet, får ofte problemer med å skape en helhetlig og interessant handling. Ikke alle band har en interessant historie å fortelle, og dessuten blir det ofte problematisk å tilpasse historien til de allerede eksisterende låtene. Historien om The Kinks er i utgangspunktet interessant nok. Vi følger bandmedlemmene, særlig brødrene Ray og Dave Davies, fra arbeiderklassebakgrunn i London til verdenssuksess. De setter seg opp mot pengegriske produsenter og investorer, finner kjærligheten, lider av depresjoner, krangler seg i mellom, og, den kanskje mest berømte episoden, blir kastet ut av USA etter konflikter med den amerikanske musikerforeningen. Dette er vel og bra. Men når låtene skal passes inn i dette, blir løsningene ofte litt krampaktige. I mange tilfeller virker låtene bare løst forbundet med det som foregår, og det legges inn ulogiske replikker som unnskyldning for å kunne starte en låt. De delene av forestillingen som fungerer best, er når det handler om bandmedlemmene selv og deres personlige konflikter. Selve høydepunktet er når bassist Pete vil forlate bandet. I et forsøk på å overtale ham til å bli viser Ray ham en basslinje han har tenkt ut. De begynner å jamme, og snart har bandet sammen komponert ”Waterloo Sunset”.

Adam Sopp, Ned Derrington, John Dagleish, Lillie Flynn and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Adam Sopp, Ned Derrington, John Dagleish, Lillie Flynn and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.

Generelt er det, kanskje ikke uventet i en forestilling om The Kinks, det musikalske som absolutt er det beste. Særlig låtene som framføres i en slags konsertsetting, skaper god stemning, og publikum får servert godbiter som ”You Really Got Me”, ”All the Day and All of the Night”, ”Dedicated Follower of Fashion”, ”Lola” og ”Sunny Afternoon”. Sistnevnte er et herlig nummer der handlingen forlates, aktørene danser rundt på scenen, lyset skrus på i salen, og det inviteres til allsang og dans. Et særlig godt grep er at det er skuespillerne selv som spiller de ulike instrumentene. Det er kun to rene musikere på scenen. Resten av instrumentene trakteres av skuespillerne som viser et stort spenn i kompetanse fra bass og trommer til trompet og trombone. Alle bidrar for å skape best mulig musikk, og engasjementet og entusiasmen stråler fra scenen.

Carly Anderson and John Dagleish in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Carly Anderson and John Dagleish in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.

Der musikken er det sentrale, trer det visuelle noe mer i bakgrunnen. Bortsett fra alle instrumentene bak på scenen er det ingen permanent scenografi, men enkelte elementer, som en seng, seter i en limousin eller et skrivebord, trilles inn når handlingen krever det. Dette fungerer stort sett godt, til tross for at sceneskiftene ved enkelte anledninger går litt sakte og skaper unaturlige pauser i handlingen. I kostymene gis det et godt bilde av 60-tallsmote. Særlig morsomt er det å se utviklingen av de litt corny, men ikoniske Kinks-dressene, både i turkis og rødt, som bandet bruker på konserter.

Lillie Flynn, John Dagleish and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Lillie Flynn, John Dagleish and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.

Aktørene spiller med stort overskudd og entusiasme, og dette smitter over på publikum. Sentralt står brødrene Ray og Dave, som på forestillingen jeg så, ble spilt av understudies Ryan O’Donnell og Robbie White. O’Donnells Ray er den mest voksne av Kinks-gutta og den karakteren vi kommer nærmest i forestillingen, noe som kanskje ikke er så rart når Ray Davies selv er en av personene bak historien. O’Donnell gir karakteren et passende alvor og har også en stemme som passer godt som frontmann i Kinks. Whites Dave er betraktelig mer utagerende og får et nærmest barnlig preg som kler rollen godt. Allikevel er White til tider på grensen mot overspill. Han roper og skriker mye, og særlig scenen mot slutten der brødrene tar et oppgjør om bandets framtid, kunne tjent på litt mindre fakter og litt mer ærlighet. De andre bandmedlemmene står litt mer i bakgrunnen. Ned Derrington gjør en svært god jobb som den noe engstelige men bedårende bassisten Pete, mens Adam Sopp blir mer anonym som trommisen Mick. Blant de andre rollene bør Lillie Flynn som spiller Rays kone Rasa, trekkes fram. Hun balanserer svært godt mellom entusiasme for Ray og bandet og de vanskelige sidene med å oppdra et barn, mens Ray turnerer i USA. Jason Baughan og Philip Bird står for forestillingens to mest komiske innslag som de pengegriske, konkurrerende produsentene Eddie Kassner og Allen Klein.

Ned Derrington, George Maguire, Adam Sopp, Tam Williams and Dominic Tighe in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Ned Derrington, George Maguire, Adam Sopp, Tam Williams and Dominic Tighe in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.

Sunny Afternoon var en av de store vinnerne under årets Olivier-prisutdeling, der den blant annet fikk prisen for beste nye musikal. For meg er det ikke som musikal at forestillingen utmerker seg. Til det er handlingen for usammenhengende og for dårlig integrert med låtene. Allikevel er forestillingen en svært god opplevelse, først og fremst som en feiring av The Kinks og deres fantastiske musikk. Forestillingen fungerer absolutt best når handlingen forlates til fordel for en mer konsertaktig stemning, der lyset i salen slås på, og publikum synger og danser med. I et slikt lys er Sunny Afternoon en herlig feelgood-opplevelse.

John Dagleish and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins. (2)
John Dagleish and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.