Jul 2015

Morsom, alvorlig og en fantastisk rolletolkning

Tittel: The Motherf**ker with the Hat
Forfatter: Stephen Adly Guirgis
Regi: Indhu Rubasingham
Design: Robert Jones
Tid og sted: 08.07.2015 i The Lyttleton Theatre på The National Theatre. Spilles fram til 20. august.


Stephen Adly Guirgis’ drama
The Motherf**ker with the Hat hadde premiere på Broadway i 2011 og ble nominert til seks Toni Awards. Oppsettingen som nå går på National Theatre, er samtidsdrama på sitt beste: høyt tempo, store følelser, rytmisk replikkføring og svært mye humor. Og en rolletolkning det er lenge siden jeg har sett maken til.

1Jpeg 2
FLOR DE LIZ PEREZ (Veronica) & RICARDO CHAVIRA (Jackie). Foto: Mark Douet.

Handlingen i
The Motherf**ker with the Hat er lagt til New York. Jackie er akkurat kommet ut av fengsel, og alt ser i utgangspunktet lyst ut. Han har vært edru både fra alkohol og narkotika i to år, han har en ny venn, Ralph, som han har møtt gjennom Anonyme Alkoholikere, og han har kjæresten sin, Veronica, som han har vært sammen med siden åttende klasse. Men en dag oppdager Jackie en hatt i Veronicas leilighet. Han blir rasende og er overbevist om at hun har vært utro. Det eneste Jackie klarer å tenke på, er hvem i all verden the motherf**ker with the hat kan være. Det viser seg snart at Ralph kanskje ikke har helt rent mel i posen, og snart er Jackie, Veronica, Ralph, Ralphs kone Victoria og Jackies fetter Julio filtret sammen i et intrikat sett av relasjoner der alle anklager alle og ingenting kan bli som før.

1Jpeg 12
ALEC NEWMAN (Ralph), RICARDO CHAVIRA (Jackie) & YUL VAZQUEZ (Julio). Foto: Mark Douet.

Guirgis stykke er svært godt og tett skrevet. Karakterene er både interessante og gjenkjennelige, og replikkene flyter rytmisk. Til tross for at ordet ’fuck’ figurerer i nesten samtlige replikker, blir språket aldri platt. Snarere bidrar banning og slang til å gi et dypere og mer omfattende bilde både av det puertoricanske miljøet i New York og av de spesifikke situasjonene karakterene befinner seg i. I tillegg er manuset ofte svært morsomt og inneholder mange punchlines som fikk både meg og resten av salen til å bryte ut i latter. Et eksempel er Ralph og Julios første møte. De to har i utgangspunktet lite til felles, men finner raskt felles interesser i helsebringende smoothier og kurer mot hårtap. Når slike ting diskuteres, er det umulig for Jackie å trenge gjennom med sitt noe mer presserende tema, nemlig Veronicas utroskap. I Indhu Rubasinghams regi utnyttes Guirgis raske og rytmiske stil til det fulle. Dialogene er tette og fulle av nyanser, og det finnes ikke ett eneste dødpunkt til tross for at forestillingen varer nesten to timer uten pause.

1Jpeg 4
ALEC NEWMAN (Ralph) & RICARDO CHAVIRA (Jackie). Foto: Mark Douet.

Handlingen i
The Motherf**ker with the Hat foregår i tre leiligheter i New York: Veronicas, Ralphs og Julios. I Robert Jones’ design er de tre leilighetene bygd på tre plattformer som kan trilles inn og ut på store skinneganger i gulvet. Dette gjør at det blir små pauser fylt med musikk mellom hver scene mens en leilighet trilles ut og en annen trilles inn. Dette kunne fort gitt forestillingen et oppstykket preg, men i dette stykket passer det faktisk fint med en pustepause etter hver av de emosjonelt ganske intense scenene. Det er også en fryd bare å være vitne til den ekstreme presisjonen som gjør at plattformer kan trilles inn mens vegger kommer ned fra taket og faller på plass helt samtidig. I tillegg til de tre leilighetene henger tre store New Yorkske branntrapper i taket. Dette er en svært effektiv måte å fortelle publikum hvor handlingen foregår, samtidig som de tre trappene bidrar til å skape estetisk vakre og til tider spektakulære bilder.

1Jpeg 14
FLOR DE LIZ PEREZ (Veronica). Foto: Mark Douet.

De fem skuespillerne holder publikum i sin hule hånd fra første øyeblikk. Til tross for at karakterene vikles inn i stadig mer uforsonlige maktkamper, er det fascinerende å se hvordan skuespillerne spiller med så stor troverdighet og integritet at det blir umulig for publikum å ta parti. Alle karakterene er sympatiske, men alle utfører også handlinger vi ikke vil være bekjente av å sympatisere med. Ricardo Chaviras Jackie er sympatisk og nærmest søt første gang vi møter ham, der han kommer med en blomsterbukett og en liten teddybjørn til Veronica. Snart blir vi imidlertid også introdusert for hans mer oppfarende og voldelige sider, og Chavira veksler elegant mellom disse gjennom forestillingen. Flor De Liz Perez kombinerer sårbarhet og bestemthet som Veronica, mens Alec Newmans Ralph er patetisk og naiv, men alltid svært velmenende. Nathalie Armin som Victoria har mindre tid på scenen enn de andre, men i den ene store scenen hun har, viser hun en hel og troverdig karakter.

1Jpeg 9
ALEC NEWMAN (Ralph) & NATALIE ARMIN (Victoria). Foto: Mark Douet.

Allikevel er det en mann som for meg stjeler showet fullstendig. Yul Vásquez er hylende morsom som fetter Julio. Han framstår som en mann som har opplevd det meste, og nå har funnet seg til rette i en livsstil basert på trening, sunn mat og ro. Derfor snakker han alltid helt rolig, både når han forklarer Jackie at han egentlig hater ham, men hjelper ham fordi de er familie, og når han truer med å knuse Ralphs kneskåler. Resultatet er alltid ekstremt morsomt. I tillegg har Vásquez en nærmest magisk tilstedeværelse på scenen som gjør at han kan styre publikums blikk og konsentrasjon med bare et lite nikk eller en håndbevegelse. Han gjør en av de beste rolletolkningene jeg har sett på veldig lenge.

1Jpeg 5
YUL VAZQUEZ (Julio). Foto: Mark Douet.

The Motherf**ker with the Hat er både morsom og alvorlig. Til tross for at replikkene flyter lett og rytmisk og lager svært mange komiske øyeblikk, handler stykket først og fremst om mennesker som føler seg helt alene, mennesker som bedrar hverandre, lyver for hverandre og ikke når fram til hverandre. Og det er lett å kjenne seg igjen i den følelsen. ’Anybody you meet before the age of, say, 25? That’s your friend’, sier Ralph, ’Anyone after that? That’s just an associate’. Oppsettingen på The National Theatre formidler dette alvoret like godt som den formidler de komiske øyeblikkene. Er du i London i sommer, vil jeg på det sterkeste anbefale The Motherf**ker with the Hat.

1Jpeg 8
RICARDO CHAVIRA (Jackie) & YUL VAZQUEZ (Julio). Foto: Mark Douet.

Hylende morsom med alvorlige undertoner

Tittel: The Beaux’ Stratagem
Forfatter: George Farquhar
Regi: Simon Godwin
Design: Lizzie Clachan
Musikk: Michael Bruce
Tid og sted: 02.07.2015 i The Olivier Theatre på The National Theatre. Spilles fram til 20. september. Den 20. september vil forestillingen bli direktesendt til kinoer i Norge.

Jpeg 16. Geoffrey Streatfeild (Archer) and Samuel Barnett (Aimwell)_The Beaux' Stratagem_credit Manuel Harlan
Geoffrey Streatfeild (Archer) and Samuel Barnett (Aimwell). Foto: Manuel Harlan.

George Farquhar’s The Beaux’ Stratagem ble skrevet i 1707, men er fremdeles vidunderlig morsom. Oppsettingen på The National Theatre er fartsfull og livlig, og skuespillerne leverer teksten med en presisjon og detaljrikdom som lader selv det mest dagligdagse utsagn med doble betydninger og humor. I tillegg makter forestillingen å dvele ved de mer alvorlige temaene i dramaet. De tre timene forestillingen varer, flyr dermed av gårde og blir til en svært underholdende kveld.

Jpeg 1. Susannah Fielding (Mrs Sullen)_The Beaux' Stratagem_credit Manuel Harlan
Susannah Fielding (Mrs Sullen). Foto: Manuel Harlan.

I
The Beaux’ Stratagem møter vi Aimwell og Archer. De er gentlemen, men i pengetrøbbel, og har derfor bestemt seg for å trekke seg tilbake til en kro på landet. Her er planen at Archer skal gi seg ut for å være Aimwells tjener, og sammen skal de finne en rik og gifteklar jente. Aimwell skal gifte seg med henne, og så skal de sammen stikke av med pengene hennes. En stund ser dette ut til å gå som planlagt. Det er en familie i nærheten med en datter, Dorinda, som vil gi en medgift på 10 000 pund. Problemene oppstår når Aimwell, stikk i strid med den opprinnelige kyniske planen, faktisk forelsker seg i Dorinda. Og situasjonen blir ikke bedre når Archer forelsker seg i Dorindas svigerinne, Mrs. Sullen. I tillegg bidrar en lurendreier av en kroeier, hans flørtende datter, en forelsket fransk greve, en skruppelløs landeveisrøver og en irsk prest i forkledning til forviklingene. Heldigvis går alt bra til slutt. Aimwell får sin Dorinda, Archer får Mrs. Sullen (etter at hun har skilt seg fra sin mann), og alle er lykkelige ved stykkets slutt.

Jpeg 14. Jane Booker (Lady Bountiful), Samuel Barnett (Aimwell), Geoffrey Streatfeild (Archer) and Pippa Bennett-Warner (Dorinda)_The Beaux' Stratagem_credit Manuel Harlan
Jane Booker (Lady Bountiful), Samuel Barnett (Aimwell), Geoffrey Streatfeild (Archer) and Pippa Bennett-Warner (Dorinda). Foto: Manuel Harlan.

Visuelt er oppsettingen på The National Theatre ganske tradisjonell, og handlingen er lagt til tiden stykket ble skrevet på. Et stort hus i tre etasjer veksler, med enkle grep som en lysekrone og skyvevegger, mellom å framstille kroen der Aimwell og Archer losjerer, og huset til Dorindas familie. Dette fungerer svært godt, og skiftene mellom de ulike lokalene foregår raskt og enkelt. I tillegg gir trappene som går mellom husets tre etasjer mange muligheter for dynamiske bevegelser. Ofte blir det svært komisk når elskende par eller sammensvergende tjenere må gjemme seg i eller under trappene når andre karakterer entrer scenen. Også kostymene er tidsriktige med lange frakker og parykker til mennene og kjoler med stor omkrets og korsett til damene. Ofte er kostymene vakre og spektakulære i seg selv, og særlig Mrs. Sullens blomstrete kjole er flott å se på.

Jpeg 11. Amy Morgan (Cherry)_The Beaux' Stratagem_credit Manuel Harlan
Amy Morgan (Cherry). Foto: Manuel Harlan.

Simon Godwins regi er nøyaktig og stram, noe som er helt sentralt i en komedie med så mange intrikate forviklinger som denne. Godwin balanserer inn- og utganger på en måte som hele tiden skaper et mest mulig dynamisk scenebilde. Stort sett går handlingen unna i en forrykende fart, noe som gjør forestillingen svært underholdende og engasjerende. Michael Bruces musikk bidrar også til å gjøre forestillingen livlig. Et band med fiolin, kontrabass og diverse gitarer entrer med jevne mellomrom scenen og framfører folkemusikkinspirerte låter sammen med skuespillerne. Særlig Archers sang til damene og den franske grevens melankolske kjærlighetssang er fengende høydepunkter. Men Godwin er heller ikke redd for å stoppe opp og dvele i øyeblikk som fortjener ekstra ettertanke. Flere øyeblikk som viser det ulykkelige ekteskapet mellom Mrs. og Mr. Sullen, er såre og fungerer som balansepunkter til forestillingens ellers så kjappe og useriøse stil. Særlig Mrs. Sullens monolog om kvinner som lever i ulykkelige ekteskap, som avslutter første akt, er svært virkningsfull. Framført nærmest som en appell fra trappeavsatsen i annen etasje gir den virkelig publikum noe å tenke på gjennom pausen.

Jpeg 3. Pippa Bennett-Warner (Dorinda) and Susannah Fielding (Mrs Sullen)_The Beaux' Stratagem_credit Manuel Harlan
Pippa Bennett-Warner (Dorinda) and Susannah Fielding (Mrs Sullen). Foto: Manuel Harlan.

Først og fremst er dette imidlertid skuespillernes aften. En komedie der så mye av humoren og innholdet ligger i et språk som er over 300 år gammelt, er avhengig av at skuespillerne gir alt og jobber svært detaljert med replikkene. Hele ensemblet leverer med glans. Samuel Barnett og Geoffrey Streatfeild viser et fantastisk samspill som Aimwell og Archer. Barnetts idealistiske og drømmende Aimwell står svært godt til Streatfeilds mer handlingsorienterte og oppfinnsomme Archer, og det er svært underholdende å følge begges utvikling fra kyniske konspiratører til forgapte elskere. Deres to kvinnelige motspillere er like overbevisende. Pippa Bennett-Warners Dorinda er en herlig blanding av forsiktig uskyld og flørtende eventyrlyst, og det er helt tydelig den sistnevnte siden som tar mer og mer over etter hvert. Susannah Fieldings Mrs. Sullen er sylskarp, sarkastisk og hylende morsom. Desto mer gripende blir det når karakterens mer såre og tragiske sider kommer fram når hun forklarer hvordan hennes mann kommer full hjem hver eneste natt. Flere andre skuespillere briljerer i mindre karakterroller, og det er vanskelig og trekke fram enkeltprestasjoner. Allikevel er mine personlige favoritter kanskje Chook Sibtain som skruppelløs og voldelig men likevel enfoldig landeveisrøver og Amy Morgan som fyrrig og flørtende kroeierdatter.

jpeg 6. Timothy Watson, Jane Booker, Pearce Quigley, Amy Morgan, Molly Gromadzki and Nicholas Khan_The Beaux' Stratagem_c. Manuel Harlan
Timothy Watson, Jane Booker, Pearce Quigley, Amy Morgan, Molly Gromadzki and Nicholas Khan. Foto: Manuel Harlan.

Alt i alt er
The Beaux’ Stratagem en deilig underholdende forestilling og en av de beste komediene jeg har sett på lenge. Forestillingen er først og fremst morsom, og som sådan leverer den på alle punkter. Allikevel ble jeg vel så fascinert av at bak all den lettbeinte humoren kom mer alvorlige temaer til syne, særlig gjennom Mrs. og Mr. Sullens ulykkelige ekteskap. Flere av stykkets replikker virket, til tross for de 300 årene som er gått siden de ble skrevet, meningsfulle også for meg i dag. Et særlig godt eksempel er Mrs. Sullens monolog om kvinners rettigheter i ekteskapet som åpnet annen akt. Denne replikken framsto som så virkningsfull på forestillingen jeg så, at publikum brøt ut i spontan applaus. Det er verdt å huske på at det er flere dramatikere enn Shakespeare som skrev dramaer for 3-400 år siden og allikevel fremdeles har noe å si oss i dag. Simon Godwin og hans skuespillerensemble utnytter i hvert fall George Farquhars tekst på en særdeles underholdende og meningsfull måte.

Jpeg 8. Pippa Bennett-Warner (Dorinda) and Susannah Fielding (Mrs Sullen)_The Beaux' Stratagem_credit Manuel Harlan
Pippa Bennett-Warner (Dorinda) and Susannah Fielding (Mrs Sullen). Foto: Manuel Harlan.