Sentimentalt og forutsigbart om viktig tema
19/01/16 20:27
Tittel: Forget Me Not
Tekst: Tom Holloway
Regi: Steven Atkinson
Design: Lily Arnold
Tid og sted: 13.01.2016 på The Bush Theatre. Spilleperiode avsluttet.
Tom Holloways nye drama Forget Me Not tar for seg et mørkt kapittel i brittisk etterkrigshistorie, og er dermed viktig fordi det forteller en ukjent historie om en urett begått mot mange uskyldige mennesker. Uheldigvis var iscenesettelsen på The Bush Theatre ikke god nok til å yte rettferdighet mot denne viktige saken. Isteden ble forestillingen sentimental og langdryg.
Eleanor Bron (Mary) and Russell Floyd (Gerry) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.
Handlingen i Forget Me Not er todelt. Vi møter Gerry som bor i Australia, og som hele livet har trodd at han var foreldreløs. Dette viser seg imidlertid ikke å være sant. En organisasjon som arbeider med å bringe familier sammen, klarer å finne Gerrys mor, Mary. Hun er i live, men hun bor i Liverpool i England. Sammen med datteren Sally drar Gerry til England for å møte moren, men de kommer for sent fram. Når de lander, er Mary allerede død. Tilbake er bare en rekke brev hun har skrevet til Gerry gjennom alle årene de har vært skilt fra hverandre. Disse brevene er utgangspunktet for dramaets andre handlingslinje. Gjennom forestillingen utspiller det seg flere dialoger mellom Gerry og Mary, og det er først helt til slutt at vi forstår at disse dialogene kun finner sted i Gerrys fantasi. Gerrys historie er basert på sanne hendelser. I et prosjekt startet av den britiske regjeringen ble omtrent 3000 barn tatt fra foreldrene sine i England og sendt til Australia mellom 1945 og 1968 uten verken foreldrenes eller barnas tillatelse. Holloways drama kan dermed sees som en viktig oppreisning for denne gruppen mennesker ved at historien deres kommer fram i lyset.
Russell Floyd (Gerry) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.
Denne historien er i utgangspunktet godt materiale for å lage bra teater, men forestillingen på The Bush Theatre ble vel sentimental og til tider uinteressant og forutsigbar. Lily Arnolds design var tilsynelatende enkel, men skapte mange problemer i iscenesettelsen. Under et lavt, lysende tak ble ett bord, én sofa og én stol brukt til å skape alle stedene der stykket foregikk ved at de ble satt på forskjellige steder på scenen. Dette er i utgangspunktet en god ide som dessverre mistet mye av sin virkning ved at hvert eneste sceneskift foregikk i blackout. Til tross for at disse blackoutene var en god mulighet til å spille mye vakker klassisk musikk, var effekten først og fremst at forestillingen ble delt kraftig opp, og det ble aldri ordentlig flyt i handlingen. Rundt scenerommet sto en rekke betongsøyler som virket relativt malplasserte. For meg var det ikke mulig å se at søylene tilførte forestillingen noe i praktisk forstand, eller at de hadde en estetisk eller symbolsk betydning. Snarere bidro søylene til å gjøre sikten fra deler av salen dårligere.
Eleanor Bron (Mary) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.
Heller ikke Steven Atkinsons regi bidro til å løfte Holloways tekst til en engasjerende forestilling. Selve dialogen gikk ofte svært sakte, og man kunne ha tjent mye på å gjøre klarere valg som ville brakt teksten framover på en mer målrettet måte. I tillegg til dialogen hadde Atkinson lagt inn flere små mellomspill for å utforske Gerrys indre liv. Disse mellomspillene var som i overkant sentimentale, og for min egen del skapte de snarere distanse enn empati overfor rollen. Det mest talende eksemplet var en liten scene lagt inn i handlingen rett etter at Gerry hadde fått den opprivende beskjeden om at hans mor var i live i England. Gerry, som gjennom stykket hadde et tydelig alkoholproblem, var alene igjen på scenen med en flaske vin. Etter en stund ble fristelsen for stor, og han la seg på bordet og tømte vinflasken, mens det lysende taket ble senket ned mot ham. I bakgrunnen kunne man høre Queens berømte låt ’Who Wants to Live Forever?’. I stedet for å bli et gripende bilde av en mann med vanskelige følelser, gjorde overforbruket av virkemidler og den svært utilslørte symbolikken at øyeblikket nærmest ble litt latterlig.
Russell Floyd (Gerry) and Sarah Ridgeway (Sally) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photography by Helen Murray.
Også blant de fire skuespillerne var det svært varierende kvalitet. Det svakeste leddet var uheldigvis Russell Floyd som Gerry. Gerry er en vanskelig rolle med mange intense følelser som bør gi en skuespiller mulighet til å utfolde seg i et stort og variert spekter av uttrykk. Floyd maktet aldri å utforske disse mulighetene. I stedet var spillet hans generelt og relativt ensformig. Stort sett besto hans følelsesuttrykk i å nervøst vagge fra fot til fot mens han stammet fram replikkene. Dermed mistet hovedpersonen, og også forestillingen, mange viktige nyanser. De andre skuespillerne klarte seg bedre. Særlig god var Sarah Ridgeway som Gerrys datter Sally. Der Gerry blir mer og mer fanget av sterke følelser og alkohol, er det Sally som må ta over som den voksne og ansvarsfulle. Dette fikk Ridgeway godt fram, og hennes tolkning av en datter som mer og mer blir en morsfigur for sin egen far var det mest gripende elementet i forestillingen. Eleanor Bron leverte en god prestasjon som Mary, særlig når hun ga seg lov til å utforske humoren i rollen og ble en bestemt og rappkjefta gammel dame. Også Sargon Yelda hadde mange god øyeblikk som Mark, mannen som hjelper Gerry med å finne fram til moren sin.
Russell Floyd (Gerry) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.
Slik jeg ser det, var hovedproblemet i Forget Me Not på The Bush Theatre at man ikke godt nok klarte å utforske historien som Holloways drama presenterer. Jeg ble aldri ordentlig engasjert i verken handlingen eller karakterene. I stedet ble mange av virkemidlene og mye av symbolikken for enkel og forutsigbar, og dermed ble uttrykket generelt for sentimentalt og uinteressant. I en forestilling der så mye står og faller på den følelsesmessige reisen karakterene gjennomgår, er dette utilgivelig.
Tekst: Tom Holloway
Regi: Steven Atkinson
Design: Lily Arnold
Tid og sted: 13.01.2016 på The Bush Theatre. Spilleperiode avsluttet.
Tom Holloways nye drama Forget Me Not tar for seg et mørkt kapittel i brittisk etterkrigshistorie, og er dermed viktig fordi det forteller en ukjent historie om en urett begått mot mange uskyldige mennesker. Uheldigvis var iscenesettelsen på The Bush Theatre ikke god nok til å yte rettferdighet mot denne viktige saken. Isteden ble forestillingen sentimental og langdryg.
Eleanor Bron (Mary) and Russell Floyd (Gerry) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.
Handlingen i Forget Me Not er todelt. Vi møter Gerry som bor i Australia, og som hele livet har trodd at han var foreldreløs. Dette viser seg imidlertid ikke å være sant. En organisasjon som arbeider med å bringe familier sammen, klarer å finne Gerrys mor, Mary. Hun er i live, men hun bor i Liverpool i England. Sammen med datteren Sally drar Gerry til England for å møte moren, men de kommer for sent fram. Når de lander, er Mary allerede død. Tilbake er bare en rekke brev hun har skrevet til Gerry gjennom alle årene de har vært skilt fra hverandre. Disse brevene er utgangspunktet for dramaets andre handlingslinje. Gjennom forestillingen utspiller det seg flere dialoger mellom Gerry og Mary, og det er først helt til slutt at vi forstår at disse dialogene kun finner sted i Gerrys fantasi. Gerrys historie er basert på sanne hendelser. I et prosjekt startet av den britiske regjeringen ble omtrent 3000 barn tatt fra foreldrene sine i England og sendt til Australia mellom 1945 og 1968 uten verken foreldrenes eller barnas tillatelse. Holloways drama kan dermed sees som en viktig oppreisning for denne gruppen mennesker ved at historien deres kommer fram i lyset.
Russell Floyd (Gerry) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.
Denne historien er i utgangspunktet godt materiale for å lage bra teater, men forestillingen på The Bush Theatre ble vel sentimental og til tider uinteressant og forutsigbar. Lily Arnolds design var tilsynelatende enkel, men skapte mange problemer i iscenesettelsen. Under et lavt, lysende tak ble ett bord, én sofa og én stol brukt til å skape alle stedene der stykket foregikk ved at de ble satt på forskjellige steder på scenen. Dette er i utgangspunktet en god ide som dessverre mistet mye av sin virkning ved at hvert eneste sceneskift foregikk i blackout. Til tross for at disse blackoutene var en god mulighet til å spille mye vakker klassisk musikk, var effekten først og fremst at forestillingen ble delt kraftig opp, og det ble aldri ordentlig flyt i handlingen. Rundt scenerommet sto en rekke betongsøyler som virket relativt malplasserte. For meg var det ikke mulig å se at søylene tilførte forestillingen noe i praktisk forstand, eller at de hadde en estetisk eller symbolsk betydning. Snarere bidro søylene til å gjøre sikten fra deler av salen dårligere.
Eleanor Bron (Mary) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.
Heller ikke Steven Atkinsons regi bidro til å løfte Holloways tekst til en engasjerende forestilling. Selve dialogen gikk ofte svært sakte, og man kunne ha tjent mye på å gjøre klarere valg som ville brakt teksten framover på en mer målrettet måte. I tillegg til dialogen hadde Atkinson lagt inn flere små mellomspill for å utforske Gerrys indre liv. Disse mellomspillene var som i overkant sentimentale, og for min egen del skapte de snarere distanse enn empati overfor rollen. Det mest talende eksemplet var en liten scene lagt inn i handlingen rett etter at Gerry hadde fått den opprivende beskjeden om at hans mor var i live i England. Gerry, som gjennom stykket hadde et tydelig alkoholproblem, var alene igjen på scenen med en flaske vin. Etter en stund ble fristelsen for stor, og han la seg på bordet og tømte vinflasken, mens det lysende taket ble senket ned mot ham. I bakgrunnen kunne man høre Queens berømte låt ’Who Wants to Live Forever?’. I stedet for å bli et gripende bilde av en mann med vanskelige følelser, gjorde overforbruket av virkemidler og den svært utilslørte symbolikken at øyeblikket nærmest ble litt latterlig.
Russell Floyd (Gerry) and Sarah Ridgeway (Sally) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photography by Helen Murray.
Også blant de fire skuespillerne var det svært varierende kvalitet. Det svakeste leddet var uheldigvis Russell Floyd som Gerry. Gerry er en vanskelig rolle med mange intense følelser som bør gi en skuespiller mulighet til å utfolde seg i et stort og variert spekter av uttrykk. Floyd maktet aldri å utforske disse mulighetene. I stedet var spillet hans generelt og relativt ensformig. Stort sett besto hans følelsesuttrykk i å nervøst vagge fra fot til fot mens han stammet fram replikkene. Dermed mistet hovedpersonen, og også forestillingen, mange viktige nyanser. De andre skuespillerne klarte seg bedre. Særlig god var Sarah Ridgeway som Gerrys datter Sally. Der Gerry blir mer og mer fanget av sterke følelser og alkohol, er det Sally som må ta over som den voksne og ansvarsfulle. Dette fikk Ridgeway godt fram, og hennes tolkning av en datter som mer og mer blir en morsfigur for sin egen far var det mest gripende elementet i forestillingen. Eleanor Bron leverte en god prestasjon som Mary, særlig når hun ga seg lov til å utforske humoren i rollen og ble en bestemt og rappkjefta gammel dame. Også Sargon Yelda hadde mange god øyeblikk som Mark, mannen som hjelper Gerry med å finne fram til moren sin.
Russell Floyd (Gerry) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.
Slik jeg ser det, var hovedproblemet i Forget Me Not på The Bush Theatre at man ikke godt nok klarte å utforske historien som Holloways drama presenterer. Jeg ble aldri ordentlig engasjert i verken handlingen eller karakterene. I stedet ble mange av virkemidlene og mye av symbolikken for enkel og forutsigbar, og dermed ble uttrykket generelt for sentimentalt og uinteressant. I en forestilling der så mye står og faller på den følelsesmessige reisen karakterene gjennomgår, er dette utilgivelig.