Feb 2016

Kjære leser av Teaterkritikk.no

Takk for at du følger med på bloggen min! Jeg har nå begynt på en mastergrad i regi ved LAMDA (London Academy of Music and Drama). Der er timeplanen relativt full med timer fra morgen til kveld de fleste dager i uka. Jeg har mye mindre tid til å se teater enn i fjor, og jeg har enda mindre tid til å skrive anmeldelser. Derfor vil anmeldelser dukke opp her på bloggen sjeldnere enn i vår. Men jeg håper du fortsetter å følge med, og bloggen kommer helt klart sterkere tilbake.

Gnistrende rolletolkninger i en skuffende skog

Tittel: As You Like It
Tekst: William Shakespeare
Regi: Polly Findlay
Design: Lizzie Clachan and Christina Cunningham
Tid og sted: 06.02.2016 i The Oliver Theatre på The National Theatre

A scene from As You Like It, foreground Paul Chahidi(Jaques). Photo by Johan Persson
Foreground Paul Chahidi (Jaques) in As You Like It. Photo by Johan Persson.

Til tross for sin popularitet har As You Like It med sine innviklete kjærlighetsintriger, sin mangel på en samlende handlingsgang og sin kronglete humor for meg alltid framstått som et av de Shakespeare-stykkene som det er vanskeligst å glede seg over. Jeg er selvfølgelig enig i at stykket har mye god tekst, for eksempel ’All the world’s a stage’, og fine øyeblikk som når Rosalind, forkledd som mann, lærer Orlando hvordan han bør flørte med jenta han er forelska i, som selvfølgelig er Rosalind selv, men jeg har aldri sett en oppsetting som virkelig har engasjert meg. Polly Findlays oppsetting på National Theatre er den klart beste versjonen jeg har sett, men den er likevel problematisk på noen områder.

A scene from As You Like It, centre  Joe Bannister(Orlando),Leon Annor (Charles)Image by Johan Persson
Joe Bannister(Orlando), Leon Annor (Charles) in As You Like It. Photo by Johan Persson.

Findlays versjon er ikke en pastoral hyllest til naturen, slik
As You Like It ofte har blitt tolket, snarere tvert i mot. Første akt, som hos Shakespeare foregår ved hoffet, er her satt i et hypermoderne kontorlandskap med klare farger, kontormøbler og en mengde datamaskiner. Scenografien er svært gjennomført og visuelt slående. I Shakespeares akt to, drar alle karakterene ut i skogen – the forest of Arden – der de føler seg friere og kan leve ut sin kjærlighet og sine begjær. På National Theatre er Arden en dystopisk, abstrakt kontorskog bestående av møblementet fra første akt som nå henger fra taket. Overgangen mellom de to stedene er et av de mest kraftfulle og imponerende sceneskiftene jeg noen gang har sett: Det lave kontortaket heises langsomt opp, alle møblene viser seg å være bundet fast i taket, og blir dermed løftet opp de også. Lyset skinner gjennom bord og stoler som det i skogen skinner gjennom grenene i trærne. Til tross for dette virkningsfulle øyeblikket fungerer ikke skogen utelukkende positivt. Bordene og stolene som nå henger fra taket, er svarte, og dermed blir alle scenene i skogen svært mørke. Også kostymene er grå og brune og lite fantasifulle. I Shakespeares tekst er hoffet mørkt og trist, mens skogen er fylt av glede og liv. Hos Findlay er dette nærmest omvendt, og dette skaper en litt merkelig og lite passende ramme for komedien som følger.

Patsy Ferran(Celia), Rosalind Craig(Rosamond) in As You Like It. Images by Johan Persson
Patsy Ferran(Celia), Rosalind Craig(Rosamond) in As You Like It. Photo by Johan Persson.

Et annet særtrekk ved Findlays oppsetting er bruken av et kor for å skape et underliggende lydbilde gjennom forestillingen. Noen ganger synger koret for å underbygge følelsene til karakterene på scenen, som den lengselsfulle melodien som kan høres første gang gjeterjenta Phoebe ser Rosalind utkledd som mann og forelsker seg momentant. I slike øyeblikk får lydeffektene gjerne en komisk effekt i det de underbygger Phoebes kroppsspråk og forsterker de sterke og plutselige følelsene på scenen. Andre ganger bidrar koret til å skape skogen gjennom dyrelyder, lyd av vind som blåser i løvet etc. Særlig virkningsfullt er det at noen av kormedlemmene sitter på stoler eller bord som henger fra taket. På den måten blir koret selv en del av skogen og gjør den til et mer levende og spennende sted. Dette opphever ikke helt den triste og mørke atmosfæren, men gjør den i det minste noe mindre merkbar.

As You Like It. John Ramm(Duke Senior). Image Johan Persson
John Ramm(Duke Senior) in As You Like It. Photo by Johan Persson.

Som vanlig på National Theatre er skuespillerprestasjonene jevnt over svært sterke, og det relativt store castet (22 skuespillere i alt) jobber godt sammen. Det knytter seg alltid stor spenning til tolkningen av Rosalind i
As You Like It, en rolle som sees på som selve drømmerollen blant mange brittiske kvinnelige skuespillere. Rosalie Craig er en sterk og tydelig Rosalind, og hun er særlig dyktig i de scenene der Rosalind enten går mot autoriteter eller styrer handlingen på scenen. Et godt eksempel er siste scene der Rosalind løser alle kjærlighetsintrigene slik at ikke mindre enn fire par elskende får hverandre. Her briljerer Craig og viser at hun behersker Shakespeares poesi til det fulle. I andre scener er Craig mindre overbevisende. Noe av det mest sjarmerende med Rosalind er at hun både er et offer for sine egne følelser (som når hun besvimer ved synet av Orlandos blod), men samtidig bruker sitt intellekt og sin oppfinnsomhet til å ordne opp i problemene. Det er i scenene der Rosalind er mer sårbar at Craig er mindre troverdig, og det blir noe litt stivt over henne når hun er som mest forelsket.

A scene from As You Like It, foreground Rosalie Craig (Rosamond),Alan Williams(Corin).Image by Johan Persson
Foreground Rosalie Craig (Rosamond), Alan Williams(Corin) in As You Like It. Photo by Johan Persson.

Blant de mange birollene er det flere godbiter av noen rolletolkninger. Patsy Ferran spiller Rosalinds kusine Celia med massevis av energi og glede. På mange måter kan en si at hun viser akkurat det Rosalie Craig til tider mangler som Rosalind. Særlig scenen der hun første gang møter og forelsker seg i Oliver, er både troverdig og svært morsom. Mark Bentons tolkning av narren Touchstone er også morsom. Ofte synes jeg at narrene er noen av Shakespeares vanskeligste roller fordi de så tydelig tilhører en annen tid enn vår og ofte forteller vitser som er vanskelige å forstå i vår kontekst. Med sin lange landstrykerfrakk og store gester gjør Benton et helhjertet forsøk på å gjøre Touchstones obskure tekst tilgjengelig for dagens publikum, og han lykkes i stor grad. Det samme gjelder Paul Chahidi som melankolikeren Jaques, en karakter som gjennom store deler av stykket er kynisk innstilt til alt og alle, seg selv inkludert. Chahidi viser et melankoli ikke utelukker energi, og det er ofte svært morsomt når hans Jaques på sarkastisk vis underminerer de andre karakterenes store følelser og poetiske livsinnstilling. Sist men ikke minst er hans framførelse av en av Shakespeares mest kjente monologer (’All the world’s a stage’) svært gjennomført, klar og engasjerende. Jeg kunne trukket fram mange flere skuespillere, men må nøye meg med nok en gang å understreke at hele ensemblet generelt gjør en svært solid innsats.

Siobhan McSweeney (Audrey), Mark Benton(Touchstone) As You Like It. Image by Johan Persson
Siobhan McSweeney (Audrey), Mark Benton (Touchstone) in As You Like It. Photo by Johan Persson.

Slik jeg ser det, er Polly Findlays
As You Like It et forsøk på å gjøre Shakespeare tilgjengelig og interessant i vår tid. På mange nivåer lykkes Findlay i dette. Sjelden har jeg hørt teksten i As You Like It framført på en så tydelig og engasjert måte. Skuespillerne virker svært hjemme i det de gjør, og i de aller fleste tilfeller blir jeg engasjert i de intrikate relasjonene mellom karakterene. Dette er helt nødvendig i et stykke som har veldig lite handling i tradisjonell forstand. Der Findlays oppsetting ikke lykkes, er på det visuelle planet. Riktignok har det kontorinspirerte hoffet et interessant uttrykk, og sceneskiftet mellom hoff og skog er av det sjeldent spektakulære slaget. Men den mørke skogen blir for ensformig og kjedelig for de to timene handlingen befinner seg der. Oppsummert kan man si at Findlay lykkes i å skape en oppdatert As You Like It som engasjerer på de aller fleste nivåer med unntak av det visuelle uttrykket.

Pinter i presis regi

Tittel: The Homecoming
Tekst: Harold Pinter
Regi: Jamie Lloyd
Design: Soutra Gilmour
Tid og sted: 21.01.2016 på Trafalgar Studios

Gary Kemp, John Simm and Gemma Chan in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg
Gary Kemp, John Simm and Gemma Chan in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Harold Pinters
The Homecoming (Hjemkomsten) er med sin blanding av realisme og absurdisme blitt en moderne klassiker. I stykket møter vi Teddy som etter seks år i Amerika kommer hjem til familien sin i London. Med seg har han kona si Ruth, som verken faren Max, onkelen Sam eller de to brødrene Lenny og Joey har møtt tidligere. Det som først virker som en vanlig, relativt hyggelig familiegjenforening, utvikler seg snart til en psykologisk thriller. Først blir mennene i huset, mot Teddys vilje, enige om å la Ruth bli boende hos dem slik at de kan tjene penger på å la henne arbeide som prostituert. Til slutt er det likevel Ruth som tar over makten i huset i det hun kommanderer mennene rundt i en slags kombinert elsker- og morsrolle.

Ron Cook in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg
Ron Cook in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Jamie Lloyds produksjon på Trafalgar Studios utnytter Pinters sparsomme og presise språk til det fulle og er en visuelt vakker og velkomponert forestilling. Soutra Gilmours design er minimalistisk. På en opphøyd plattform ser man inngangsdøren i bakgrunnen. På høyre side går en trapp opp til annen etasje og en annen ned til underetasjen. Selve scenerommet er stua. Midt på scenen står en grønn lenestol, mens en annen liten stol, en krakk og et lite barskap står på høyre side. I taket henger én enkel lyspære. Det minimalistiske uttrykket gjør at hver enkel gjenstand får maksimal betydning i forestillingen. Et eksempel er lenestolen som gjennom hele første akt er faren Max’s faste plass på scenen. Avslutningstablået viser imidlertid Ruth i lenestolen med alle mennene rundt seg og uttrykker dermed hvordan makten i huset er annerledes fordelt mot slutten.

John Simm in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg-2
John Simm in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Også Jamie Lloyds regi er svært konsis og presis. Lloyd har arbeidet godt med skuespillerne for å utforske lagene av undertekst i Pinters dialoger, og dermed er hvert eneste lille ord og hver eneste lille pause fylt med mening og spenning. Ved å fokusere såpass mye på dialogen kommer det også fram en egen rytme og energi i teksten. Pinters tekst er bygd opp av en rekke dialoger som det ikke er åpenbare overganger mellom. Lloyd har løst dette på en god måte ved å behandle hver dialog nærmest som scener i en film der lyspæren i taket lyser kraftig opp før den slukkes helt i en kort blackout. I tillegg har Lloyd lagt inn noen mer deler uten dialog som utforsker forholdet mellom karakterene på en mer ekspresjonistisk og visuell måte. Disse varierer noe i kvalitet. De beste fungerer svært godt. Et eksempel er åpningen av andre akt der Max, Sam, Teddy og Lenny kommer inn på scenen akkompagnert av en rockelåt. Fullstendig i takt tar de fram en sigarett hver, tenner den og går noen skritt ut i rommet. Handlingen er enkel, men svært presis og stemningsfull, og uttrykker på en interessant måte hvilke vaner som preger mennenes liv sammen. Andre ganger fungerer de visuelle delene mindre bra. For eksempel blir det litt vel sentimentalt når Teddy løper fram og tilbake på scenen og biter seg selv i knyttneven etter den første scenen med sin misfornøyde kone. Allikevel framstår Lloyds regi stort sett som svært virkningsfull og god.

John Simm and Gary Kemp in The Homecoming Photography by Marc Brenner.jpg
John Simm and Gary Kemp in The Homecoming Photography by Marc Brenner.

Skuespillerprestasjonene er også av gjennomgående svært høy kvalitet, og det er vanskelig å trekke fram enkeltprestasjoner i et generelt veldig sterkt kompani. Allikevel vil jeg framheve John Simm i rollen som Lenny og Keith Allen som Sam. Simm er en av Storbritannias mest kjente skuespillere om dagen. Hans Lenny er herlig nonchalant og arrogant. I dialogene er han kvikk og viser svært god timing, men hans beste prestasjoner er kanskje i de lange monologene der Lenny beskriver sine perverse hobbyer. Tilsynelatende fullstendig uberørt, men allikevel med en viss glede over det sjokkerende i teksten, forteller han om hvordan han liker å mishandle kvinner han har sex med. Disse øyeblikkene sender kuldegysninger nedover ryggen min. Keith Allen tilfører Sam en viss femininitet i bevegelsene som passer svært godt som en motpol til de ellers veldig maskuline mennene i huset. Hans komiske timing er ekstremt presis, og særlig underholdende er han i den relativt kjente første scenen i stykket der Sam beskriver hvorfor han er Londons beste taxisjåfør.

Keith Allen in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg
Keith Allen in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Gemma Chan som Ruth, er kanskje litt mer varierende i kvalitet. Hun velger å la Ruths kompliserte indre komme til uttrykk i en stakkato replikkføring preget av lange pauser. På sitt beste, for eksempel i scenen der hun forfører både Lenny og Joey, fungerer dette svært godt. Men noen ganger bryter den usammenhengende stilen med rytmen i teksten som de andre skuespillerne bygger opp på en så god måte. Ron Cook (Max), Gary Kemp (Teddy) og John MacMillan (Joey) gjør også gode roller. Særlig Cook er svært underholdende i Max’s lange monologer om fortiden. I disse øyeblikkene er flere karakterer på scenen, men kun Max snakker, og Cook utnytter dette til det fulle ved å gjøre monologene herlig pinlige og morsomme.

Gemma Chan in The Homecoming. Photograph by Marc Brenner.jpg
Gemma Chan in The Homecoming. Photograph by Marc Brenner.

Samlet er det bare å si at
The Homecoming på Trafalgar Studios er en forestilling preget av gjennomgående svært høy kvalitet. Det er lite som er så fengslende og underfundig som en vellykket framføring av Pinters presise, minimalistiske, men meningsspekkede tekster. Jamie Lloyd og hans skuespillere utnytter tekstens potensiale til det fulle, og fyller hvert eneste øyeblikk med spenning. I tillegg bygger Soutra Gilmours scenografi perfekt oppunder dette. Det er sjeldent man kan si at hvert eneste element i en teaterforestilling passer så godt sammen som i denne oppsettingen av The Homecoming. Resultatet er en forestilling som med helt enkle midler fengsler meg helt fra åpning til avslutning.

Gary Kemp, Ron Cook and Gemma Chan in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg
Gary Kemp, Ron Cook and Gemma Chan in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.