Feb 2015

Til helvete og tilbake igjen

Tittel: Man and Superman
Forfatter: Bernhard Shaw
Regi: Simon Goodwin
Design: Christopher Oram
Tid og sted: 23.02.2015 i The Lyttleton Theatre, National Theatre. Forestillingen spilles fram til 17.05.2015. Anmeldelsen er basert på en prøveforestilling.

Jpeg 13
Tim McMullan (The Devil), Indira Varma (Ana), Ralph Fiennes (Don Juan) & Nicholas le Prevost (Roebuck Ramsden). Foto: Johan Persson.

Man and Superman
er Bernhard Shaws versjon av historien om Don Juan og ble skrevet i 1904. Stykket er delt i fire akter, og i akt en, to og fire finner vi en relativt vanlig, realistisk borgerlig komedie. Den kyniske anarkisten Jack Tanner (Ralph Fiennes) er fast bestemt på å avsløre verdens hykleri og dobbeltmoral, og aller mest bestemt er han på aldri å gifte seg, fordi han mener at han som mann da vil være underlagt en manipulerende og hyklersk kvinne. Til slutt, etter flere komplikasjoner inkludert et skjult ekteskap i Tanners omgangskrets og en overnatting med landeveisrøveren Mendoza (Tim McMullan) i Sierra Nevada, blir han likevel nærmest lurt inn i ekteskap med Ana (Indira Varma). Handlingen har visse absurde trekk, men det mest spesielle er likevel tredje akt. Her møter vi selve Don Juan (også spilt av Fiennes) som befinner seg i helvete, der han diskuterer menneskers liv og skjebne med djevelen, Dona Anna og hennes far, kommandanten.

Jpeg 15
Nick Hendrix (Hector Malone), Faye Castelow (Violet), Ralph Fiennes (John Tanner), Elliot Barnes-Worrell (Straker), Corey Johnson (Malone), Nicholas le Prevost (Roebuck Ramsden), Indira Varma (Ann Whitefield), Christine Kavanagh (Mrs Whitefield). Foto: Johan Persson.

National Theatre’s produksjon er vakker, friksjonsfri og underholdende. Scenografien er detaljert i de tre aktene som foregår i vår verden. Vi møter et rikt utstyrt, gammeldags kontor, en ekte britisk veteranbil (som kjører), et fjellområde i Spania og en vakker hage i Granada. Alt sammen skyves eller dreies inn på scenen. Til tross for at dette medfører en del lengre sceneskift, blir ikke forestillingen kjedelig, hovedsakelig fordi skiftene er akkompagnert av Mozarts musikk fra
Don Giovanni, arrangert i nye og kule varianter av Michael Bruce. I helvete strippes strippes scenen for alt ’jordisk’ materiale, og igjen står bare et tomt, hvitt rom, som får et grelt preg i det sterke lyset. Etter hvert introduseres flere detaljer også her: en heis bringer kommandanten ned på besøk fra himmelen, mens djevelen stiger opp fra gulvet sittende henslengt i en lenestol med en liten tralle med drikkevarer ved siden av seg.

Jpeg 12
Tim McMullan (The Devil), Indira Varma (Ana), Ralph Fiennes (Don Juan) & Nicholas le Prevost (Roebuck Ramsden). Foto: Johan Persson.

Man kan tenke seg at tre timer og førti minutter med en relativt tradisjonell tolkning av et 100 år gammelt stykke kan bli en tålmodighetsprøve, men det oppleves ikke slik. Forestillingen er ekstremt velspilt. Dialogen er tett, rask og blir levert med svært god timing. Ralph Fiennes’ (mest kjent som Lord Voldemort i Harry Potter-filmene) lutryggede og sarkastiske Tanner er både interessant og provoserende. Man blir dratt mellom beundring for hans evne og vilje til å tale etablissementet imot og rystelse over hans til tider svært pessimistiske holdninger og nærmest hatefulle ytringer om kvinner. Fiennes spiller begge sider av karakteren like troverdig og vekker både latter og avsky i salen. Samspillet med Indira Varma er svært godt, og særlig scenen der hun til slutt lurer Tanner inn i ekteskapet, er eksplosiv og full av overraskende vendinger. De to går fra å kalle hverandre ’slange’ og ’elefant’ til å omfavne hverandre og kysse på svært kort tid. Octavius (Anas fortapte beundrer) spilt av Ferdinand Kingsley er en fantastisk motpol til Fiennes, full av romantikk og med en sjarmerende urokkelig, men svært naiv tro på det gode i alle mennesker. Sist, men ikke minst, må jeg nevne Tim McMullan som Mendoza/Djevelen. Han er nonchalant og sjarmerende, og man får nærmest lyst til å flytte til helvete med det samme, når han legger fram ”all the attributes of my establishment”, som han kaller det.

Jpeg 14
Ralph Fiennes (John Tanner) and Indira Varma (Ana). Foto: Johan Persson.

Jpeg 8
Tim McMullan (The Devil) & Indira Varma (Ana). Foto: Johan Persson.

I tillegg til å spille svært godt med hverandre, er skuespillerne også dyktige til å anerkjenne publikums tilstedeværelse. Gjennom små nikk, smil og innforståtte blikk til salen, kommuniserer skuespillerne med publikum, og gjør dem til medspillere i diskusjonene som utspilles på scenen. Hver gang en karakter gjemmer seg bak hykleri og løgner, blir vi gjort oppmerksom på det gjennom et blikk fra Tanner som ikke kan bety annet enn: ”Hva var det jeg sa?” På samme måte blunker Anna lurt til oss ettersom hun lurer Tanner nærmere og nærmere et frieri. Allikevel er det kanskje først og fremst djevelen som kommuniserer med oss på den mest engasjerende måten. Dette gjøres helt eksplisitt ved at lyset i salen skrus på, og djevelen ser på oss og snakker om hvordan engelskmenn har det i himmelen. Der er de nemlig, ifølge ham, ikke fordi de vil, men fordi de tror det er det rette, og de følger alle regler med pinlig nøyaktighet uten at de egentlig liker det. Publikum ler gjenkjennende, og jeg ler med, for dette angår mange flere enn bare engelskmenn. Djevelen inviterer oss til å gjenkjenne gapet i livene våre mellom det vi vil gjøre og det som er rett å gjøre, og han inviterer oss til å følge førstnevnte og forkaste sistnevnte. Dette er kanskje en holdning som ikke holder mål i virkeligheten, men det er deilig å gi seg hen til den i helvete sammen med McMullans djevel.

Jpeg 2
Ferdinand Kingsley (Octavius Robinson) & Ralph Fiennes (John Tanner). Foto: Johan Persson.

Forholdet mellom alvorlig moralfilosofi og befriende humor er både Shaws drama og forestillingens viktigste kvaliteter. For dette er ingen lettbent komedie. Stykket er bygget på Nietzsches filosofi, noe tittelen Man and Superman (Übermensch) vitner om. Dette har til tider blitt for mye å svelge i mange oppsettinger, og en lang forestillingstradisjon kutter sekvensen i helvete. Men det er selve denne blandingen av det virkelige og det overnaturlige, det realistiske og det absurde, det alvorlige og det latterlige som gjør at forestillingen treffer så sterkt. Tanners kyniske holdning til verden, og særlig til kvinner, er svært provoserende, men samtidig er han en sjarmerende karakter og mange av hans oppfatninger om den hykleriske verdenen rundt ham er utvilsomt treffende. Vi sympatiserer i hvert fall med en del av ham. Tilsvarende befriende er det å hengi seg til ønsker om lykke og frihet og se kynisk på moral og plikt sammen med djevelen. Dermed lar forestillingen oss få lov til å føle og mene ting som vi ikke kan føle og mene utenfor teatret. Til slutt blir vi (heldigvis, får en si) tatt med tilbake til ’normale tilstander’. Som Tanner i forestillingen, som må oppgi sin kynisme og til slutt gifte seg, forlater vi kynismen i teateret til fordel for optimisme og glede. Men opplevelsen av å ha vært i helvete vil være med oss en god stund.

Jpeg 9
Ralph Fiennes (Don Juan). Foto: Johan Persson.

Konstruert ritual

Tittel: Songs of Lear
Kompani: Song of the Goat
Regissør: Grzegorz Bral
Komponister: Maciej Rychly og Jean-Claude Acquaviva
Tid og sted: 19.02.2015 på The Battersea Arts Centre. Forestillingen ble spilt i London kun denne helgen.

Songs of Lear med det London-baserte polske kompaniet Song of the Goat er på mange måter en omgjøring av Shakespeares King Lear fra dramatisk tragedie til kollektivt ritual. Målet er, med regissør Grzegorz Brals ord, ’å unngå publikums tanker og gripe direkte inn i følelsene deres’. Forestillingen byr på mange sterke øyeblikk, men makter ikke helt å ramme ordentlig dypt.

_DSC0931
Foto: Z. Warzynski. Publisert med tillatelse av Song of the Goat.

Scenerommet er stort og relativt tomt. Den eneste scenografien er 10 stoler i en halvsirkel, et mini pumpeorgel og et stort strengeinstrument. Inn i dette rommet trer regissør Bral. Han takker for den varme mottakelsen og forklarer at han vil guide oss gjennom forestillingen som en slags forteller. Avstanden fra Shakespeares drama til denne forestillingen er nemlig ganske stor. Deretter forklarer han oss hovedmetaforen for forestillingens struktur. Denne oppsto da Bral var på en Kandinsky-utstilling i London. Kandinsky lot seg inspirere av ett enkelt landskap og malte en rekke bilder ut fra dette. På samme måte har Song of the Goat latt seg inspirere av
King Lear og laget rundt 10 tablåer som utgjør forestillingen. Tablåene består hovedsakelig av sang og musikk og har navn som refererer til handlingen i King Lear, som "First and Second Fool's Answer" og "First and Second Cordelia's Lament".

Aktørene entrer rommet, mennene i svarte bukser og skjorter, kvinnene i svarte kjoler og høyhælte svarte sko. Kvinnene står på den ene siden av rommet, mennene på den andre, og det hele minner om en konsert. Det blir raskt klart at musikalsk sett er Song of the Goat et fantastisk kompani. De har en helt egen sound som ikke nødvendigvis er vakker, men den er rå, upolert og uttrykksfull. Særlig noen av kvinnestemmene går gjennom marg og bein på meg som tilhører. Musikken er rytmisk og veksler mellom vakre harmonier og markerte disharmonier. Noen ganger brukes Shakespeares tekst, andre ganger latin kirketekst, men oftest er det ingen tekst i det hele tatt. Flere øyeblikk i forestillingen berører sterkt på et emosjonelt nivå. Tidlig i forestillingen møter vi tablået "First Cordelia's Lament", som viser en uttrykksfull konfrontasjon mellom Lear og hans yngste datter Cordelia. Hun faller på kne foran ham, synger til ham, og de danser en intens, tangoliknende dans sammen. Men til slutt skyver Lear Cordelia vekk. Smerten er til å ta og føle på, særlig fordi Cordelia gråter med ekte tårer som får mascaraen til å renne nedover kinnene hennes. Forestillingens toppunkt nås i tablået "Second Fool's Lament". Her hentes det fram trommer, og hele ensemblet samles i en rytmisk sang, mens en av mennene spiller en vill trommesolo. I tillegg spilles det på sekkepipe og strengeinstrument. Opptrinnet kommuniserer ikke mening på et rasjonelt nivå, men treffer meg direkte og emosjonelt. Aktørene gir alt, og det føles som om vi alle deltar i et ritual sammen. Dette er for meg forestillingens mest vellykkede øyeblikk.

_DSC0970
Foto: Z. Warzynski. Publisert med tillatelse av Song of the Goat.

Til tross for disse svært sterke øyeblikkene blir jeg allikevel ikke helt revet med i det ritualet Song of the Goat inviterer meg inn i. Årsaken til dette er at det hele har et noe konstruert preg. Dette kommer til uttrykk på flere måter. For det første avbrytes forestillingen mellom hvert tablå av at regissøren trer opp på scenen, gir en liten narrativ beskrivelse og informerer oss om tittelen på det neste tablået. Dermed blir publikum revet ut av følelsene sine (på nærmest Brechtiansk vis) hver gang vi virkelig kommer inn i forestillingen. I tillegg blir dette grepet for meg litt overforklarende. Jeg får følelsen av at kompaniet må unnskylde uttrykksmåten sin med forklarende narrativer i stedet for å stole på at publikum kan nyte og oppleve forestillingen som den er. Noe annet som som virker konstruert, er at en del elementer som er vanlige i korkonserter er beholdt inn i forestillingen. For eksempel blir det ofte dirigert, og før hver sang får kompaniet tonen fra et lite blåseinstrument. Også dette gjør at det som i utgangspunktet virker som et fritt og uhemmet ritual, avsløres som nøye konstruert og planlagt. Det blir vanskeligere å leve seg inn i forestillingen. Et siste punkt som jeg mener gjør forestillingen noe statisk, er at scenerommet utnyttes i svært liten grad. Stolene blir stående i en halvsirkel, og all handling foregår inne i sirkelen. Verken stolene eller det store tomrommet utenfor stolene benyttes for å skape bevegelse og energi.

_DSC0945
Foto: Z. Warzynski. Publisert med tillatelse av Song of the Goat.

Songs of Lear er i sine beste øyeblikk en svært sterk forestilling. Særlig de musikalske kvalitetene er imponerende, og flere ganger tok jeg meg i å lukke øynene og bare lytte til den unike musikken. Jeg mener imidlertid at kompaniet burde stole mer på disse kvalitetene. Paradoksalt nok er det de elementene som virker å være ment til å hjelpe publikum, som for meg virker mest distanserende. Publikum får aldri muligheten til å involvere seg fullt og helt på et emosjonelt nivå, slik Bral beskriver, men tvinges til å betrakte tablåene som ledd i en slags logisk narrativ der hvert nummer følger hverandre med en pause imellom. Dermed rammer forestillingen aldri så dypt som den kanskje har potensiale til.

Sir Laurence Olivier

bilde-kopi
Eget foto.

I serien "Londons skuespillerstatuer" presenterer jeg denne gangen Sir Laurence Olivier som står utenfor The National Theatre. Olivier regnes av mange som den største engelskspråklige skuespilleren i det 20. århundret. I løpet av en lang karriere, som startet ved The Birmingham Repertory Theatre i 1926 og endte med hans død i 1989, spilte Olivier i over 120 teaterproduksjoner, nesten 60 filmer og rundt 15 TV-produksjoner. I tillegg arbeidet han både som regissør og som produsent. Olivier, eller Sir Larry, som mange i teatermiljøet kaller ham, er kanskje aller mest kjent for sitt arbeid med Shakespeare. Han både regisserte og spilte hovedrollen i filmatiseringer av flere Shakespearestykker, for eksempel
Henry V og Hamlet (som vant Oscar for beste film og for beste skuespiller). Hans Othello (på scenen og på film) er en av de mest omtalte Shakespearetolkninger i historien, både fordi den var ekstremt god og fordi den i ettertid skapte mye debatt fordi Olivier dekket kroppen i svart sminke. Da Storbritannias nasjonalteater ble grunnlagt på 1960-tallet, var det naturlig å velge Olivier som første teatersjef. Det knytter seg mange anekdoter til Oliviers liv. Min favoritt finnes i en del ulike versjoner, men hovedtrekkene er som følger: Olivier spilte mot Dustin Hoffman i Maratonmannen. Hoffmans karakter skulle se ut som om han hadde vært våken i tre døgn, og siden Hoffman var skolert i method acting, bestemte han seg for faktisk å holde seg våken i tre døgn. Han så naturlig nok sliten ut da han ankom settet, og Olivier spurte hva som var i veien. Hoffman forklarte, og Olivier svarte: "Try acting, dear boy. It's much easier."

Psykiske lidelser i renessansens London

Tidligere i år ble vi som går på samarbeidsstudiet mellom King's College London og Globe Education oppfordret til å skrive for bloggen til The Globe. Her er linken til mitt bidrag om psykiske lidelser i renessansens London generelt og i Thomas Middleton og William Rowleys The Changeling spesielt. The Changeling, i regi av Dominic Dromgoole, spilles fram til 1. mars i The Sam Wanamaker Playhouse på The Globe.

http://blog.shakespearesglobe.com/post/110890112168/cruelty-or-kindness-the-treatment-of-mental

Å være fanget i en tragedie

Tittel: Six Characters in Search of an Author
Forfatter: Luigi Pirandello
Kompani: Théâtre de la Ville-Paris
Regissør: Emmanuel Demarcy-Mota
Design: Yves Collet
Sted: The Barbican Centre
Spilleperiode: Gjestet London 4.-7. februar 2015. Anmeldelsen er basert på forestillingen 7. februar.
Forestillingen ble framført på fransk og tekstet på engelsk.

03
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.

En professor i teater på McGill University fortalte meg at han aldri hadde sett en tilfredsstillende oppsetting av Pirandellos
Seks personer søker en forfatter. Han opplevde at de fleste forestillinger henger seg for mye opp i metateatral lek, og dermed mister evnen til å vise det dype alvoret i den traumatiske situasjonen de seks karakterene befinner seg i. Er det noe Emmanuel Demarcy-Mota’s versjon av stykket gjør, så er det å vektlegge dette alvoret.

Åpningen er imidlertid tilsynelatende lett og triviell. Som i Pirandellos tekst møter vi en teaterscene som ikke er klargjort for forestilling. I et hjørne sitter en dame og syr på kostymer, mens en mann henger på en slags plattform og maler en blå himmel på et stort lerret. Sammen med en radio synger de ”O Sole Mio”. Ettersom flere og flere ankommer teatret, foregår stadig flere handlinger samtidig uten at vår oppmerksomhet rettes inn mot noe spesifikt. Vi ser en snekker gjøre i stand noen kulisser, og noen skuespillere som varmer opp stemmen. Skuespillerne lykkes i å framstille illusjonen av en vanlig hverdag i teatret, og til tross for at vi ikke blir presentert for en klar handling, er det svært underholdende å være vitne til disse åpningsminuttene.

02
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.

Kontrasten er stor når de seks karakterene plutselig entrer scenen. Man merker nærmest ikke at de er der før alt blir stille. Umerkelig har teaterarbeiderne gruppert seg på den andre siden av scenen slik at det med en gang dannes en klar forskjell mellom ’de vanlige menneskene’ på den ene siden og ’karakterene’ på den andre. Denne forskjellen er også tydeliggjort gjennom kostymer. Mens teaterarbeiderne har på vanlige klær, for det meste i lyse farger, er karakterene gjennomgående kledd i sorte dresser og kjoler som bærer preg av delvis å være fra en annen tid. Også i framtreden er karakterene annerledes enn teaterarbeiderne. Noen ganger framfører de små bevegelsessekvenser, som om de er i en stille dialog med en partner som ikke er til stede. Det er helt tydelig at disse skapningene kommer fra en annen verden, og at de hele tiden er fanget i det samme tragiske handlingsmønsteret.

05
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.

Motas forestilling bærer preg av å være svært stram og velfungerende, særlig når det gjelder skuespillernes bevegelsesmønstre på scenen. Som nevnt skjer det ofte flere ting samtidig, og skuespillerne beveger seg umerkelig rundt og er på nøyaktig rett sted for å ta fokus når det blir deres tur. Dette fører til flere sterke og overraskende øyeblikk. Jeg har allerede nevnt hvordan karakterfamilien entrer scenen på en nærmest umerkelig måte. Plutselig er de der, uten at noen har sett hvor de kom fra. Et annet eksempel er jenta i karakterfamilien, som spilles av en liten jente på cirka ti år. Flere ganger i forestillingen, særlig etter scener med høy temperatur og stemmebruk blant de voksne skuespillerne, sitter hun isolert på scenen og synger en enkel fransk barnesang. Dette blir svært rørende og stemningsfullt.

10
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.

Det som imidlertid gjør denne forestillingen til en stor opplevelse for meg, er hvordan den sakte men sikkert drar oss inn i den fortvilte situasjonen de seks karakterene befinner seg i. På mange måter er publikums opplevelse parallell til teaterarbeidernes opplevelse i stykket. Først er karakterene bare en morsom adspredelse, og vi ler med regissøren og skuespillerne når de klager på at teatret ikke kan bringe fram en gulblomstrete sofa som ser nøyaktig ut som karakterene beskriver den. Etter hvert blir vi imidlertid mer og mer involvert, og tre øyeblikk illustrerer særlig godt alvoret i situasjonen. Først er vi vitne til en far som nesten har sex med sin stedatter fordi han tror hun er en tilfeldig prostituert. I det akten skal fullbyrdes, faller skjermbrettet de har vært skjult bak, og viser en spinkel, toppløs kvinne og en tjukk mann med buksene rundt anklene. Det vi tror har vært simulert, viser seg å være ekte og grotesk. Senere blir regissøren irritert av alt maset til karakterene og sier til dem at de får skjerpe seg, det hele er jo bare fiksjon. Karaktermoren svarer: ’Fiksjon? For meg er dette ikke fiksjon! Det er virkelig, og jeg lever det igjen og igjen hele tiden.’ Det går opp for oss at vi er vitne til en familie som gjennomgår store lidelser. Det vi opplever som relativt enkel underholdning en lørdagskveld, er for dem selve den desperate virkeligheten. Forestillingen slutter med at karaktersønnen har funnet fram en pistol og skyter seg selv. Nok en gang tror man at det er fiksjon, men det viser seg at gutten faktisk dør. Eller gjør han det? Noen minutter senere står han jo på scenen og mottar applaus.

07
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.

Dermed stiller forestillingen vanskelige spørsmål til meg som publikummer. For jeg er jo skyldig i å gå på teater, ofte flere ganger i uka, og kose meg med karakterers historier. Og selv om tragiske historier vekker en viss medfølelse i meg, ser jeg dem jo likevel fordi jeg har glede av dem og lar meg underholde. Men hvordan kan jeg like historier der karakterene som er involvert, lider og til og med dør? Motas
Six Characters in Search of an Author gjør disse spørsmålene svært aktuelle, og jeg går ut av teatret med en følelse av å ha blitt stilt til veggs på grunn av en teaterinteresse som jeg normalt sett er stolt av å ha.

01
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.

Sir Henry Irving

Henry Irving
Eget foto.

Da jeg gikk tur i byen her om dagen, fant jeg denne flotte statuen av Sir Henry Irving som står bak National Portrait Gallery i London. Henry Irving er en av Englands viktigste skuespillere og regissører gjennom tidene. I 30 år, fra 1871 til 1902, drev han The Lyceum Theatre (der, av alle mulige ting, Lion King spilles i dag), og det var også her han slo gjennom som Borgermester Mathias i Leopold Davies Lewis’ The Bells. Irving spilte svært mange Shakespeare-roller, gjerne med Ellen Terry som kvinnelig motspiller, og særlig viktig var hans tolkning av Shylock. Shylock ble i Irvings samtid vanligvis tolket antisemittisk som en jødisk erkeskurk, men Irving forsøkte å spille rollen med så mye menneskelighet og verdighet som mulig. I 1895 ble Irving som den første skuespilleren i England adlet, noe som var viktig for skuespilleres omdømme og status generelt. Statuen av Irving ble reist av skuespillere og andre venner fem år etter Irvings død, i 1910. Det finnes også en Irving Memorial Garden, grunnlagt i 1951 av Laurence Olivier.

Komedie med alvorlig touch

Thomas Dekkers The Shoemaker’s Holiday (1599) er en ellevill komedie der handlingen er lagt til London i forfatterens samtid. The Royal Shakespeare Company utnytter stykkets komiske aspekter til det fulle, samtidig som en mørkere stemning dukker opp med jevne mellomrom. Noe overraskende er det denne mørke stemningen som får avslutte forestillingen.

Åpningen svarer til forventningene om en lettbent komedie. Prologen framføres av en ung gutt som med et skjevt smil henvender seg direkte til publikum. Resten av kompaniet illustrerer prologteksten med en rekke tablåer som karakteriseres av overdrevne gester og ansiktsuttrykk. Opptrinnet er svært morsomt og underholdende, og komedien toppes når en av karakterene slipper en høylytt fis, til irritasjon for de andre karakterene, men til hjertelig latter fra publikum. Åpningen signaliserer at publikum kan vente seg en forestilling full av moro uten for mange seriøse undertoner.

Allerede i den første scenen blir det imidlertid klart at så enkelt er det ikke og at vi også vil bli konfrontert med mer seriøse temaer. Vi møter Rafe (Daniel Boyd), som nylig har giftet seg med Jane (Hedydd Dylan), men som nå må forlate henne for å kjempe i krigen i Frankrike. Scenen blir spilt med stor troverdighet, særlig av Jane, og det er nærmest umulig ikke å sympatisere med henne når vi ser henne gråte vilt og nærmest besvime når Rafe må reise. Lyssettingen hjelper også til å skape en mer seriøs stemning ettersom det blir mørkere og mørkere jo mer desperat Jane blir. Simon Eyre (David Troughton) prøver å trøste henne med en rekke komiske bemerkninger, men både Jane og publikum forstår at situasjonen er mer alvorlig enn som så, og Eyres feilslåtte humor gjør snarere situasjonen enda tristere.

Etter den første scenen returnerer forestillingen til den opprinnelige komiske stemningen, og det er denne stemningen som preger de fleste av de følgende hendelsene. Scenene i Simon Eyres hjem er gode eksempler. Scenografien er relativt minimalistisk, men vi får likevel et tydelig inntrykk av skomakerverkstedet gjennom skomakerarbeid som blir utført på scenen, sko som ligger strødd utover, en åpen luke som til en kjeller, og folk som løper inn og ut hele tiden. De ulike karakterene i verkstedet bidrar til den komiske effekten, hver på sitt vis. Den bombastiske Simon Eyre er selve manifestasjonen av glede og munterhet. Kona hans, Margery (Vivien Parry), er en typisk idiot, som til stadighet kommer med seksuelle vitser og selv er den eneste som ikke forstår dem. Arbeidskaren Firk (Joel MacCormack) er en klassisk narr som alltid har en frekk kommentar på lur. Sist men ikke minst må jeg nevne den nederlandske skomakeren Hans (Josh O’Connor) – egentlig en gentleman i forkledning – som snakker et komplett uforståelig, men herlig morsomt, tullenederlandsk. Et annet element som bidrar til den underholdende stemningen er en rekke fengende sanger. De synges direkte til publikum og akkompagneres av et live orkester som til tider også er til stede på scenen. Publikum inviteres til å delta i musikken gjennom å klappe eller å nynne med.

Den lystige stemningen blir med jevne mellomrom kontrastert med scener av en betraktelig mørkere karakter. Et område på bakscenen er delvis avgrenset med en portal, flere stolper og mye mindre og kaldere lys. I dette området marsjerer stadig soldater over scenen, ofte akkompagnert av den truende lyden av krigstrommer. Dette fører til at publikum aldri kan glemme krigen i Frankrike og skjebnen til Jane og Rafe som vi ble introdusert for i åpningen. Utover i forestillingen kommer krigen nærmere og nærmere, og til slutt infiltrerer den også handlingen på hoveddelen av scenen, særlig i to hendelser. Først, i håp om å vinne Janes kjærlighet, forteller beileren Hammon (Jamie Wilkes) henne at Rafe er død. Resultatet er en hjerteskjærende scene der Jane nok en gang vinner publikums sympati. Deretter vender Rafe hjem fra krigen med store skader og lammelser. I disse scenene forsøker noen karakterer, særlig Hammon og Simon Eyre, å fortsette i den komiske stemningen vi har blitt vant til, men morsomhetene passer ikke inn her. Karakterene som vanligvis står for lystig underholdning, er maktesløse mot alvoret i disse situasjonene, og nok en gang bidrar forsøkene deres snarere til å gjøre stemningen enda mer desperat.

Forestillingen slutter som en klassisk komedie: alle løse tråder knyttes sammen, de unge elskende får gifte seg, og alle feirer med en kjempefest. Midt i denne lykkelige slutten sniker imidlertid den mørke stemningen seg fram igjen. Kongen (Jack Holden) lar seg invitere til festen, men kommer med en siste befaling: han vil feire i dag, men i morgen må krigen fortsette. Mens han sier dette, binder han et rødt bånd rundt armen på den unge gutten vi møtte i prologen, og gjør han dermed til soldat. Forestillingen slutter i et tablå der det virker som om alle skal til å slåss, mens den lille gutten står hjelpeløs i midten. Dette er et svært uttrykksfullt øyeblikk, fordi krig og alvor overvinner den lettbente komedien. Øyeblikket kom svært overraskende på meg, og det var ingen i publikum som klappet før lyset endelig ble slått av. Til tross for at skuespillerne til slutt framførte en lystig dans, kunne man ikke så lett løsrive seg fra alvoret. Dermed ble
The Shomaker’s Holiday noe mer enn en morsom komedie. På en måte kan man si at situasjonen for karakterene i stykket likner situasjonen for publikum i teatret. Karakterene lever sitt lystige liv i London samtidig som personer de kjenner, kjemper og dør i Frankrike. På samme måte går publikum i teatret for å bli underholdt, mens verden utenfor inneholder krig og lidelser. Publikum inviteres til å le og la seg underholde, men også til å reflektere over hva de må skyve unna for å kunne nyte teateropplevelsen.

Moderne politisk tragedie

Tittel: Charles III
Produsent: Almeida Theatre
Forfatter: Mike Bartlett
Regi: Rupert Goold
Tid og sted: 31.01.2015 på The Wyndham Theatre
Spilleperiode dessverre avsluttet

Almeida Theatre's
Charles III, som inntil nylig ble spilt på the Wyndham Theatre, er en svært engasjerende forestilling på mange måter. På plakater og i programmer gir stykket seg ut for å være "et framtidig historiedrama", og dette litt motstridige konseptet viser seg å danne utgangspunktet for en både politisk relevant og emosjonelt involverende forestilling.

bilde
The Wyndham Theatre. Eget foto.

Handlingen i Mike Bartletts drama tar for seg de første månedene etter Dronning Elizabeths død. Charles (Tim Pigott-Smith) er endelig blitt konge, men hans første royale plikt skaper problemer: en lov som vil begrense pressens frihet er blitt godkjent i parlamentets to hus. Det eneste som mangler, er den nye kongens underskrift. Men Charles er bekymret for den nye lovens innskrenkning av ytringsfriheten og gjør det hans mor aldri gjorde: holder tilbake den kongelige signaturen. Den politiske konflikten eskalerer, borgerkrigsliknende tilstander oppstår over hele Storbritannia, og monarkiets framtid står i fare, helt til Prins William (Oliver Chris) tar saken i egne hender og tvinger sin far til å abdisere og overlate tronen til han og Kate (Lydia Wilson).

Sjangermessig er forestillingen særdeles interessant. Dramaet minner om Shakespeares historiedramaer og tragedier. Vi følger en hovedperson som har alle muligheter til å lykkes, men som på grunn av en forståelig og naturlig, men like fullt fatal feil, mislykkes. Charles' feil er at han følger sine ideologiske prinsipper uten å ta hensyn til den politiske strukturen han er en del av. Dialogen i dramaet er, som hos Shakespeare, skrevet på blankvers, og når den tradisjonelle verseformen ispes moderne uttrykk, som "it freaks me out", er resultatet både kraftfullt og forfriskende. Et siste virkemiddel som er lånt fra Shakespeare, er monologer henvendt direkte til publikum. Dette gir karakterene mulighet til å forklare sine handlinger og gjør dem mer komplekse. Et eksempel er Prinsesse Kate som i store deler av stykket er framstilt som kalkulerende og slu, men som i monolog gir et mer positivt inntrykk når hun beskriver hvordan hun sliter med å bryte gjennom i et system som så til de grader er styrt av menn.

Dramatikerens og skuespillernes framstilling av karakterene kommer naturlig nok i fokus i en forestilling som denne, der de fleste karakterene er 'virkelige' mennesker. Den britiske kongefamilien blir verken idealisert eller svartmalt i forestillingen. Pigott-Smiths Charles er lett å like, men tar man et steg tilbake, er det klart at han også utgjør en viss fare for demokratiske prinsipper ved å nekte å bli enig med de tross alt folkevalgte politikerne. Prins William og Prinsesse Kate takler de politiske utfordringene mye bedre, men prisen blir at de bryter med sin egen familie på en heller grusom måte. I midten av alt dette står Prins Harry (Richard Goulding) som mest av alt ønsker å leve et vanlig liv med kunststudenten Jessica (Taffline Steen), men som til slutt ikke har guts nok til å bryte med broren og de royale pliktene, og oppgir kjærligheten i stedet. Alle karakterene er stort sett framstilt alvorlig og fullverdig. Et unntak er kanskje Prinsesse Diana som går igjen på slottet som profetisk spøkelse. Hennes opptrinn er mer karikerte, men passer like fullt inn i forestillingen som balanserer mellom satirisk komikk og alvorlig ettertenksomhet.

Visuelt er forestillingen svært enkel, og hovedfokuset ligger på å fortelle historien så klart som mulig. Scenografien består en plattform dekket av et rødt teppe, der benker og skrivebord kan bringes fram eller tas vekk etter behov. Bakgrunnen er selve teatrets mursteinsvegg, og sammen med fire store lysestaker med brennende lys bidrar dette til å skape en følelse av at vi befinner oss i en kongelig borg. I tillegg løper et slags banner med påmalte ansikter rundt hele bakveggen. Banneret er konstant opplyst og viser hvordan landets befolkning, som ikke er til stede på scenen, likevel har sterk innvirkning på handlingen, særlig når de omringer Buckingham Pallace i andre akt. Jocelyn Pooks musikk understøtter handlingen med et royalt uttrykk, og særlig hymnen som synges både i åpningen og i avslutningen er svært vakker.

Charles III er en forestilling som klarer det kunststykket å presentere politiske problemstillinger som både er konkrete og relevante på scenen. I stedet for å lage ren revy, makter forestillingen å stille svært aktuelle spørsmål om monarkiets oppgave i moderne demokratier. Charles spør seg stadig vekk om hva som egentlig er meningen med en konge, når kongens makt bare er symbolsk. Dette spørsmålet kommer klarest til uttrykk helt mot slutten av forestillingen der Charles kaller William og Kate for "a nice plastic picture with no meaning". Dette er en problemstilling som er like relevant i Norge som i Storbritannia. Men i tillegg til å være en politisk forestilling, er Charles III også emosjonelt svært engasjerende ved å være en tragisk fortelling om en familie som splittes og familiemedlemmer som tvinges til å forråde hverandre på grunn av krav som stilles fra systemet rundt dem. Dermed klarer forestillingen å engasjere publikum både på et rasjonelt og på et emosjonelt nivå, og det er denne kombinasjonen som gjør Charles III til en stor teateropplevelse.

Underholdende men problematisk nostalgi

Tittel: City of Angels
Sted: Donmar Warehouse
Tid: 26.01.2015
Manus: Larry Gelbart
Musikk: Cy Coleman
Sangtekster: David Zippel
Regi: Jousie Rourke
Spilles til: 07.02.2015

City of Angels på the Donmar Warehouse er en veldig underholdende forestilling full av herlig 40-talls nostalgi, fengende jazzrytmer og rask dialogføring. Likevel byr forestillingen på politiske problemstillinger som ikke blir konfrontert på en tilfredsstillende måte.

Rebecca Trehearn (Donna, Oolie) and Rosalie Craig (Gabby, Bobbi) Photo Credit Johan Persson
Rebecca Trehearn (Donna, Oolie) and Rosalie Craig (Gabby, Bobbi) Photo Credit Johan Persson

Musikalen City of Angels er en nostalgisk feiring av film noir-sjangeren, der handlingen er lagt til 40-tallets USA. Vi følger to storylines som er sterkt knyttet til hverandre og til tider overlapper. I den ”virkelige verden” møter vi kriminalforfatteren Stine som er blitt bedt om å skrive om romanen sin til et filmmanus, men som sliter med en produsent som skriver om og forandrer alt Stine skriver. Parallelt følger vi handlingen i selve romanen/filmen der privatetterforsker Stone prøver å finne den bortrømte overklassejenta Malory. Karakterene i de to verdenene spilles av de samme skuespillerne, og resultatet er svært mange morsomme metateatrale elementer. Selve skriveprosessen blir dramatisert, og vi kan følge hvordan personer og hendelser fra Stines liv, for eksempel den kritiserende produsenten, dukker opp i fiksjonsverdenen, der hans alter-ego naturlig nok blir skutt av helten. Fiksjonsverdenen kan også tillate seg en del usannsynlige løsninger, for eksempel en svært gammel mann som holdes kunstig i live i en slags Frankenstein-aktig maskin, fordi vi i publikum vet at det ikke er forestillingen som sådan, men den fiksjonelle forfatteren Stine som produserer dem.

Særlig interessante er scenene der de to verdenene aktivt kommuniserer med hverandre. Et eksempel er avslutningsduetten i første akt der Stine og Stone krangler om hvem av de to som er mest avhengig av den andre. Musikalen avsluttes med at de blir enige om at den beste løsningen er å arbeide sammen. Istedenfor at Stine dikter opp fiksjonsverdenen, er det nå Stone som tar over skrivemaskinen, og skriver om”den virkelige verdenen”. Her blir de metateatrale lagene ekstremt komplekse, ettersom vi i publikum sitter i et teater og ser at en oppdiktet romankarakter endrer hva som skjer på filmsettet der romanen han tilhører, gjøres om til film. Dette høres forvirrende ut, men framstår tydelig i øyeblikket, og er en herlig, absurd og metateatral feiring av kunst og kunstproduksjon.

Katherine Kelly (Carla, Alaura) Photo Credit Johan Persson
Katherine Kelly (Carla, Alaura) Photo Credit Johan Persson

City of Angels er en svært vakker forestilling på mange ulike måter. Scenografien er relativt enkel, men stemningsfull. Enkle skrivebord, en seng eller et flygel definerer hvor vi er, og, enda viktigere, framhever tidskoloritten på en nostalgisk måte. I tillegg til disse enkle objektene
brukes en del projeksjoner, særlig i form av skrift (vi ser hva Stine skriver) og Malory’s ansikt som stadig dukker opp ettersom Stone jakter på henne. Særlig under duetten jeg har nevnt ovenfor, brukes lys og projeksjoner på en kreativ måte: En stripe av lys deler scenen i to og forflytter seg slik at den som synger, får mer plass og dermed mer makt enn den andre. Dette er en effektiv, og samtidig visuelt svært elegant, måte å fortelle de ulike historiene på. Også skuespillernes framtreden oppleves som vakker. Kvinnene har fargerike 40-talls kjoler, lekre hatter og knallrød leppestift, mens mennene er typisk Hollywood-kjekke med stripete dresser og tøffe mafiahatter.

Hadley Fraser (Stine) Photo Credit Johan Persson
Hadley Fraser (Stine) Photo Credit Johan Persson

Det aller mest imponerende elementet i forestillingen er imidlertid skuespillerprestasjonene. Det er vanskelig å trekke fram enkeltskuespillere, for her er alle del av et sjeldent samspilt ensemble. Som i gamle noir-filmer flyter dialogen svært raskt og med ekstremt god timing, noe som får publikum til å le av selv de bløteste vitser (for eksempel: Her legs were so long that only the floor could stop them). Skuespillerne veksler mellom et noe overdrevent og karikert spill i fiksjonshandlingen, mens de spiller mer realistisk i ”den virkelige verdenen”, og dette fungerer godt. I tillegg har de aller fleste svært gode stemmer, og sangnumrene sitter som skudd.

Rosalie Craig (Gabby, Bobbi) Photo Credit Johan Persson 2
Rosalie Craig (Gabby, Bobbi) Photo Credit Johan Persson

Det er altså mye bra å si om Donmar Warehouses City of Angels. Allikevel ble jeg sittende igjen med en litt emmen bismak. Forestillingen framstiller nemlig noen politiske problemstillinger, særlig knyttet til hudfarge og etnisitet, og disse problemstillingene blir aldri konfrontert på en ordentlig måte. Alle hovedpersonene i forestillingen spilles av hvite skuespillere, men det er også fire fargede skuespillere til stede på scenen. Disse fungerer delvis som scenearbeidere og delvis som backingkor, og de har svært få replikker. I tillegg er det i fiksjonsverdenen en politimann av latin-amerikansk opprinnelse. I åpningen av forestillingen er det ubehagelig å være vitne til hvordan de fargede karakterene/skuespillerne er fratatt alle muligheter til å uttrykke seg, og er henvist til å tilrettelegge scenen for de hvite karakterene/skuespillerne. Mot slutten av første akt virker det som om et opprør mot dette er i vente. I Stines roman er det flere scener der den latin-amerikanske politimannen kjemper for sine rettigheter i et rasistisk samfunn, men produsenten tvinger Stine til å stryke disse fra filmmanuset. Vi får inntrykk av at Stine etter pausen vil kjempe for å beholde de politiske undertonene. Isteden forlates denne delen av handlingen fullstendig, og i andre akt er de fargede karakterene fremdeles henstilt til å gjøre i stand scenen, samt å spille mindre lukrative roller som horemamma og scenearbeider på filmsettet. Det er mulig at intensjonen her er å gi et realistisk og kanskje kritisk bilde av raseskillet i 40-tallets USA, men fordi forestillingen ellers framstiller dette miljøet så nostalgisk og aldri tar et eksplisitt oppgjør med problemet, blir resultatet mer en slags stille godkjennelse enn et opprør mot disse holdningene.

City of Angels gir seg ut for å være en forestilling som i stor grad skal underholde uten å by på særlig mange provokasjoner, og i stor grad lykkes den med å gjøre nettopp det. Men de åpenbare rasepolitiske spørsmålene som aldri konfronteres, gjør at forestillingen moralsk sett kompliseres mer enn den klarer å veie opp for.