Store følelser
18/08/15 08:03
Tittel: Three Days in the Country
Forfatter: Ivan Turgenev
Bearbeidelse og regi: Patrick Marber
Design: Mark Thompson
Tid og sted: 15.08.2015, The Lyttleton Theatre på The National Theatre. Spilles fram til 21.10.2015.
Lily Sacofsky (Vera), Amanda Drew (Natalya). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
Patrick Marbers bearbeidelse av Ivan Turgenevs komedie er full av store følelser og slående replikker. Som i Tsjekovs dramatikk står ikke karakterenes sterke følelser i samsvar med de ensformige livene de lever. Skuespillerensemblet på The National Theatre byr på sterke enkeltprestasjoner og godt samspill, og det er bare å lene seg tilbake og nyte denne kyniske, men også følelsesladde og lett absurde komedien.
Royce Pierreson (Belyaev). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
Three Days in the Country foregår på et gods på den russiske landsbygda. Her lever godseieren Arkady (John Light) og hans kone Natalya (Amanda Drew), deres familie og en rekke gjester. Det er svært lite å finne på, og karakterene bruker stort sett tiden på formålsløst tidsfordriv som kortspill eller lesing av dårlige romaner. Når dette blir for kjedelig, forelsker de seg i hverandre på kryss og tvers. Dermed utvikler det seg et intrikat nett av mer eller mindre håpløse kjærlighetsintriger. Arkady og Natalyas ekteskap er kjærlighetsløst. Arkadys ungdomsvenn Rakitin (John Simm) er forelsket i Natalya, men hun gjengjelder ikke hans kjærlighet. Hun er nemlig forelsket i den nye læreren Belyaev (Royce Pierreson). Det er også Natalyas myndling Vera (Lily Sacofsky), som egentlig skal gifte med den gamle, men rike og snille godseieren Bolshintsov (Nigel Betts). Belyaev dras mellom begge kvinnene, men finner til slutt ut at han ikke elsker noen av dem. Doktoren Shpigelsky (Mark Gatiss) er forelsket i den eldre kvinnen Lizaveta (Debra Gillett), men hun gjengjelder ikke kjærligheten hans. Ingen av disse konfliktene kommer til en ordentlig konklusjon ved stykkets slutt. Snarere fortsetter livet sin vante gang, og lite av betydning skjer.
Amanda Drew (Natalya), John Simm (Rakitin). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
Mark Thompson scenografi består av et stort bakteppe som dekker hele scenens bakvegg. Her framstilles naturen rundt godset, og grønne åser og lyseblå himmel er malt i impresjonistisk stil. Maleriets utydelige strøk illustrerer godsets ensformige omgivelser, noe som igjen understreker det monotone livet som føres der. Hver scene er utstyrt med noen få 1800-talls møbler, og sceneskiftene skjer raskt slik at det skapes en naturlig flyt gjennom forestillingen. Det eneste forstyrrende elementet er plastveggene som rammer inn de ulike rommene. Disse skaper en klaustrofobisk atmosfære som illustrerer hvordan karakterene har det på godset, men estetisk sett er de problematiske. De er ganske stygge og ser mest ut som skillevegger i fabrikker eller verksteder. I tillegg henger de ofte i luften et par meter over bakken, og de forstyrrer mer enn de bidrar til helheten.
Mark Gatiss (Shpigelsky), Debra Gillett (Lizaveta). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
I Patrick Marbers regi sitter ofte skuespillerne rundt scenen fullt synlig for publikum, til og med i scener der de ikke er med i handlingen. Også dette grepet er med på å understreke det monotone livet karakterene fører, ved å framheve hvordan de, når de ikke er på scenen, helt bokstavelig talt ikke har noen ting å ta seg til. For meg fungerte dette svært godt. Man merker dessuten at Marber har arbeidet svært nøye med Turgenevs tekst. Sammen med skuespillerne har han arbeidet fram en svært nyansert og variert replikkføring, der selv de tilsynelatende mest intetsigende utsagn blir gitt mening og verdi. Det er ofte en nytelse bare å lytte til hvordan skuespillerne behandler teksten.
Lynn Farleigh (Anna), John Light (Arkady). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
For dette er først og fremst skuespillernes aften, og ensemblet ved The National leverer nok en gang en svært overbevisende forestilling. Helt fra åpningsreplikken er det noe spesielt ved samspillet mellom John Simm som kynikeren Rakitin og Amanda Drew som den overemosjonelle Natalya. I deres mange dialoger viser de svært god timing som ofte fører til latterutbrudd fra publikum i salen. Royce Pierreson (Belyaev) og Lily Sacofsky (Vera) spiller de unge rollene med en engasjert, men håpløs idealisme. Særlig Sacofskys svært intense prising av poesi og ekte kjærlighet er både svært morsom og litt trist. Kveldens morsomste scene er det imidlertid Mark Gattiss’ doktor Shpigelsky som står for. Idet han skal fri til Debra Gilletts Lizaveta, får karakteren et akutt kink i ryggen. Frieriet blir til slutt gjennomført, men først etter mange hylende morsomme øyeblikk der Gattiss både faller om på gulvet og kravler rundt i mer og mer desperate forsøk på å komme seg opp i stående stilling igjen.
Cherrelle Skeete (Katya). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
Turgenevs tekst i Marbers bearbeidelse inneholder flere svært gode replikker, og noen av disse kan på mange måter oppsummere hva forestillingen handler om. I åpningen løper tjeneren Matvey (Nicholas Bishop) etter tjenestejenta Katya (Cherrelle Skeete) i desperasjon fordi hun ikke elsker han lenger. Hun snur seg mot han og sier ’What is this?’ Matveys svar illustrerer hva alle karakterene forgjeves forsøker å oppnå: ’Passion!’ Men på dette godset, der ingenting av betydning skjer og alt er lagt til rette for at beboerne skal ha det så bekvemt som mulig, blir ekte følelser nærmest uoppnåelig. Karakterene ønsker å utrette noe stort eller å oppnå en eller annen form for lykke, men de tør ikke eller makter ikke å nyte den lykken som kan finnes i livet de allerede fører. Som godseieren Bolshinstov uttrykker det: ’I wish I could just kill myself. But I have too many responsibilities’. Resultatet er at karakterene prøver å forklare både sine egne og andres følelser og tilværelser i ord som bare blir mer og mer tomme. Den eneste som forstår denne utviklingen, er kynikeren Rakitin som etter å ha levert en lang monolog om håpløs kjærlighet, utbryter: ’Excuse me. I’m just babbling’. Denne beskrivelsen passer i grunnen godt på mye av dialogen i stykket. Rakitin kommer til slutt opp med sin egen diagnose for alle karakterene: ’Every man is just a joke he himself doesn’t get’.
John Simm (Rakitin). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
Og det er nettopp i dette misforholdet mellom karakterenes store følelser og deres relativt uproblematiske tilværelse at både komedien og alvoret i forestillingen oppstår. Som publikummer ler man av karakterenes håpløse leting etter noe større og viktigere, når de egentlig kunne levd gode liv der de er. Samtidig er det noe veldig gjenkjennelig i denne søken etter noe som alltid er litt bortenfor, litt lenger framme. Forestillingen skaper dermed blandede reaksjoner blant publikum, som dras mellom kynisk å le av karakterenes patetiske sider og å føle med karakterene på grunn av deres drømmer og håp. På denne måten blir Three Days in the Country en god teateropplevelse, og man kan bare lure på hvorfor denne relativt glemte komedien av Turgenev ikke spilles oftere.
Lily Sacofsky (Vera), Amanda Drew (Natalya). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
Forfatter: Ivan Turgenev
Bearbeidelse og regi: Patrick Marber
Design: Mark Thompson
Tid og sted: 15.08.2015, The Lyttleton Theatre på The National Theatre. Spilles fram til 21.10.2015.
Lily Sacofsky (Vera), Amanda Drew (Natalya). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
Patrick Marbers bearbeidelse av Ivan Turgenevs komedie er full av store følelser og slående replikker. Som i Tsjekovs dramatikk står ikke karakterenes sterke følelser i samsvar med de ensformige livene de lever. Skuespillerensemblet på The National Theatre byr på sterke enkeltprestasjoner og godt samspill, og det er bare å lene seg tilbake og nyte denne kyniske, men også følelsesladde og lett absurde komedien.
Royce Pierreson (Belyaev). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
Three Days in the Country foregår på et gods på den russiske landsbygda. Her lever godseieren Arkady (John Light) og hans kone Natalya (Amanda Drew), deres familie og en rekke gjester. Det er svært lite å finne på, og karakterene bruker stort sett tiden på formålsløst tidsfordriv som kortspill eller lesing av dårlige romaner. Når dette blir for kjedelig, forelsker de seg i hverandre på kryss og tvers. Dermed utvikler det seg et intrikat nett av mer eller mindre håpløse kjærlighetsintriger. Arkady og Natalyas ekteskap er kjærlighetsløst. Arkadys ungdomsvenn Rakitin (John Simm) er forelsket i Natalya, men hun gjengjelder ikke hans kjærlighet. Hun er nemlig forelsket i den nye læreren Belyaev (Royce Pierreson). Det er også Natalyas myndling Vera (Lily Sacofsky), som egentlig skal gifte med den gamle, men rike og snille godseieren Bolshintsov (Nigel Betts). Belyaev dras mellom begge kvinnene, men finner til slutt ut at han ikke elsker noen av dem. Doktoren Shpigelsky (Mark Gatiss) er forelsket i den eldre kvinnen Lizaveta (Debra Gillett), men hun gjengjelder ikke kjærligheten hans. Ingen av disse konfliktene kommer til en ordentlig konklusjon ved stykkets slutt. Snarere fortsetter livet sin vante gang, og lite av betydning skjer.
Amanda Drew (Natalya), John Simm (Rakitin). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
Mark Thompson scenografi består av et stort bakteppe som dekker hele scenens bakvegg. Her framstilles naturen rundt godset, og grønne åser og lyseblå himmel er malt i impresjonistisk stil. Maleriets utydelige strøk illustrerer godsets ensformige omgivelser, noe som igjen understreker det monotone livet som føres der. Hver scene er utstyrt med noen få 1800-talls møbler, og sceneskiftene skjer raskt slik at det skapes en naturlig flyt gjennom forestillingen. Det eneste forstyrrende elementet er plastveggene som rammer inn de ulike rommene. Disse skaper en klaustrofobisk atmosfære som illustrerer hvordan karakterene har det på godset, men estetisk sett er de problematiske. De er ganske stygge og ser mest ut som skillevegger i fabrikker eller verksteder. I tillegg henger de ofte i luften et par meter over bakken, og de forstyrrer mer enn de bidrar til helheten.
Mark Gatiss (Shpigelsky), Debra Gillett (Lizaveta). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
I Patrick Marbers regi sitter ofte skuespillerne rundt scenen fullt synlig for publikum, til og med i scener der de ikke er med i handlingen. Også dette grepet er med på å understreke det monotone livet karakterene fører, ved å framheve hvordan de, når de ikke er på scenen, helt bokstavelig talt ikke har noen ting å ta seg til. For meg fungerte dette svært godt. Man merker dessuten at Marber har arbeidet svært nøye med Turgenevs tekst. Sammen med skuespillerne har han arbeidet fram en svært nyansert og variert replikkføring, der selv de tilsynelatende mest intetsigende utsagn blir gitt mening og verdi. Det er ofte en nytelse bare å lytte til hvordan skuespillerne behandler teksten.
Lynn Farleigh (Anna), John Light (Arkady). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
For dette er først og fremst skuespillernes aften, og ensemblet ved The National leverer nok en gang en svært overbevisende forestilling. Helt fra åpningsreplikken er det noe spesielt ved samspillet mellom John Simm som kynikeren Rakitin og Amanda Drew som den overemosjonelle Natalya. I deres mange dialoger viser de svært god timing som ofte fører til latterutbrudd fra publikum i salen. Royce Pierreson (Belyaev) og Lily Sacofsky (Vera) spiller de unge rollene med en engasjert, men håpløs idealisme. Særlig Sacofskys svært intense prising av poesi og ekte kjærlighet er både svært morsom og litt trist. Kveldens morsomste scene er det imidlertid Mark Gattiss’ doktor Shpigelsky som står for. Idet han skal fri til Debra Gilletts Lizaveta, får karakteren et akutt kink i ryggen. Frieriet blir til slutt gjennomført, men først etter mange hylende morsomme øyeblikk der Gattiss både faller om på gulvet og kravler rundt i mer og mer desperate forsøk på å komme seg opp i stående stilling igjen.
Cherrelle Skeete (Katya). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
Turgenevs tekst i Marbers bearbeidelse inneholder flere svært gode replikker, og noen av disse kan på mange måter oppsummere hva forestillingen handler om. I åpningen løper tjeneren Matvey (Nicholas Bishop) etter tjenestejenta Katya (Cherrelle Skeete) i desperasjon fordi hun ikke elsker han lenger. Hun snur seg mot han og sier ’What is this?’ Matveys svar illustrerer hva alle karakterene forgjeves forsøker å oppnå: ’Passion!’ Men på dette godset, der ingenting av betydning skjer og alt er lagt til rette for at beboerne skal ha det så bekvemt som mulig, blir ekte følelser nærmest uoppnåelig. Karakterene ønsker å utrette noe stort eller å oppnå en eller annen form for lykke, men de tør ikke eller makter ikke å nyte den lykken som kan finnes i livet de allerede fører. Som godseieren Bolshinstov uttrykker det: ’I wish I could just kill myself. But I have too many responsibilities’. Resultatet er at karakterene prøver å forklare både sine egne og andres følelser og tilværelser i ord som bare blir mer og mer tomme. Den eneste som forstår denne utviklingen, er kynikeren Rakitin som etter å ha levert en lang monolog om håpløs kjærlighet, utbryter: ’Excuse me. I’m just babbling’. Denne beskrivelsen passer i grunnen godt på mye av dialogen i stykket. Rakitin kommer til slutt opp med sin egen diagnose for alle karakterene: ’Every man is just a joke he himself doesn’t get’.
John Simm (Rakitin). Publisert med tillatelse fra National Theatre.
Og det er nettopp i dette misforholdet mellom karakterenes store følelser og deres relativt uproblematiske tilværelse at både komedien og alvoret i forestillingen oppstår. Som publikummer ler man av karakterenes håpløse leting etter noe større og viktigere, når de egentlig kunne levd gode liv der de er. Samtidig er det noe veldig gjenkjennelig i denne søken etter noe som alltid er litt bortenfor, litt lenger framme. Forestillingen skaper dermed blandede reaksjoner blant publikum, som dras mellom kynisk å le av karakterenes patetiske sider og å føle med karakterene på grunn av deres drømmer og håp. På denne måten blir Three Days in the Country en god teateropplevelse, og man kan bare lure på hvorfor denne relativt glemte komedien av Turgenev ikke spilles oftere.
Lily Sacofsky (Vera), Amanda Drew (Natalya). Publisert med tillatelse fra National Theatre.