Fragmentarisk ny Carmen
27/04/15 11:43
Tittel: Carmen Disruption
Forfatter: Simon Stephens
Regi: Michael Longhurst
Design: Lizzie Clachan
Musikalsk tilrettelegging: Simon Slater
Tid og sted: 24.04.2015 på The Almeida Theatre. Spilles fram til 23.05.2015.
Simon Stephens’ Carmen Disruption er løst basert på Georges Bizets opera Carmen. Karakterene vi møter, presenterer oss for brutale bilder av moderne menneskeskjebner. Michael Longhursts regi er symboltung og spennende, men forestillingen som helhet kunne tjent på et noe mindre fragmentarisk og sprikende uttrykk.
Foto: Marc Brenner.
Carmen Disruption er ikke en moderne gjenfortelling av Carmen, men de intertekstuelle parallellene er mange. Vi møter fem karakterer, paralleller til karakterene i Carmen, som ikke kjenner hverandre eller snakker til hverandre. Den eneste sammenhengen mellom dem er at de alle er vitne til en trafikkulykke utenfor operahuset i en ikke navngitt europeisk by. Historiene karakterene bærer med seg, presenteres i monologer som stort sett framføres direkte til publikum. The Singer (Sharon Small) turnerer Europa i rollen som Carmen, men har i det siste begynt å identifisere seg så mye med karakteren at hun har problemer med å skille fiksjon og virkelighet. Det er tydelig at hun lider av psykiske vrangforestillinger ettersom hun stadig identifiserer det hun opplever med handlingen i Carmen. Carmen (Jack Farthing) er en prostituert ung mann som skjuler det anstrengte forhold til seksuallivet sitt bak en fasade av svært god selvtillit. Don José eller Josephine (Noma Dumezweni) er taxisjåfør og har nylig møtt igjen sønnen sin som ble bortadoptert ved fødselen. Escamillo (John Light) er en businessmann som stadig tar opp nye lån for å betale ned gammel gjeld. Micaëla (Katie West) er en ung student som akkurat har blitt forlatt av en eldre professor hun har hatt et seksuelt forhold til. I tillegg til disse karakterene er også en operasangerinne (Viktoria Vizin) til stede på scenen. Hun er den eneste som kan kommunisere med de andre, og hun synger melodier fra Carmen med nye tekster knyttet til forestillingens temaer. Alle karakterene sliter med problemer som er sentrale også i Bizets Carmen: kjærlighet, erotikk, ensomhet og savn.
Foto: Marc Brenner.
Som nevnt preges forestillingen av et fragmentarisk uttrykk. I Stephens’ tekst finnes det ingen dialoger. Karakterene bytter på å fortelle deler av sine historier direkte til publikum. Vi følger snart den ene, snart den andre. Noen ganger får vi en lengre monolog, andre ganger bare enkelte setninger. Stephens’ monologer er svært engasjerende og varierte. Han behersker både det poetiske, som i The Singers beskrivelser av hvordan rollen som Carmen tar over livet hennes sakte men sikkert, og det brutale, som Carmens svært detaljrike beskrivelser av dårlige opplevelser med horekunder. Til tider er teksten også morsom, som når Escamillo for første gang er i operaen, hører overturen til Carmen og kommer på at han har hørt musikken mange ganger tidligere som ventemusikk i telefonen. Glad synger han med på Toreador-arien. Det som i Stephens’ tekst ikke fungerer så godt, er de nyskrevne tekstene til Carmen-melodiene som nok skal gi en slags forklaring på eller moral til karakterenes monologer. Sammenliknet med de svært gode monologene blir sangtekstene noe platte og overforklarende.
Foto: Marc Brenner.
Michael Longhursts regi følger den fragmentariske stilen i Stephens’ tekst. Alle skuespillerne er på scenen hele tiden, og utfører gjerne enkle handlinger i bakgrunnen, mens andre snakker i forgrunnen. De klatrer på bakveggen, tar bilder med mobilene sine eller gjør enkle bevegelser. Dermed foregår det mange handlinger simultant, og publikum blir utfordret til å følge flere av skuespillerne samtidig. Scenografien er også fragmentarisk og inneholder elementer av ulike stilarter og fra ulike tidsperioder. Det mest sentrale elementet er en full-size okse som ligger midt på scenen. Den har bevegelig tunge og puster. Mot slutten av forestillingen forestiller oksen også offeret i trafikkulykken karakterene er vitne til. I tillegg til oksen ser vi flere høytalere, en typisk teaterstol i rød plysj og en mengde murstein spredd utover scenen. Bak på scenen sitter også forestillingens to musikere, cellistene Jamie Cameron og Harry Napier. De spiller melodier fra Carmen både på vanlig måte og på elektriske celloer med full forvrengning.
Foto: Marc Brenner.
Innsatsen til skuespillerne er jevnt over svært god, og jeg er særlig imponert over hvordan de makter å holde intensiteten oppe i over halvannen time på scenen uten at de får snakke til og spille mot hverandre. De unngår dødpunkter ved tydelig å ta og gi hverandre fokus. Jack Farthing’s Carmen blir raskt en publikumsfavoritt og vekker mye latter med sin selvtilfredse holdning og kroppslige flørtemetoder. Kontrasten blir desto større når Farthing begynner å spille på et sårere følelsesregister når han forteller om ubehagelige horekunder. Katie West vekker mye sympati med sin naive men svært direkte og ungdommelige Micaëla. Særlig scenen der hun vurderer å kaste seg i elva med sekken full av murstein er sterk. John Light som Escamillo og Noma Dumezweni som Don José blir, som i Carmen, klare kontraster til hverandre. Der Dumezweni er rolig og sår, er Light utagerende og til tider veldig morsom.
Foto: Marc Brenner.
Alt i alt byr det fragmentariske uttrykket i Carmen Disruption på mange gode enkeltøyeblikk, og jeg blir dratt mellom latter og sterk medfølelse med karakterene. Et sentralt tema i forestillingen er ensomhet. Alle karakterene opplever å bli forlatt eller å kjenne seg utenfor. Escamillo oppsummerer disse følelsene i en av stykkets siste replikker, der han beskriver hvordan han snakker med en webkameramodell og forsøker å oppnå en form for direkte kontakt ved at de begge berører kameraet samtidig. Karakterenes ensomhet understrekes naturligvis også av at de aldri snakker til hverandre, men for alltid er fanget i monologer. Til tross for at denne tematikken kommer tydelig fram i forestillingen, tror jeg at man kunne tjent på et noe mer samlet helhetsinntrykk. Jeg forstår valget bak ikke å la karakterene snakke direkte til hverandre, men når teksten blir så fragmentert som dette, mister man til tider noe av nærheten til karakterene. Kanskje kunne man utforsket karakterene og deres historier enda dypere ved enkelte ganger å la dem møtes i dialoger. Også de mange sprikende scenografielementene bidrar til distanse. Man behøver selvfølgelig ikke tolke alle symbolene (oksen, mursteinene etc.) for å forstå forestillingen, men når så mye på scenen spriker i så mange retninger, fjernes av og til fokuset fra historiene karakterene forteller. Det er synd når karakterene i utgangspunktet er så interessante som disse.
Foto: Marc Brenner.
Forfatter: Simon Stephens
Regi: Michael Longhurst
Design: Lizzie Clachan
Musikalsk tilrettelegging: Simon Slater
Tid og sted: 24.04.2015 på The Almeida Theatre. Spilles fram til 23.05.2015.
Simon Stephens’ Carmen Disruption er løst basert på Georges Bizets opera Carmen. Karakterene vi møter, presenterer oss for brutale bilder av moderne menneskeskjebner. Michael Longhursts regi er symboltung og spennende, men forestillingen som helhet kunne tjent på et noe mindre fragmentarisk og sprikende uttrykk.
Foto: Marc Brenner.
Carmen Disruption er ikke en moderne gjenfortelling av Carmen, men de intertekstuelle parallellene er mange. Vi møter fem karakterer, paralleller til karakterene i Carmen, som ikke kjenner hverandre eller snakker til hverandre. Den eneste sammenhengen mellom dem er at de alle er vitne til en trafikkulykke utenfor operahuset i en ikke navngitt europeisk by. Historiene karakterene bærer med seg, presenteres i monologer som stort sett framføres direkte til publikum. The Singer (Sharon Small) turnerer Europa i rollen som Carmen, men har i det siste begynt å identifisere seg så mye med karakteren at hun har problemer med å skille fiksjon og virkelighet. Det er tydelig at hun lider av psykiske vrangforestillinger ettersom hun stadig identifiserer det hun opplever med handlingen i Carmen. Carmen (Jack Farthing) er en prostituert ung mann som skjuler det anstrengte forhold til seksuallivet sitt bak en fasade av svært god selvtillit. Don José eller Josephine (Noma Dumezweni) er taxisjåfør og har nylig møtt igjen sønnen sin som ble bortadoptert ved fødselen. Escamillo (John Light) er en businessmann som stadig tar opp nye lån for å betale ned gammel gjeld. Micaëla (Katie West) er en ung student som akkurat har blitt forlatt av en eldre professor hun har hatt et seksuelt forhold til. I tillegg til disse karakterene er også en operasangerinne (Viktoria Vizin) til stede på scenen. Hun er den eneste som kan kommunisere med de andre, og hun synger melodier fra Carmen med nye tekster knyttet til forestillingens temaer. Alle karakterene sliter med problemer som er sentrale også i Bizets Carmen: kjærlighet, erotikk, ensomhet og savn.
Foto: Marc Brenner.
Som nevnt preges forestillingen av et fragmentarisk uttrykk. I Stephens’ tekst finnes det ingen dialoger. Karakterene bytter på å fortelle deler av sine historier direkte til publikum. Vi følger snart den ene, snart den andre. Noen ganger får vi en lengre monolog, andre ganger bare enkelte setninger. Stephens’ monologer er svært engasjerende og varierte. Han behersker både det poetiske, som i The Singers beskrivelser av hvordan rollen som Carmen tar over livet hennes sakte men sikkert, og det brutale, som Carmens svært detaljrike beskrivelser av dårlige opplevelser med horekunder. Til tider er teksten også morsom, som når Escamillo for første gang er i operaen, hører overturen til Carmen og kommer på at han har hørt musikken mange ganger tidligere som ventemusikk i telefonen. Glad synger han med på Toreador-arien. Det som i Stephens’ tekst ikke fungerer så godt, er de nyskrevne tekstene til Carmen-melodiene som nok skal gi en slags forklaring på eller moral til karakterenes monologer. Sammenliknet med de svært gode monologene blir sangtekstene noe platte og overforklarende.
Foto: Marc Brenner.
Michael Longhursts regi følger den fragmentariske stilen i Stephens’ tekst. Alle skuespillerne er på scenen hele tiden, og utfører gjerne enkle handlinger i bakgrunnen, mens andre snakker i forgrunnen. De klatrer på bakveggen, tar bilder med mobilene sine eller gjør enkle bevegelser. Dermed foregår det mange handlinger simultant, og publikum blir utfordret til å følge flere av skuespillerne samtidig. Scenografien er også fragmentarisk og inneholder elementer av ulike stilarter og fra ulike tidsperioder. Det mest sentrale elementet er en full-size okse som ligger midt på scenen. Den har bevegelig tunge og puster. Mot slutten av forestillingen forestiller oksen også offeret i trafikkulykken karakterene er vitne til. I tillegg til oksen ser vi flere høytalere, en typisk teaterstol i rød plysj og en mengde murstein spredd utover scenen. Bak på scenen sitter også forestillingens to musikere, cellistene Jamie Cameron og Harry Napier. De spiller melodier fra Carmen både på vanlig måte og på elektriske celloer med full forvrengning.
Foto: Marc Brenner.
Innsatsen til skuespillerne er jevnt over svært god, og jeg er særlig imponert over hvordan de makter å holde intensiteten oppe i over halvannen time på scenen uten at de får snakke til og spille mot hverandre. De unngår dødpunkter ved tydelig å ta og gi hverandre fokus. Jack Farthing’s Carmen blir raskt en publikumsfavoritt og vekker mye latter med sin selvtilfredse holdning og kroppslige flørtemetoder. Kontrasten blir desto større når Farthing begynner å spille på et sårere følelsesregister når han forteller om ubehagelige horekunder. Katie West vekker mye sympati med sin naive men svært direkte og ungdommelige Micaëla. Særlig scenen der hun vurderer å kaste seg i elva med sekken full av murstein er sterk. John Light som Escamillo og Noma Dumezweni som Don José blir, som i Carmen, klare kontraster til hverandre. Der Dumezweni er rolig og sår, er Light utagerende og til tider veldig morsom.
Foto: Marc Brenner.
Alt i alt byr det fragmentariske uttrykket i Carmen Disruption på mange gode enkeltøyeblikk, og jeg blir dratt mellom latter og sterk medfølelse med karakterene. Et sentralt tema i forestillingen er ensomhet. Alle karakterene opplever å bli forlatt eller å kjenne seg utenfor. Escamillo oppsummerer disse følelsene i en av stykkets siste replikker, der han beskriver hvordan han snakker med en webkameramodell og forsøker å oppnå en form for direkte kontakt ved at de begge berører kameraet samtidig. Karakterenes ensomhet understrekes naturligvis også av at de aldri snakker til hverandre, men for alltid er fanget i monologer. Til tross for at denne tematikken kommer tydelig fram i forestillingen, tror jeg at man kunne tjent på et noe mer samlet helhetsinntrykk. Jeg forstår valget bak ikke å la karakterene snakke direkte til hverandre, men når teksten blir så fragmentert som dette, mister man til tider noe av nærheten til karakterene. Kanskje kunne man utforsket karakterene og deres historier enda dypere ved enkelte ganger å la dem møtes i dialoger. Også de mange sprikende scenografielementene bidrar til distanse. Man behøver selvfølgelig ikke tolke alle symbolene (oksen, mursteinene etc.) for å forstå forestillingen, men når så mye på scenen spriker i så mange retninger, fjernes av og til fokuset fra historiene karakterene forteller. Det er synd når karakterene i utgangspunktet er så interessante som disse.
Foto: Marc Brenner.
Kraftfull Shakespeare om korrupsjon og frihet
22/04/15 11:58
Tittel: Measure for Measure
Forfatter: William Shakespeare
Regi: Declan Donnellan
Design: Nick Ormerod
Musikk: Pavel Akimkin
Produsert av Cheek by Jowl.
Tid og sted: 20. april 2015, Silk Street Theatre, Barbican Arts Centre. Spilles fram til 25. april.
Cheek by Jowl’s Measure for Measure er både politisk bitende satire og estetisk vakre bilder. Til tross for at forestillingen spilles på russisk og replikkene dermed er uforståelige for meg og varer i over to timer uten pause, finnes det knapt et eneste dødpunkt. Snarere byr forestillingen på en svært gjennomtenkt kombinasjon av handling, sceniske bilder og musikk som gjør dette til en av de beste Shakespeare-forestillingene jeg har opplevd.
Foto: Johan Persson.
Measure for Measure er et av Shakespeare’s minst kjente og minst spilte stykker. Handlingen er lagt til Wien, der hertugen har lagt en plan for å få bukt med korrupsjonen i statsapparatet. Han annonserer at han vil reise fra byen, og innsetter den svært strenge Angelo til å lede byen i hans fravær. I stedet for å dra, kler hertugen seg imidlertid ut som munk og blir i byen for å observere. Angelo ønsker å sette en stopper for de liberale seksuelle praksisene som råder, og hans første bestemmelse er derfor å dømme Claudio, som har hatt samleie med sin forlovede før bryllupet, til døden. Når Claudios søster, nonnen Isabella, kommer til Angelo for å be for sin brors liv, blir det imidlertid klart at også Angelo fører en seksuell dobbeltmoral: Claudio får gå fri, hvis Isabella lar Angelo få ligge med henne. Isabella nekter, og alle problemer virker uløselige. Men da avslører hertugen sin sanne identitet og ordner opp slik at Claudio blir løslatt, og Angelo får sin straff (i form av et påtvungent giftemål). Til slutt frir hertugen like godt til Isabella og gifter seg med henne. Hennes manglende reaksjon gjør slutten av stykket til en av de mest problematiske blant alle Shakespeares dramaer.
Foto: Johan Persson.
I Declan Donnellan’s regi er handlingen lagt til moderne tid. Nick Ormerod’s scenografi er svært enkel: fem store røde kuber står fordelt rundt på scenen. I noen scener benyttes et bord og to stoler, men ellers er scenerommet tomt. Kostymene, som varierer fra svarte dresser og slips, via munke- og nonnedrakter, til silkepyjamas på byens hallik, gjør det imidlertid klart at handlingen er satt til nåtid. Alle skuespillerne er til stede på scenen hele tiden. De forflytter seg rundt og observerer handlingen fra ulike vinkler. Hele tiden tar de med seg hertugen og viser ham hva som skjer. Dermed understrekes det at vi er til stede for å observere korrupsjonen som utspiller seg foran oss. Skuespillernes bevegelser på scenen skaper også svært elegante overganger mellom scener. Gruppen kan løpe over scenen, og nærmest umerkelig blir to av dem igjen på midten for å føre handlingen videre. Det skapes god og rask flyt som gjør at det aldri finnes dødpunkter. Pavel Akimkins musikk passer perfekt inn i dette. En typisk russisk vals (a la Sjostakovitsj) fyller alle mellomrom mellom scener, og lar skuespillerne valse seg gjennom sceneskift. Det er en nytelse bare å lytte til musikken og se de valsende figurene på scenen.
Foto: Johan Persson.
I flere øyeblikk gjennom forestillingen framheves visse handlingselementer gjennom slående sceniske bilder. Når hertugen i åpningen utnevner Angelo til å styre i hans fravær, løftes Angelo opp av de andre skuespillerne. Holdningen hans minner om plakater av Mao, Stalin og andre totalitære ledere, og skaper en ironisk kontrast til den tekstlige beskrivelsen av ham som framhever hans mange dyder og kompromissløshet i møte med korrupsjon. Senere i forestillingen, når det er klart at Claudio vil bli henrettet, tvinges han til å akkompagnere valsemusikken sittende på en kontrabass, mens alle de andre danser rundt ham. Som en slave skaper han grunnlaget for de andres dans, noe som framhever hvordan han er avskåret fra resten av samfunnet. Mot slutten av forestillingen snurrer tre av de røde kubene rundt, og vi får se tre bilder på tilstanden i Wien og på karakterenes situasjoner: Claudio i en slags torturstol, Isabella i intens bønn og et par i vulgær seksuell utfoldelse. Forholdet mellom handling, sceniske bilder og musikk er svært gjennomtenkt, virkningsfullt og estetisk slående.
Foto: Johan Persson.
Det mest imponerende i forestillingen er allikevel skuespillerprestasjonene. For det første framstår ensemblet som svært samkjørt. Fordi alle er til stede på scenen, blir det tydelig hvordan alle til enhver tid gjør sin del av arbeidet for å bidra til helheten. I tillegg glimrer de i enkeltprestasjonene. Anna Khalilulina er svært kraftfull som Isabella. Hun makter både å være helt sårbar og full av kraft og mot, og jeg er aldri i tvil om hvor den moralske styrken i forestillingen ligger. Andrei Kuzichev’s Angelo kan få det til å gå kaldt nedover ryggen til enhver. Til tross for hans maktposisjon er Kuzichev liten og til tider nærmest stakkarslig med sine tykke briller og åpenbare hentesveis. Men når han forsøker å overtale Isabella til å ha sex med seg, kommer en annen person til syne, og scenen fylles med iskaldt og skremmende begjær. Scenene mellom de to er for øvrig særdeles velspilte, og stykkets mest grusomme, men samtidig kraftfulle øyeblikk kommer når Angelo til slutt forsøker å voldta Isabella, som bare så vidt får avverget situasjonen ved å bite ham i armen. Også andre skuespillere gjør gode tolkninger. Alexander Arsentyev er svært interessant som hertugen. Han uttrykker en slags usikkerhet som viser hvordan rollen muligens vil, men bare til en viss grad greier å gjennomføre, det beste for byen. Mot slutten viser også Arsentyev en mer skremmende side av rollen, og det er slett ikke sikkert at alle problemer i Wien blir løst gjennom hans tilbakekomst. Alexander Feklistov som halliken Lucio er forestillingens humoristiske innslag, og makter å høste mye latter fra salen til tross for at vitsene hans tross alt blir fortalt på russisk, noe vel de færreste av publikummerne forstår.
Foto: Johan Persson.
I Cheek by Jowls hender blir Measure for Measure i stor grad en forestilling om korrupsjon og enkeltmenneskets møte med et korrupt samfunn. Men forestillingen gir ingen happy ending på korrupsjonsspørsmålet i Wien. Riktignok kommer hertugen tilbake og ordner tilsynelatende opp i konfliktene, men de problemene som allerede eksisterer i Shakespeares tekst, framheves ytterligere i forestillingen. Når Isabella får vite at Claudio likevel lever, kaster hun seg på gulvet og kysser føttene hans. Han trekker seg imidlertid unna og verdiger henne ikke et blikk. Det er tydelig at Claudio overhodet ikke har forståelse for at Isabella motsatte seg Angelos voldtekt og dermed dømte ham til døden. Til slutt frir som nevnt hertugen til Isabella. Hun svarer ikke, så han tar fra henne nonnesjalet hennes. Hun tar det raskt tilbake, men da tar hertugen et godt tak rundt henne og leder henne i den avsluttende valsen. Det siste vi ser før blackout, er Isabella som sender et fortvilt blikk mot salen der hun er fanget i ufrivillig vals. Konfliktene er muligens løst, men Isabella går åpenbart en uhyggelig framtid i møte.
Forfatter: William Shakespeare
Regi: Declan Donnellan
Design: Nick Ormerod
Musikk: Pavel Akimkin
Produsert av Cheek by Jowl.
Tid og sted: 20. april 2015, Silk Street Theatre, Barbican Arts Centre. Spilles fram til 25. april.
Cheek by Jowl’s Measure for Measure er både politisk bitende satire og estetisk vakre bilder. Til tross for at forestillingen spilles på russisk og replikkene dermed er uforståelige for meg og varer i over to timer uten pause, finnes det knapt et eneste dødpunkt. Snarere byr forestillingen på en svært gjennomtenkt kombinasjon av handling, sceniske bilder og musikk som gjør dette til en av de beste Shakespeare-forestillingene jeg har opplevd.
Foto: Johan Persson.
Measure for Measure er et av Shakespeare’s minst kjente og minst spilte stykker. Handlingen er lagt til Wien, der hertugen har lagt en plan for å få bukt med korrupsjonen i statsapparatet. Han annonserer at han vil reise fra byen, og innsetter den svært strenge Angelo til å lede byen i hans fravær. I stedet for å dra, kler hertugen seg imidlertid ut som munk og blir i byen for å observere. Angelo ønsker å sette en stopper for de liberale seksuelle praksisene som råder, og hans første bestemmelse er derfor å dømme Claudio, som har hatt samleie med sin forlovede før bryllupet, til døden. Når Claudios søster, nonnen Isabella, kommer til Angelo for å be for sin brors liv, blir det imidlertid klart at også Angelo fører en seksuell dobbeltmoral: Claudio får gå fri, hvis Isabella lar Angelo få ligge med henne. Isabella nekter, og alle problemer virker uløselige. Men da avslører hertugen sin sanne identitet og ordner opp slik at Claudio blir løslatt, og Angelo får sin straff (i form av et påtvungent giftemål). Til slutt frir hertugen like godt til Isabella og gifter seg med henne. Hennes manglende reaksjon gjør slutten av stykket til en av de mest problematiske blant alle Shakespeares dramaer.
Foto: Johan Persson.
I Declan Donnellan’s regi er handlingen lagt til moderne tid. Nick Ormerod’s scenografi er svært enkel: fem store røde kuber står fordelt rundt på scenen. I noen scener benyttes et bord og to stoler, men ellers er scenerommet tomt. Kostymene, som varierer fra svarte dresser og slips, via munke- og nonnedrakter, til silkepyjamas på byens hallik, gjør det imidlertid klart at handlingen er satt til nåtid. Alle skuespillerne er til stede på scenen hele tiden. De forflytter seg rundt og observerer handlingen fra ulike vinkler. Hele tiden tar de med seg hertugen og viser ham hva som skjer. Dermed understrekes det at vi er til stede for å observere korrupsjonen som utspiller seg foran oss. Skuespillernes bevegelser på scenen skaper også svært elegante overganger mellom scener. Gruppen kan løpe over scenen, og nærmest umerkelig blir to av dem igjen på midten for å føre handlingen videre. Det skapes god og rask flyt som gjør at det aldri finnes dødpunkter. Pavel Akimkins musikk passer perfekt inn i dette. En typisk russisk vals (a la Sjostakovitsj) fyller alle mellomrom mellom scener, og lar skuespillerne valse seg gjennom sceneskift. Det er en nytelse bare å lytte til musikken og se de valsende figurene på scenen.
Foto: Johan Persson.
I flere øyeblikk gjennom forestillingen framheves visse handlingselementer gjennom slående sceniske bilder. Når hertugen i åpningen utnevner Angelo til å styre i hans fravær, løftes Angelo opp av de andre skuespillerne. Holdningen hans minner om plakater av Mao, Stalin og andre totalitære ledere, og skaper en ironisk kontrast til den tekstlige beskrivelsen av ham som framhever hans mange dyder og kompromissløshet i møte med korrupsjon. Senere i forestillingen, når det er klart at Claudio vil bli henrettet, tvinges han til å akkompagnere valsemusikken sittende på en kontrabass, mens alle de andre danser rundt ham. Som en slave skaper han grunnlaget for de andres dans, noe som framhever hvordan han er avskåret fra resten av samfunnet. Mot slutten av forestillingen snurrer tre av de røde kubene rundt, og vi får se tre bilder på tilstanden i Wien og på karakterenes situasjoner: Claudio i en slags torturstol, Isabella i intens bønn og et par i vulgær seksuell utfoldelse. Forholdet mellom handling, sceniske bilder og musikk er svært gjennomtenkt, virkningsfullt og estetisk slående.
Foto: Johan Persson.
Det mest imponerende i forestillingen er allikevel skuespillerprestasjonene. For det første framstår ensemblet som svært samkjørt. Fordi alle er til stede på scenen, blir det tydelig hvordan alle til enhver tid gjør sin del av arbeidet for å bidra til helheten. I tillegg glimrer de i enkeltprestasjonene. Anna Khalilulina er svært kraftfull som Isabella. Hun makter både å være helt sårbar og full av kraft og mot, og jeg er aldri i tvil om hvor den moralske styrken i forestillingen ligger. Andrei Kuzichev’s Angelo kan få det til å gå kaldt nedover ryggen til enhver. Til tross for hans maktposisjon er Kuzichev liten og til tider nærmest stakkarslig med sine tykke briller og åpenbare hentesveis. Men når han forsøker å overtale Isabella til å ha sex med seg, kommer en annen person til syne, og scenen fylles med iskaldt og skremmende begjær. Scenene mellom de to er for øvrig særdeles velspilte, og stykkets mest grusomme, men samtidig kraftfulle øyeblikk kommer når Angelo til slutt forsøker å voldta Isabella, som bare så vidt får avverget situasjonen ved å bite ham i armen. Også andre skuespillere gjør gode tolkninger. Alexander Arsentyev er svært interessant som hertugen. Han uttrykker en slags usikkerhet som viser hvordan rollen muligens vil, men bare til en viss grad greier å gjennomføre, det beste for byen. Mot slutten viser også Arsentyev en mer skremmende side av rollen, og det er slett ikke sikkert at alle problemer i Wien blir løst gjennom hans tilbakekomst. Alexander Feklistov som halliken Lucio er forestillingens humoristiske innslag, og makter å høste mye latter fra salen til tross for at vitsene hans tross alt blir fortalt på russisk, noe vel de færreste av publikummerne forstår.
Foto: Johan Persson.
I Cheek by Jowls hender blir Measure for Measure i stor grad en forestilling om korrupsjon og enkeltmenneskets møte med et korrupt samfunn. Men forestillingen gir ingen happy ending på korrupsjonsspørsmålet i Wien. Riktignok kommer hertugen tilbake og ordner tilsynelatende opp i konfliktene, men de problemene som allerede eksisterer i Shakespeares tekst, framheves ytterligere i forestillingen. Når Isabella får vite at Claudio likevel lever, kaster hun seg på gulvet og kysser føttene hans. Han trekker seg imidlertid unna og verdiger henne ikke et blikk. Det er tydelig at Claudio overhodet ikke har forståelse for at Isabella motsatte seg Angelos voldtekt og dermed dømte ham til døden. Til slutt frir som nevnt hertugen til Isabella. Hun svarer ikke, så han tar fra henne nonnesjalet hennes. Hun tar det raskt tilbake, men da tar hertugen et godt tak rundt henne og leder henne i den avsluttende valsen. Det siste vi ser før blackout, er Isabella som sender et fortvilt blikk mot salen der hun er fanget i ufrivillig vals. Konfliktene er muligens løst, men Isabella går åpenbart en uhyggelig framtid i møte.
Hjerteskjærende opplevelse
10/04/15 06:56
Tittel: A View from the Bridge
Forfatter: Arthur Miller
Regi: Ivo van Hove
Design: Jan Versweyveld
Original produsert av The Young Vic Theatre.
Tid og sted: 8. april 2015, The Wyndham Theatre. Spilles kun frem til 11. april 2015.
Flere elementer er med på å skape spenning rundt oppsettingen av Arthur Millers A View from the Bridge på The Wyndham Theatre. Ikke bare blir hovedrollen som Eddie spilt av Mark Strong, kjent fra en rekke filmer, inkludert The Imitation Game. Regien er ved belgiske Ivo van Hove, en svært suksessrik regissør på kontinentet, som nå for første gang setter opp en forestilling i Storbritannia. Forestillingen er enkel og stilren, og makter på en gripende måte å formidle de dype menneskelige problemstillingene som ligger til grunn for Millers moderne tragedie.
Phoebe Fox (Catherine), Mark Strong (Eddie) and Nicola Walker (Beatrice). Photo Jan Versweyveld.
A View from the Bridge er et av Arthur Millers mest kjente stykker. Handlingen foregår i Brooklyn og er i utgangspunktet fortalt gjennom minnene til advokaten Alfieri (Michael Gould). Gjennom Alfieri møter vi den italienskættede havnearbeideren Eddie (Mark Strong) som lever sammen med sin kone Beatrice (Nicola Walker) og sin niese Catherine (Phoebe Fox). Når forestillingen begynner, venter de på Marco (Emun Elliott) og Rodolfo (Luke Norris), Beatrices slektninger fra Sicilia, som kommer til USA som illegale innvandrere og som skal bo hos dem. Når de ankommer, forelsker Catherine og Rodolfo seg i hverandre ganske raskt. Det blir da klart at Eddie ikke er klar til å gi slipp på niesen han har oppdratt i over 15 år. Det hintes til at årsaken er en incestuøs tiltrekning mot henne. Eddie forsøker med alle midler å få Catherine til å la være å gifte seg med Rodolfo. Når ingenting nytter, tar han til slutt det ekstremt feige og skjebnesvangre valget å tyste på Marco og Rodolfo til immigrasjonspolitiet. De blir tatt, men løslatt mot kausjon. Rodolfo kan få bli i landet fordi han gifter seg med Catherine. Marco vil imidlertid bli sendt tilbake, og i sin desperasjon oppsøker han Eddie og dreper han.
Det er først og fremst det tragiske som er vektlagt i van Hoves regi, følelsen av at handlingen på scenen beveger seg sakte men sikkert mot katastrofe uten at det er noe vi i publikum kan gjøre for å stanse den. I tillegg til publikum i salen er det også plassert to mindre publikumsgrupper på hver side av scenen. Allikevel er publikum svært tydelig adskilt fra handlingen, som foregår på et hvitt gulv omkranset av en svarte innhegning som også fungerer som benk for skuespillerne. Det som foregår inne i denne firkanten, er en urovekkende blanding av realisme og en mer drømmeaktig og symbolsk tilstand. Millers realistiske dialog er beholdt, og kostymene, som stort sett inkluderer enkle skjorter, bukser og skjørt i mørke farger, er virkelighetstro. Det samme gjelder skuespillernes væremåte i store deler av forestillingen. Men det er ingen scenografi: alle spor av en millersk stue med kjøkkenbord og stoler er borte. Heller ingen rekvisitter er i bruk. Det skapes en interessant splittelse mellom dialogen, som for eksempel ofte refererer til å sitte ved eller dekke på bordet, og det vi faktisk ser. Et siste element som er med på å skape den dystre, drømmeaktige tilstanden, er tonene av et requiem som høres ved jevne mellomrom gjennom forestillingen. Musikken virker som et forvarsel (eller som en påminning, om man kjenner stykket) om katastrofen som stadig nærmer seg.
Luke Norris (Rodolfo), Emun Elliott (Marco), Phoebe Fox (Catherine) and Mark Strong (Eddie). Photo by Jan Versweyveld.
Utover i forestillingen tar den drømmeaktige tilstanden mer og mer over. Flere ganger opphører det realistiske spillet. I stedet sitter skuespillerne rundt om på scenen og sier replikkene, riktignok med innlevelse, men med lange pauser mellom. Dette blir akkompagnert av en lyd som kanskje mest minner om en vanndråpe som slår mot bunnen av en bøtte. Man får følelsen av at karakterene er fanget i en situasjon de ikke kan løse, og dryppene illustrerer hvordan tiden går, og vi alle beveger oss mot den uunngåelige tragiske slutten. Selve slutten er kanskje det mest symboltunge og scenisk gripende øyeblikket i forestillingen. I det Eddie og Marco skal til å slåss, ender alle skuespillerne i en slags klump på midten av scenen. Over dem begynner det å regne rød væske: blod. Klumpen løser seg opp, og Eddie blir liggende drept på bakken. Til slutt ender han opp i armene til Beatrice i en tydelig referanse til pieta-statuer av Jesus og Maria.
Skuespillerprestasjonene er jevnt over svært sterke. Mark Strong er levende og variert som Eddie. Gjennom å utnytte alle morsomme kommentarer i teksten, får han tidlig publikum til å like seg. Han framstår som en hyggelig og ærlig arbeidskar som gjør sitt beste for at menneskene rundt ham skal ha det bra. Desto mer ubehagelig blir det for publikum når Strong også viser de ubehagelige og til tider motbydelige sidene av Eddie. Han er avfeiende overfor kona si, han tvinger Katherine til svært seksualiserte omfavnelser, og virkelig ekkelt blir det når han kysser henne. Til slutt blir han fullstendig manisk i sin jakt på ‘a little respect’. Det gripende i tolkningen ligger nettopp i at publikum ikke kan feie dette bort som ondskap eller noe som ikke angår oss, for vi likte ham jo lenge. Phoebe Fox er svært naiv som Catherine, nærmest overdrevent i starten, men etter hvert som den drømmeaktige stemningen utvikler seg, faller hun mer på plass og blir svært troverdig og kraftfull i oppgjøret med Eddie. Luke Norris som Rodolfo er akkurat like engasjert og full av liv som teksten tilsier, mens Nicola Walker er myndig og sterk som Beatrice.
Marco (Emun Elliot) klar til å angripe Eddie (Mark Strong). De andre karakterene er handlingslammet. Photo by Jan Versweyveld.
Alt i alt blir dette en svært god teateropplevelse. Det mest interessante forestillingen får til, er å kombinere Millers realisme med en nærmest klassisk tilnærming til tragedie. Tidlig i stykket sier Alfiere at Eddie ‘did not know he had a destiny’. For meg er det en viktig replikk som uttrykker mye av kjernen i forestillingen. Historien vi får formidlet, er i utgangspunktet ikke eksepsjonell, og karakterene er vanlige mennesker som deg og meg. Men her er de fanget i scenerommets innhegning og dømt til å leve ut den skjebnen som er bestemt for dem. Det blir tidlig klart at en katastrofe er i gjære. Publikum vet dette, og, særlig i de mer abstrakte og drømmeaktige sekvensene virker det som om også karakterene merker det. Men det er ingenting verken de eller jeg kan gjøre for å stanse utviklingen. Dette gjør at forestillingen er særdeles velfungerende, og Eddies opplevelse av å være handlingslammet smitter over, først på Alfieri, og deretter på publikum. Resultatet er hjerteskjærende.
Forfatter: Arthur Miller
Regi: Ivo van Hove
Design: Jan Versweyveld
Original produsert av The Young Vic Theatre.
Tid og sted: 8. april 2015, The Wyndham Theatre. Spilles kun frem til 11. april 2015.
Flere elementer er med på å skape spenning rundt oppsettingen av Arthur Millers A View from the Bridge på The Wyndham Theatre. Ikke bare blir hovedrollen som Eddie spilt av Mark Strong, kjent fra en rekke filmer, inkludert The Imitation Game. Regien er ved belgiske Ivo van Hove, en svært suksessrik regissør på kontinentet, som nå for første gang setter opp en forestilling i Storbritannia. Forestillingen er enkel og stilren, og makter på en gripende måte å formidle de dype menneskelige problemstillingene som ligger til grunn for Millers moderne tragedie.
Phoebe Fox (Catherine), Mark Strong (Eddie) and Nicola Walker (Beatrice). Photo Jan Versweyveld.
A View from the Bridge er et av Arthur Millers mest kjente stykker. Handlingen foregår i Brooklyn og er i utgangspunktet fortalt gjennom minnene til advokaten Alfieri (Michael Gould). Gjennom Alfieri møter vi den italienskættede havnearbeideren Eddie (Mark Strong) som lever sammen med sin kone Beatrice (Nicola Walker) og sin niese Catherine (Phoebe Fox). Når forestillingen begynner, venter de på Marco (Emun Elliott) og Rodolfo (Luke Norris), Beatrices slektninger fra Sicilia, som kommer til USA som illegale innvandrere og som skal bo hos dem. Når de ankommer, forelsker Catherine og Rodolfo seg i hverandre ganske raskt. Det blir da klart at Eddie ikke er klar til å gi slipp på niesen han har oppdratt i over 15 år. Det hintes til at årsaken er en incestuøs tiltrekning mot henne. Eddie forsøker med alle midler å få Catherine til å la være å gifte seg med Rodolfo. Når ingenting nytter, tar han til slutt det ekstremt feige og skjebnesvangre valget å tyste på Marco og Rodolfo til immigrasjonspolitiet. De blir tatt, men løslatt mot kausjon. Rodolfo kan få bli i landet fordi han gifter seg med Catherine. Marco vil imidlertid bli sendt tilbake, og i sin desperasjon oppsøker han Eddie og dreper han.
Det er først og fremst det tragiske som er vektlagt i van Hoves regi, følelsen av at handlingen på scenen beveger seg sakte men sikkert mot katastrofe uten at det er noe vi i publikum kan gjøre for å stanse den. I tillegg til publikum i salen er det også plassert to mindre publikumsgrupper på hver side av scenen. Allikevel er publikum svært tydelig adskilt fra handlingen, som foregår på et hvitt gulv omkranset av en svarte innhegning som også fungerer som benk for skuespillerne. Det som foregår inne i denne firkanten, er en urovekkende blanding av realisme og en mer drømmeaktig og symbolsk tilstand. Millers realistiske dialog er beholdt, og kostymene, som stort sett inkluderer enkle skjorter, bukser og skjørt i mørke farger, er virkelighetstro. Det samme gjelder skuespillernes væremåte i store deler av forestillingen. Men det er ingen scenografi: alle spor av en millersk stue med kjøkkenbord og stoler er borte. Heller ingen rekvisitter er i bruk. Det skapes en interessant splittelse mellom dialogen, som for eksempel ofte refererer til å sitte ved eller dekke på bordet, og det vi faktisk ser. Et siste element som er med på å skape den dystre, drømmeaktige tilstanden, er tonene av et requiem som høres ved jevne mellomrom gjennom forestillingen. Musikken virker som et forvarsel (eller som en påminning, om man kjenner stykket) om katastrofen som stadig nærmer seg.
Luke Norris (Rodolfo), Emun Elliott (Marco), Phoebe Fox (Catherine) and Mark Strong (Eddie). Photo by Jan Versweyveld.
Utover i forestillingen tar den drømmeaktige tilstanden mer og mer over. Flere ganger opphører det realistiske spillet. I stedet sitter skuespillerne rundt om på scenen og sier replikkene, riktignok med innlevelse, men med lange pauser mellom. Dette blir akkompagnert av en lyd som kanskje mest minner om en vanndråpe som slår mot bunnen av en bøtte. Man får følelsen av at karakterene er fanget i en situasjon de ikke kan løse, og dryppene illustrerer hvordan tiden går, og vi alle beveger oss mot den uunngåelige tragiske slutten. Selve slutten er kanskje det mest symboltunge og scenisk gripende øyeblikket i forestillingen. I det Eddie og Marco skal til å slåss, ender alle skuespillerne i en slags klump på midten av scenen. Over dem begynner det å regne rød væske: blod. Klumpen løser seg opp, og Eddie blir liggende drept på bakken. Til slutt ender han opp i armene til Beatrice i en tydelig referanse til pieta-statuer av Jesus og Maria.
Skuespillerprestasjonene er jevnt over svært sterke. Mark Strong er levende og variert som Eddie. Gjennom å utnytte alle morsomme kommentarer i teksten, får han tidlig publikum til å like seg. Han framstår som en hyggelig og ærlig arbeidskar som gjør sitt beste for at menneskene rundt ham skal ha det bra. Desto mer ubehagelig blir det for publikum når Strong også viser de ubehagelige og til tider motbydelige sidene av Eddie. Han er avfeiende overfor kona si, han tvinger Katherine til svært seksualiserte omfavnelser, og virkelig ekkelt blir det når han kysser henne. Til slutt blir han fullstendig manisk i sin jakt på ‘a little respect’. Det gripende i tolkningen ligger nettopp i at publikum ikke kan feie dette bort som ondskap eller noe som ikke angår oss, for vi likte ham jo lenge. Phoebe Fox er svært naiv som Catherine, nærmest overdrevent i starten, men etter hvert som den drømmeaktige stemningen utvikler seg, faller hun mer på plass og blir svært troverdig og kraftfull i oppgjøret med Eddie. Luke Norris som Rodolfo er akkurat like engasjert og full av liv som teksten tilsier, mens Nicola Walker er myndig og sterk som Beatrice.
Marco (Emun Elliot) klar til å angripe Eddie (Mark Strong). De andre karakterene er handlingslammet. Photo by Jan Versweyveld.
Alt i alt blir dette en svært god teateropplevelse. Det mest interessante forestillingen får til, er å kombinere Millers realisme med en nærmest klassisk tilnærming til tragedie. Tidlig i stykket sier Alfiere at Eddie ‘did not know he had a destiny’. For meg er det en viktig replikk som uttrykker mye av kjernen i forestillingen. Historien vi får formidlet, er i utgangspunktet ikke eksepsjonell, og karakterene er vanlige mennesker som deg og meg. Men her er de fanget i scenerommets innhegning og dømt til å leve ut den skjebnen som er bestemt for dem. Det blir tidlig klart at en katastrofe er i gjære. Publikum vet dette, og, særlig i de mer abstrakte og drømmeaktige sekvensene virker det som om også karakterene merker det. Men det er ingenting verken de eller jeg kan gjøre for å stanse utviklingen. Dette gjør at forestillingen er særdeles velfungerende, og Eddies opplevelse av å være handlingslammet smitter over, først på Alfieri, og deretter på publikum. Resultatet er hjerteskjærende.