Moderne politisk tragedie

Tittel: Charles III
Produsent: Almeida Theatre
Forfatter: Mike Bartlett
Regi: Rupert Goold
Tid og sted: 31.01.2015 på The Wyndham Theatre
Spilleperiode dessverre avsluttet

Almeida Theatre's
Charles III, som inntil nylig ble spilt på the Wyndham Theatre, er en svært engasjerende forestilling på mange måter. På plakater og i programmer gir stykket seg ut for å være "et framtidig historiedrama", og dette litt motstridige konseptet viser seg å danne utgangspunktet for en både politisk relevant og emosjonelt involverende forestilling.

bilde
The Wyndham Theatre. Eget foto.

Handlingen i Mike Bartletts drama tar for seg de første månedene etter Dronning Elizabeths død. Charles (Tim Pigott-Smith) er endelig blitt konge, men hans første royale plikt skaper problemer: en lov som vil begrense pressens frihet er blitt godkjent i parlamentets to hus. Det eneste som mangler, er den nye kongens underskrift. Men Charles er bekymret for den nye lovens innskrenkning av ytringsfriheten og gjør det hans mor aldri gjorde: holder tilbake den kongelige signaturen. Den politiske konflikten eskalerer, borgerkrigsliknende tilstander oppstår over hele Storbritannia, og monarkiets framtid står i fare, helt til Prins William (Oliver Chris) tar saken i egne hender og tvinger sin far til å abdisere og overlate tronen til han og Kate (Lydia Wilson).

Sjangermessig er forestillingen særdeles interessant. Dramaet minner om Shakespeares historiedramaer og tragedier. Vi følger en hovedperson som har alle muligheter til å lykkes, men som på grunn av en forståelig og naturlig, men like fullt fatal feil, mislykkes. Charles' feil er at han følger sine ideologiske prinsipper uten å ta hensyn til den politiske strukturen han er en del av. Dialogen i dramaet er, som hos Shakespeare, skrevet på blankvers, og når den tradisjonelle verseformen ispes moderne uttrykk, som "it freaks me out", er resultatet både kraftfullt og forfriskende. Et siste virkemiddel som er lånt fra Shakespeare, er monologer henvendt direkte til publikum. Dette gir karakterene mulighet til å forklare sine handlinger og gjør dem mer komplekse. Et eksempel er Prinsesse Kate som i store deler av stykket er framstilt som kalkulerende og slu, men som i monolog gir et mer positivt inntrykk når hun beskriver hvordan hun sliter med å bryte gjennom i et system som så til de grader er styrt av menn.

Dramatikerens og skuespillernes framstilling av karakterene kommer naturlig nok i fokus i en forestilling som denne, der de fleste karakterene er 'virkelige' mennesker. Den britiske kongefamilien blir verken idealisert eller svartmalt i forestillingen. Pigott-Smiths Charles er lett å like, men tar man et steg tilbake, er det klart at han også utgjør en viss fare for demokratiske prinsipper ved å nekte å bli enig med de tross alt folkevalgte politikerne. Prins William og Prinsesse Kate takler de politiske utfordringene mye bedre, men prisen blir at de bryter med sin egen familie på en heller grusom måte. I midten av alt dette står Prins Harry (Richard Goulding) som mest av alt ønsker å leve et vanlig liv med kunststudenten Jessica (Taffline Steen), men som til slutt ikke har guts nok til å bryte med broren og de royale pliktene, og oppgir kjærligheten i stedet. Alle karakterene er stort sett framstilt alvorlig og fullverdig. Et unntak er kanskje Prinsesse Diana som går igjen på slottet som profetisk spøkelse. Hennes opptrinn er mer karikerte, men passer like fullt inn i forestillingen som balanserer mellom satirisk komikk og alvorlig ettertenksomhet.

Visuelt er forestillingen svært enkel, og hovedfokuset ligger på å fortelle historien så klart som mulig. Scenografien består en plattform dekket av et rødt teppe, der benker og skrivebord kan bringes fram eller tas vekk etter behov. Bakgrunnen er selve teatrets mursteinsvegg, og sammen med fire store lysestaker med brennende lys bidrar dette til å skape en følelse av at vi befinner oss i en kongelig borg. I tillegg løper et slags banner med påmalte ansikter rundt hele bakveggen. Banneret er konstant opplyst og viser hvordan landets befolkning, som ikke er til stede på scenen, likevel har sterk innvirkning på handlingen, særlig når de omringer Buckingham Pallace i andre akt. Jocelyn Pooks musikk understøtter handlingen med et royalt uttrykk, og særlig hymnen som synges både i åpningen og i avslutningen er svært vakker.

Charles III er en forestilling som klarer det kunststykket å presentere politiske problemstillinger som både er konkrete og relevante på scenen. I stedet for å lage ren revy, makter forestillingen å stille svært aktuelle spørsmål om monarkiets oppgave i moderne demokratier. Charles spør seg stadig vekk om hva som egentlig er meningen med en konge, når kongens makt bare er symbolsk. Dette spørsmålet kommer klarest til uttrykk helt mot slutten av forestillingen der Charles kaller William og Kate for "a nice plastic picture with no meaning". Dette er en problemstilling som er like relevant i Norge som i Storbritannia. Men i tillegg til å være en politisk forestilling, er Charles III også emosjonelt svært engasjerende ved å være en tragisk fortelling om en familie som splittes og familiemedlemmer som tvinges til å forråde hverandre på grunn av krav som stilles fra systemet rundt dem. Dermed klarer forestillingen å engasjere publikum både på et rasjonelt og på et emosjonelt nivå, og det er denne kombinasjonen som gjør Charles III til en stor teateropplevelse.