Å være fanget i en tragedie
09/02/15 12:57
Tittel: Six Characters in Search of an Author
Forfatter: Luigi Pirandello
Kompani: Théâtre de la Ville-Paris
Regissør: Emmanuel Demarcy-Mota
Design: Yves Collet
Sted: The Barbican Centre
Spilleperiode: Gjestet London 4.-7. februar 2015. Anmeldelsen er basert på forestillingen 7. februar.
Forestillingen ble framført på fransk og tekstet på engelsk.
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.
En professor i teater på McGill University fortalte meg at han aldri hadde sett en tilfredsstillende oppsetting av Pirandellos Seks personer søker en forfatter. Han opplevde at de fleste forestillinger henger seg for mye opp i metateatral lek, og dermed mister evnen til å vise det dype alvoret i den traumatiske situasjonen de seks karakterene befinner seg i. Er det noe Emmanuel Demarcy-Mota’s versjon av stykket gjør, så er det å vektlegge dette alvoret.
Åpningen er imidlertid tilsynelatende lett og triviell. Som i Pirandellos tekst møter vi en teaterscene som ikke er klargjort for forestilling. I et hjørne sitter en dame og syr på kostymer, mens en mann henger på en slags plattform og maler en blå himmel på et stort lerret. Sammen med en radio synger de ”O Sole Mio”. Ettersom flere og flere ankommer teatret, foregår stadig flere handlinger samtidig uten at vår oppmerksomhet rettes inn mot noe spesifikt. Vi ser en snekker gjøre i stand noen kulisser, og noen skuespillere som varmer opp stemmen. Skuespillerne lykkes i å framstille illusjonen av en vanlig hverdag i teatret, og til tross for at vi ikke blir presentert for en klar handling, er det svært underholdende å være vitne til disse åpningsminuttene.
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.
Kontrasten er stor når de seks karakterene plutselig entrer scenen. Man merker nærmest ikke at de er der før alt blir stille. Umerkelig har teaterarbeiderne gruppert seg på den andre siden av scenen slik at det med en gang dannes en klar forskjell mellom ’de vanlige menneskene’ på den ene siden og ’karakterene’ på den andre. Denne forskjellen er også tydeliggjort gjennom kostymer. Mens teaterarbeiderne har på vanlige klær, for det meste i lyse farger, er karakterene gjennomgående kledd i sorte dresser og kjoler som bærer preg av delvis å være fra en annen tid. Også i framtreden er karakterene annerledes enn teaterarbeiderne. Noen ganger framfører de små bevegelsessekvenser, som om de er i en stille dialog med en partner som ikke er til stede. Det er helt tydelig at disse skapningene kommer fra en annen verden, og at de hele tiden er fanget i det samme tragiske handlingsmønsteret.
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.
Motas forestilling bærer preg av å være svært stram og velfungerende, særlig når det gjelder skuespillernes bevegelsesmønstre på scenen. Som nevnt skjer det ofte flere ting samtidig, og skuespillerne beveger seg umerkelig rundt og er på nøyaktig rett sted for å ta fokus når det blir deres tur. Dette fører til flere sterke og overraskende øyeblikk. Jeg har allerede nevnt hvordan karakterfamilien entrer scenen på en nærmest umerkelig måte. Plutselig er de der, uten at noen har sett hvor de kom fra. Et annet eksempel er jenta i karakterfamilien, som spilles av en liten jente på cirka ti år. Flere ganger i forestillingen, særlig etter scener med høy temperatur og stemmebruk blant de voksne skuespillerne, sitter hun isolert på scenen og synger en enkel fransk barnesang. Dette blir svært rørende og stemningsfullt.
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.
Det som imidlertid gjør denne forestillingen til en stor opplevelse for meg, er hvordan den sakte men sikkert drar oss inn i den fortvilte situasjonen de seks karakterene befinner seg i. På mange måter er publikums opplevelse parallell til teaterarbeidernes opplevelse i stykket. Først er karakterene bare en morsom adspredelse, og vi ler med regissøren og skuespillerne når de klager på at teatret ikke kan bringe fram en gulblomstrete sofa som ser nøyaktig ut som karakterene beskriver den. Etter hvert blir vi imidlertid mer og mer involvert, og tre øyeblikk illustrerer særlig godt alvoret i situasjonen. Først er vi vitne til en far som nesten har sex med sin stedatter fordi han tror hun er en tilfeldig prostituert. I det akten skal fullbyrdes, faller skjermbrettet de har vært skjult bak, og viser en spinkel, toppløs kvinne og en tjukk mann med buksene rundt anklene. Det vi tror har vært simulert, viser seg å være ekte og grotesk. Senere blir regissøren irritert av alt maset til karakterene og sier til dem at de får skjerpe seg, det hele er jo bare fiksjon. Karaktermoren svarer: ’Fiksjon? For meg er dette ikke fiksjon! Det er virkelig, og jeg lever det igjen og igjen hele tiden.’ Det går opp for oss at vi er vitne til en familie som gjennomgår store lidelser. Det vi opplever som relativt enkel underholdning en lørdagskveld, er for dem selve den desperate virkeligheten. Forestillingen slutter med at karaktersønnen har funnet fram en pistol og skyter seg selv. Nok en gang tror man at det er fiksjon, men det viser seg at gutten faktisk dør. Eller gjør han det? Noen minutter senere står han jo på scenen og mottar applaus.
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.
Dermed stiller forestillingen vanskelige spørsmål til meg som publikummer. For jeg er jo skyldig i å gå på teater, ofte flere ganger i uka, og kose meg med karakterers historier. Og selv om tragiske historier vekker en viss medfølelse i meg, ser jeg dem jo likevel fordi jeg har glede av dem og lar meg underholde. Men hvordan kan jeg like historier der karakterene som er involvert, lider og til og med dør? Motas Six Characters in Search of an Author gjør disse spørsmålene svært aktuelle, og jeg går ut av teatret med en følelse av å ha blitt stilt til veggs på grunn av en teaterinteresse som jeg normalt sett er stolt av å ha.
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.
Forfatter: Luigi Pirandello
Kompani: Théâtre de la Ville-Paris
Regissør: Emmanuel Demarcy-Mota
Design: Yves Collet
Sted: The Barbican Centre
Spilleperiode: Gjestet London 4.-7. februar 2015. Anmeldelsen er basert på forestillingen 7. februar.
Forestillingen ble framført på fransk og tekstet på engelsk.
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.
En professor i teater på McGill University fortalte meg at han aldri hadde sett en tilfredsstillende oppsetting av Pirandellos Seks personer søker en forfatter. Han opplevde at de fleste forestillinger henger seg for mye opp i metateatral lek, og dermed mister evnen til å vise det dype alvoret i den traumatiske situasjonen de seks karakterene befinner seg i. Er det noe Emmanuel Demarcy-Mota’s versjon av stykket gjør, så er det å vektlegge dette alvoret.
Åpningen er imidlertid tilsynelatende lett og triviell. Som i Pirandellos tekst møter vi en teaterscene som ikke er klargjort for forestilling. I et hjørne sitter en dame og syr på kostymer, mens en mann henger på en slags plattform og maler en blå himmel på et stort lerret. Sammen med en radio synger de ”O Sole Mio”. Ettersom flere og flere ankommer teatret, foregår stadig flere handlinger samtidig uten at vår oppmerksomhet rettes inn mot noe spesifikt. Vi ser en snekker gjøre i stand noen kulisser, og noen skuespillere som varmer opp stemmen. Skuespillerne lykkes i å framstille illusjonen av en vanlig hverdag i teatret, og til tross for at vi ikke blir presentert for en klar handling, er det svært underholdende å være vitne til disse åpningsminuttene.
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.
Kontrasten er stor når de seks karakterene plutselig entrer scenen. Man merker nærmest ikke at de er der før alt blir stille. Umerkelig har teaterarbeiderne gruppert seg på den andre siden av scenen slik at det med en gang dannes en klar forskjell mellom ’de vanlige menneskene’ på den ene siden og ’karakterene’ på den andre. Denne forskjellen er også tydeliggjort gjennom kostymer. Mens teaterarbeiderne har på vanlige klær, for det meste i lyse farger, er karakterene gjennomgående kledd i sorte dresser og kjoler som bærer preg av delvis å være fra en annen tid. Også i framtreden er karakterene annerledes enn teaterarbeiderne. Noen ganger framfører de små bevegelsessekvenser, som om de er i en stille dialog med en partner som ikke er til stede. Det er helt tydelig at disse skapningene kommer fra en annen verden, og at de hele tiden er fanget i det samme tragiske handlingsmønsteret.
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.
Motas forestilling bærer preg av å være svært stram og velfungerende, særlig når det gjelder skuespillernes bevegelsesmønstre på scenen. Som nevnt skjer det ofte flere ting samtidig, og skuespillerne beveger seg umerkelig rundt og er på nøyaktig rett sted for å ta fokus når det blir deres tur. Dette fører til flere sterke og overraskende øyeblikk. Jeg har allerede nevnt hvordan karakterfamilien entrer scenen på en nærmest umerkelig måte. Plutselig er de der, uten at noen har sett hvor de kom fra. Et annet eksempel er jenta i karakterfamilien, som spilles av en liten jente på cirka ti år. Flere ganger i forestillingen, særlig etter scener med høy temperatur og stemmebruk blant de voksne skuespillerne, sitter hun isolert på scenen og synger en enkel fransk barnesang. Dette blir svært rørende og stemningsfullt.
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.
Det som imidlertid gjør denne forestillingen til en stor opplevelse for meg, er hvordan den sakte men sikkert drar oss inn i den fortvilte situasjonen de seks karakterene befinner seg i. På mange måter er publikums opplevelse parallell til teaterarbeidernes opplevelse i stykket. Først er karakterene bare en morsom adspredelse, og vi ler med regissøren og skuespillerne når de klager på at teatret ikke kan bringe fram en gulblomstrete sofa som ser nøyaktig ut som karakterene beskriver den. Etter hvert blir vi imidlertid mer og mer involvert, og tre øyeblikk illustrerer særlig godt alvoret i situasjonen. Først er vi vitne til en far som nesten har sex med sin stedatter fordi han tror hun er en tilfeldig prostituert. I det akten skal fullbyrdes, faller skjermbrettet de har vært skjult bak, og viser en spinkel, toppløs kvinne og en tjukk mann med buksene rundt anklene. Det vi tror har vært simulert, viser seg å være ekte og grotesk. Senere blir regissøren irritert av alt maset til karakterene og sier til dem at de får skjerpe seg, det hele er jo bare fiksjon. Karaktermoren svarer: ’Fiksjon? For meg er dette ikke fiksjon! Det er virkelig, og jeg lever det igjen og igjen hele tiden.’ Det går opp for oss at vi er vitne til en familie som gjennomgår store lidelser. Det vi opplever som relativt enkel underholdning en lørdagskveld, er for dem selve den desperate virkeligheten. Forestillingen slutter med at karaktersønnen har funnet fram en pistol og skyter seg selv. Nok en gang tror man at det er fiksjon, men det viser seg at gutten faktisk dør. Eller gjør han det? Noen minutter senere står han jo på scenen og mottar applaus.
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.
Dermed stiller forestillingen vanskelige spørsmål til meg som publikummer. For jeg er jo skyldig i å gå på teater, ofte flere ganger i uka, og kose meg med karakterers historier. Og selv om tragiske historier vekker en viss medfølelse i meg, ser jeg dem jo likevel fordi jeg har glede av dem og lar meg underholde. Men hvordan kan jeg like historier der karakterene som er involvert, lider og til og med dør? Motas Six Characters in Search of an Author gjør disse spørsmålene svært aktuelle, og jeg går ut av teatret med en følelse av å ha blitt stilt til veggs på grunn av en teaterinteresse som jeg normalt sett er stolt av å ha.
Bilde publisert med tillatelse fra The Barbican.