Feelgood Kinks-feiring
02/06/15 06:57
Tittel: Sunny Afternoon
Musikk/sangtekster/original handling: Ray Davies
Forfatter: Joe Penhall
Regi: Edward Hall
Design: Miriam Buether
Koreografi: Adam Cooper
Tid og sted: 30.05.2015 på The Harold Pinter Theatre. Spilles fram til oktober, muligens lenger.
Musikalen Sunny Afternoon, basert på livet og musikken til rockegruppa The Kinks, lider under et dårlig manus som gjør handlingen uinteressant og ustrukturert. De medvirkendes åpenbare engasjement og The Kinks' fantastiske musikk gjør allikevel kvelden svært underholdende. Showet er tross alt blitt en verdig feiring av en av Storbritannias største rockegrupper gjennom tidene.
Ned Derrington, John Dagleish, Adam Sopp and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Musikaler som forsøker å kombinere et bands musikk med historien om bandet, får ofte problemer med å skape en helhetlig og interessant handling. Ikke alle band har en interessant historie å fortelle, og dessuten blir det ofte problematisk å tilpasse historien til de allerede eksisterende låtene. Historien om The Kinks er i utgangspunktet interessant nok. Vi følger bandmedlemmene, særlig brødrene Ray og Dave Davies, fra arbeiderklassebakgrunn i London til verdenssuksess. De setter seg opp mot pengegriske produsenter og investorer, finner kjærligheten, lider av depresjoner, krangler seg i mellom, og, den kanskje mest berømte episoden, blir kastet ut av USA etter konflikter med den amerikanske musikerforeningen. Dette er vel og bra. Men når låtene skal passes inn i dette, blir løsningene ofte litt krampaktige. I mange tilfeller virker låtene bare løst forbundet med det som foregår, og det legges inn ulogiske replikker som unnskyldning for å kunne starte en låt. De delene av forestillingen som fungerer best, er når det handler om bandmedlemmene selv og deres personlige konflikter. Selve høydepunktet er når bassist Pete vil forlate bandet. I et forsøk på å overtale ham til å bli viser Ray ham en basslinje han har tenkt ut. De begynner å jamme, og snart har bandet sammen komponert ”Waterloo Sunset”.
Adam Sopp, Ned Derrington, John Dagleish, Lillie Flynn and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Generelt er det, kanskje ikke uventet i en forestilling om The Kinks, det musikalske som absolutt er det beste. Særlig låtene som framføres i en slags konsertsetting, skaper god stemning, og publikum får servert godbiter som ”You Really Got Me”, ”All the Day and All of the Night”, ”Dedicated Follower of Fashion”, ”Lola” og ”Sunny Afternoon”. Sistnevnte er et herlig nummer der handlingen forlates, aktørene danser rundt på scenen, lyset skrus på i salen, og det inviteres til allsang og dans. Et særlig godt grep er at det er skuespillerne selv som spiller de ulike instrumentene. Det er kun to rene musikere på scenen. Resten av instrumentene trakteres av skuespillerne som viser et stort spenn i kompetanse fra bass og trommer til trompet og trombone. Alle bidrar for å skape best mulig musikk, og engasjementet og entusiasmen stråler fra scenen.
Carly Anderson and John Dagleish in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Der musikken er det sentrale, trer det visuelle noe mer i bakgrunnen. Bortsett fra alle instrumentene bak på scenen er det ingen permanent scenografi, men enkelte elementer, som en seng, seter i en limousin eller et skrivebord, trilles inn når handlingen krever det. Dette fungerer stort sett godt, til tross for at sceneskiftene ved enkelte anledninger går litt sakte og skaper unaturlige pauser i handlingen. I kostymene gis det et godt bilde av 60-tallsmote. Særlig morsomt er det å se utviklingen av de litt corny, men ikoniske Kinks-dressene, både i turkis og rødt, som bandet bruker på konserter.
Lillie Flynn, John Dagleish and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Aktørene spiller med stort overskudd og entusiasme, og dette smitter over på publikum. Sentralt står brødrene Ray og Dave, som på forestillingen jeg så, ble spilt av understudies Ryan O’Donnell og Robbie White. O’Donnells Ray er den mest voksne av Kinks-gutta og den karakteren vi kommer nærmest i forestillingen, noe som kanskje ikke er så rart når Ray Davies selv er en av personene bak historien. O’Donnell gir karakteren et passende alvor og har også en stemme som passer godt som frontmann i Kinks. Whites Dave er betraktelig mer utagerende og får et nærmest barnlig preg som kler rollen godt. Allikevel er White til tider på grensen mot overspill. Han roper og skriker mye, og særlig scenen mot slutten der brødrene tar et oppgjør om bandets framtid, kunne tjent på litt mindre fakter og litt mer ærlighet. De andre bandmedlemmene står litt mer i bakgrunnen. Ned Derrington gjør en svært god jobb som den noe engstelige men bedårende bassisten Pete, mens Adam Sopp blir mer anonym som trommisen Mick. Blant de andre rollene bør Lillie Flynn som spiller Rays kone Rasa, trekkes fram. Hun balanserer svært godt mellom entusiasme for Ray og bandet og de vanskelige sidene med å oppdra et barn, mens Ray turnerer i USA. Jason Baughan og Philip Bird står for forestillingens to mest komiske innslag som de pengegriske, konkurrerende produsentene Eddie Kassner og Allen Klein.
Ned Derrington, George Maguire, Adam Sopp, Tam Williams and Dominic Tighe in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Sunny Afternoon var en av de store vinnerne under årets Olivier-prisutdeling, der den blant annet fikk prisen for beste nye musikal. For meg er det ikke som musikal at forestillingen utmerker seg. Til det er handlingen for usammenhengende og for dårlig integrert med låtene. Allikevel er forestillingen en svært god opplevelse, først og fremst som en feiring av The Kinks og deres fantastiske musikk. Forestillingen fungerer absolutt best når handlingen forlates til fordel for en mer konsertaktig stemning, der lyset i salen slås på, og publikum synger og danser med. I et slikt lys er Sunny Afternoon en herlig feelgood-opplevelse.
John Dagleish and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Musikk/sangtekster/original handling: Ray Davies
Forfatter: Joe Penhall
Regi: Edward Hall
Design: Miriam Buether
Koreografi: Adam Cooper
Tid og sted: 30.05.2015 på The Harold Pinter Theatre. Spilles fram til oktober, muligens lenger.
Musikalen Sunny Afternoon, basert på livet og musikken til rockegruppa The Kinks, lider under et dårlig manus som gjør handlingen uinteressant og ustrukturert. De medvirkendes åpenbare engasjement og The Kinks' fantastiske musikk gjør allikevel kvelden svært underholdende. Showet er tross alt blitt en verdig feiring av en av Storbritannias største rockegrupper gjennom tidene.
Ned Derrington, John Dagleish, Adam Sopp and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Musikaler som forsøker å kombinere et bands musikk med historien om bandet, får ofte problemer med å skape en helhetlig og interessant handling. Ikke alle band har en interessant historie å fortelle, og dessuten blir det ofte problematisk å tilpasse historien til de allerede eksisterende låtene. Historien om The Kinks er i utgangspunktet interessant nok. Vi følger bandmedlemmene, særlig brødrene Ray og Dave Davies, fra arbeiderklassebakgrunn i London til verdenssuksess. De setter seg opp mot pengegriske produsenter og investorer, finner kjærligheten, lider av depresjoner, krangler seg i mellom, og, den kanskje mest berømte episoden, blir kastet ut av USA etter konflikter med den amerikanske musikerforeningen. Dette er vel og bra. Men når låtene skal passes inn i dette, blir løsningene ofte litt krampaktige. I mange tilfeller virker låtene bare løst forbundet med det som foregår, og det legges inn ulogiske replikker som unnskyldning for å kunne starte en låt. De delene av forestillingen som fungerer best, er når det handler om bandmedlemmene selv og deres personlige konflikter. Selve høydepunktet er når bassist Pete vil forlate bandet. I et forsøk på å overtale ham til å bli viser Ray ham en basslinje han har tenkt ut. De begynner å jamme, og snart har bandet sammen komponert ”Waterloo Sunset”.
Adam Sopp, Ned Derrington, John Dagleish, Lillie Flynn and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Generelt er det, kanskje ikke uventet i en forestilling om The Kinks, det musikalske som absolutt er det beste. Særlig låtene som framføres i en slags konsertsetting, skaper god stemning, og publikum får servert godbiter som ”You Really Got Me”, ”All the Day and All of the Night”, ”Dedicated Follower of Fashion”, ”Lola” og ”Sunny Afternoon”. Sistnevnte er et herlig nummer der handlingen forlates, aktørene danser rundt på scenen, lyset skrus på i salen, og det inviteres til allsang og dans. Et særlig godt grep er at det er skuespillerne selv som spiller de ulike instrumentene. Det er kun to rene musikere på scenen. Resten av instrumentene trakteres av skuespillerne som viser et stort spenn i kompetanse fra bass og trommer til trompet og trombone. Alle bidrar for å skape best mulig musikk, og engasjementet og entusiasmen stråler fra scenen.
Carly Anderson and John Dagleish in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Der musikken er det sentrale, trer det visuelle noe mer i bakgrunnen. Bortsett fra alle instrumentene bak på scenen er det ingen permanent scenografi, men enkelte elementer, som en seng, seter i en limousin eller et skrivebord, trilles inn når handlingen krever det. Dette fungerer stort sett godt, til tross for at sceneskiftene ved enkelte anledninger går litt sakte og skaper unaturlige pauser i handlingen. I kostymene gis det et godt bilde av 60-tallsmote. Særlig morsomt er det å se utviklingen av de litt corny, men ikoniske Kinks-dressene, både i turkis og rødt, som bandet bruker på konserter.
Lillie Flynn, John Dagleish and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Aktørene spiller med stort overskudd og entusiasme, og dette smitter over på publikum. Sentralt står brødrene Ray og Dave, som på forestillingen jeg så, ble spilt av understudies Ryan O’Donnell og Robbie White. O’Donnells Ray er den mest voksne av Kinks-gutta og den karakteren vi kommer nærmest i forestillingen, noe som kanskje ikke er så rart når Ray Davies selv er en av personene bak historien. O’Donnell gir karakteren et passende alvor og har også en stemme som passer godt som frontmann i Kinks. Whites Dave er betraktelig mer utagerende og får et nærmest barnlig preg som kler rollen godt. Allikevel er White til tider på grensen mot overspill. Han roper og skriker mye, og særlig scenen mot slutten der brødrene tar et oppgjør om bandets framtid, kunne tjent på litt mindre fakter og litt mer ærlighet. De andre bandmedlemmene står litt mer i bakgrunnen. Ned Derrington gjør en svært god jobb som den noe engstelige men bedårende bassisten Pete, mens Adam Sopp blir mer anonym som trommisen Mick. Blant de andre rollene bør Lillie Flynn som spiller Rays kone Rasa, trekkes fram. Hun balanserer svært godt mellom entusiasme for Ray og bandet og de vanskelige sidene med å oppdra et barn, mens Ray turnerer i USA. Jason Baughan og Philip Bird står for forestillingens to mest komiske innslag som de pengegriske, konkurrerende produsentene Eddie Kassner og Allen Klein.
Ned Derrington, George Maguire, Adam Sopp, Tam Williams and Dominic Tighe in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.
Sunny Afternoon var en av de store vinnerne under årets Olivier-prisutdeling, der den blant annet fikk prisen for beste nye musikal. For meg er det ikke som musikal at forestillingen utmerker seg. Til det er handlingen for usammenhengende og for dårlig integrert med låtene. Allikevel er forestillingen en svært god opplevelse, først og fremst som en feiring av The Kinks og deres fantastiske musikk. Forestillingen fungerer absolutt best når handlingen forlates til fordel for en mer konsertaktig stemning, der lyset i salen slås på, og publikum synger og danser med. I et slikt lys er Sunny Afternoon en herlig feelgood-opplevelse.
John Dagleish and George Maguire in Sunny Afternoon. Photograph by Kevin Cummins.