Blodet flyter
04/05/15 10:33
Tittel: Titus Andronicus
Forfatter: William Shakespeare
Produsert av Smooth Faced Gentlemen
Regi: Yaz Al-Shaater
Dramaturg: Anna Beecher
Design: Fabi Williams/Ellie Thomas
Tid og sted: 02.05.2015, The Greenwhich Theatre. Spilleperiode i London avsluttet, men turnerer gjennom sommeren. Spilles blant annet i hele august på The Edinburgh Fringe Festival.
Smooth Faced Gentlemen er Storbritannias eneste teaterkompani som spesialiserer seg på å spille Shakespeare med kun kvinner i rollene. Deres produksjon av Titus Andronicus formidler Shakespeares drama svært effektivt og gripende med helt enkle virkemidler. Handlingen gjøres tydelig og engasjerende, mens en enkel men virkningsfull scenografi gjør forestillingen estetisk slående og spektakulær. Til sammen skaper dette en uforglemmelig teateropplevelse.
Foto: Brother Brother (publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen)
Titus Andronicus er Shakespeares tidligste og mest voldelige tragedie, og byr på en svært kompleks handling der hevn står sentralt. Generalen Titus Andronicus vender seierrik tilbake til Roma med goternes dronning, Tamora, og hennes sønner som fanger. Han dreper Tamoras eldste sønn og ofrer ham til gudene. Sammen med afrikaneren Aaron og de to gjenlevende sønnene, Chiron og Demetrius, sverger Tamora å ta hevn på Titus. Dette får hun raskt mulighet til, ettersom Romas nye keiser, Saturninus, som er misunnelig på Titus, gifter seg med henne. Tamora og Aaron oppfordrer Chiron og Demetrius til å voldta Titus’ datter Lavinia. De dreper mannen hennes, Bassianus, utfører voldtekten, og for å stanse Lavinia fra å sladre kutter de av henne tunga og begge hendene. Så følger mange voldelige forvinklinger. Blant annet blir to av Titus’ sønner halshugd til tross for at Titus kutter av seg hånden og sender den til Saturninus som kausjon. Til slutt fanger endelig Titus Chiron og Demetrius. Han dreper dem og baker dem inn i en pai som han serverer til Tamora på en bankett han inviterer til. Banketten ender i en serie drap, og til slutt er kun Titus’ siste sønn, Lucius, igjen. Han blir Romas nye keiser.
Foto: Brother Brother (publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen)
Til tross for et så komplekst utgangspunkt, formidler Smooth Faced Gentlemen historien på en svært tydelig måte, og man er aldri i tvil om hva som foregår. Åtte skuespillere spiller alle rollene, men enkle grep både i spill og kostymer gjør at det aldri blir problematisk å vite hvem som er hvem. Alle skuespillerne har samme grunnkostyme: svarte bukser og hvite skjorter. Men i tillegg får de forskjellige karakterene enkle kjennetegn som gjør dem gjenkjennelige. Autoritetspersoner har svarte frakker, alle Titus’ sønner har svarte skjerf, Chiron og Demetrius har skinnjakker og Titus’ bror, Marcus, sitter i rullestol. Dette gjør at skuespillerne kan bytte mellom ulike roller svært raskt og effektivt, ofte bare med et par replikkers mellomrom. Kontrollen skuespillerne utviser i dette puslespillet er fascinerende, og måten de håndterer de mange rolleskiftene på framstår som virtuos.
Foto: Brother Brother (publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen)
Scenografien er som sagt enkel og består kun av tre hvite vegger samt noen kasser og malingsspann. Dette blir allikevel svært virkningsfullt fordi malingsspannene er fulle av en rød substans som brukes som blod gjennom forestillingen. Ettersom stadig flere karakterer dør på scenen, manifesterer volden seg fysisk i scenebildet, fordi den hvite scenografien blir stadig rødere. Effekten er særlig gripende i to scener der Lavinia spiller en sentral rolle. Etter voldtekten finner Marcus Lavinia der hun fortvilt vandrer alene rundt i skogen. Han ser hun er skadet og ber henne fortelle hva som har hendt. Uten tunge kan hun selvfølgelig ikke svare, og når hun åpner munnen renner blod ut og danner en dam på scenen som blir værende gjennom resten av forestillingen. Senere finner Lavinia en måte å avsløre voldtekstmennene på: hun dypper armstumpene sine i rødmaling og tegner en stor C og D på veggene. Også dette blir stående gjennom forestillingen. Rødmalingen gir også forestillingen dens mest sentrale estetiske metafor: malekoster fungerer som sverd, malingsspann som stoler og malingsbrett som fat og tallerkener. Dette gjør at volden kan framstilles svært grafisk på scenen, uten at det blir fysisk ubehagelig for publikum, men med en emosjonell intensitet som er gripende og tvinger en til å forholde seg til grusomhetene en ser.
Foto: Brother Brother (publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen)
Alle skuespillerne er kvinner, men det gjøres ikke noe eksplisitt poeng ut av dette. Snarere ligger poenget i at skuespillerne er like naturlige og overbevisende i mannlige roller som i kvinnelige. Det er som nevnt svært imponerende å følge hvordan skuespillerne skifter fra karakter til karakter og hele tiden holder liv i historien som formidles. Den som kanskje i aller størst grad viser virtuositeten i rolleskiftene, er Ashlea Kaye som spiller både Marcus, Demetrius og Quintius. Noen ganger innebærer det at hun nærmest svarer seg selv, men Kaye er så tydelig i spillet at man aldri er i tvil om hvem hun er. Flere andre gjør også svært sterke prestasjoner, og fordi det er så tydelig at de åtte skuespillerne er godt samkjørte og løfter hverandre fram gjennom forestillingen, er det vanskelig å framheve enkeltprestasjoner. Allikevel vil jeg nevne Elly Condrons Lavina. Condron er sår og gripende i scenene der Lavinia framstilles som offer, men hun makter også å gi rollen et sterkere og mer komplekst preg både før hun mishandles og når hun mot slutten er svært delaktig i drapet på Chiron og Demetrius. Anita-Joy Uwajeh som Aaron utfører de grusomste handlinger med et stort smil om munnen og er både skremmende og fengende, mens Helen Coles’ Lucius framstår som den eneste karakteren som ser med en viss skepsis på all voldsutgytelsen. At det er han som til slutt krones som keiser i Roma, skaper en viss grad av håp i all elendigheten. Lia Burge er forestillingens komiske alibi. Hennes Saturninus kan best sammenliknes med et bortskjemt barn som raser, ødelegger og griner høyt når han ikke får det som han vil. Framtoning er så absurd at den blir svært morsom.
Foto publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen
Titus Andronicus er et vanskelig stykke å sette opp. Ekstrem vold kombineres med mange morsomme øyeblikk, og man må vokte seg for at volden ikke skal gli ut i det spektakulære eller i verste fall det forherligende. Smooth Faced Gentlemen balanserer på denne grensa. Som nevnt blir volden framstilt svært grafisk på scenen, men forestillingen utnytter også alle muligheter for å skape latter i publikum. Samtidig er imidlertid volden akkurat så stilisert at det ikke er snakk om spektakulære effekter eller forherligelse. De åpenbare ikke-realistiske virkemidlene – malekostene som dyppes i ”blod” før de brukes som våpen – sammen med skuespillernes overbevisende reaksjoner skaper en balanse der volden er ekstremt ubehagelig å være vitne til, samtidig som man blir oppfordret til å forholde seg mer til de menneskelige relasjonene som ødelegges, enn volden i seg selv. Dermed kombinerer forestillingen tre elementer: handlingen formidles effektivt og engasjerende, det visuelle uttrykket er estetisk slående og virkningsfullt og vold som tema tas fram og utforskes i all dets grusomhet. Til sammen gjør dette forestillingen til en uvanlig god Shakespeare- og teateropplevelse.
Forfatter: William Shakespeare
Produsert av Smooth Faced Gentlemen
Regi: Yaz Al-Shaater
Dramaturg: Anna Beecher
Design: Fabi Williams/Ellie Thomas
Tid og sted: 02.05.2015, The Greenwhich Theatre. Spilleperiode i London avsluttet, men turnerer gjennom sommeren. Spilles blant annet i hele august på The Edinburgh Fringe Festival.
Smooth Faced Gentlemen er Storbritannias eneste teaterkompani som spesialiserer seg på å spille Shakespeare med kun kvinner i rollene. Deres produksjon av Titus Andronicus formidler Shakespeares drama svært effektivt og gripende med helt enkle virkemidler. Handlingen gjøres tydelig og engasjerende, mens en enkel men virkningsfull scenografi gjør forestillingen estetisk slående og spektakulær. Til sammen skaper dette en uforglemmelig teateropplevelse.
Foto: Brother Brother (publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen)
Titus Andronicus er Shakespeares tidligste og mest voldelige tragedie, og byr på en svært kompleks handling der hevn står sentralt. Generalen Titus Andronicus vender seierrik tilbake til Roma med goternes dronning, Tamora, og hennes sønner som fanger. Han dreper Tamoras eldste sønn og ofrer ham til gudene. Sammen med afrikaneren Aaron og de to gjenlevende sønnene, Chiron og Demetrius, sverger Tamora å ta hevn på Titus. Dette får hun raskt mulighet til, ettersom Romas nye keiser, Saturninus, som er misunnelig på Titus, gifter seg med henne. Tamora og Aaron oppfordrer Chiron og Demetrius til å voldta Titus’ datter Lavinia. De dreper mannen hennes, Bassianus, utfører voldtekten, og for å stanse Lavinia fra å sladre kutter de av henne tunga og begge hendene. Så følger mange voldelige forvinklinger. Blant annet blir to av Titus’ sønner halshugd til tross for at Titus kutter av seg hånden og sender den til Saturninus som kausjon. Til slutt fanger endelig Titus Chiron og Demetrius. Han dreper dem og baker dem inn i en pai som han serverer til Tamora på en bankett han inviterer til. Banketten ender i en serie drap, og til slutt er kun Titus’ siste sønn, Lucius, igjen. Han blir Romas nye keiser.
Foto: Brother Brother (publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen)
Til tross for et så komplekst utgangspunkt, formidler Smooth Faced Gentlemen historien på en svært tydelig måte, og man er aldri i tvil om hva som foregår. Åtte skuespillere spiller alle rollene, men enkle grep både i spill og kostymer gjør at det aldri blir problematisk å vite hvem som er hvem. Alle skuespillerne har samme grunnkostyme: svarte bukser og hvite skjorter. Men i tillegg får de forskjellige karakterene enkle kjennetegn som gjør dem gjenkjennelige. Autoritetspersoner har svarte frakker, alle Titus’ sønner har svarte skjerf, Chiron og Demetrius har skinnjakker og Titus’ bror, Marcus, sitter i rullestol. Dette gjør at skuespillerne kan bytte mellom ulike roller svært raskt og effektivt, ofte bare med et par replikkers mellomrom. Kontrollen skuespillerne utviser i dette puslespillet er fascinerende, og måten de håndterer de mange rolleskiftene på framstår som virtuos.
Foto: Brother Brother (publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen)
Scenografien er som sagt enkel og består kun av tre hvite vegger samt noen kasser og malingsspann. Dette blir allikevel svært virkningsfullt fordi malingsspannene er fulle av en rød substans som brukes som blod gjennom forestillingen. Ettersom stadig flere karakterer dør på scenen, manifesterer volden seg fysisk i scenebildet, fordi den hvite scenografien blir stadig rødere. Effekten er særlig gripende i to scener der Lavinia spiller en sentral rolle. Etter voldtekten finner Marcus Lavinia der hun fortvilt vandrer alene rundt i skogen. Han ser hun er skadet og ber henne fortelle hva som har hendt. Uten tunge kan hun selvfølgelig ikke svare, og når hun åpner munnen renner blod ut og danner en dam på scenen som blir værende gjennom resten av forestillingen. Senere finner Lavinia en måte å avsløre voldtekstmennene på: hun dypper armstumpene sine i rødmaling og tegner en stor C og D på veggene. Også dette blir stående gjennom forestillingen. Rødmalingen gir også forestillingen dens mest sentrale estetiske metafor: malekoster fungerer som sverd, malingsspann som stoler og malingsbrett som fat og tallerkener. Dette gjør at volden kan framstilles svært grafisk på scenen, uten at det blir fysisk ubehagelig for publikum, men med en emosjonell intensitet som er gripende og tvinger en til å forholde seg til grusomhetene en ser.
Foto: Brother Brother (publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen)
Alle skuespillerne er kvinner, men det gjøres ikke noe eksplisitt poeng ut av dette. Snarere ligger poenget i at skuespillerne er like naturlige og overbevisende i mannlige roller som i kvinnelige. Det er som nevnt svært imponerende å følge hvordan skuespillerne skifter fra karakter til karakter og hele tiden holder liv i historien som formidles. Den som kanskje i aller størst grad viser virtuositeten i rolleskiftene, er Ashlea Kaye som spiller både Marcus, Demetrius og Quintius. Noen ganger innebærer det at hun nærmest svarer seg selv, men Kaye er så tydelig i spillet at man aldri er i tvil om hvem hun er. Flere andre gjør også svært sterke prestasjoner, og fordi det er så tydelig at de åtte skuespillerne er godt samkjørte og løfter hverandre fram gjennom forestillingen, er det vanskelig å framheve enkeltprestasjoner. Allikevel vil jeg nevne Elly Condrons Lavina. Condron er sår og gripende i scenene der Lavinia framstilles som offer, men hun makter også å gi rollen et sterkere og mer komplekst preg både før hun mishandles og når hun mot slutten er svært delaktig i drapet på Chiron og Demetrius. Anita-Joy Uwajeh som Aaron utfører de grusomste handlinger med et stort smil om munnen og er både skremmende og fengende, mens Helen Coles’ Lucius framstår som den eneste karakteren som ser med en viss skepsis på all voldsutgytelsen. At det er han som til slutt krones som keiser i Roma, skaper en viss grad av håp i all elendigheten. Lia Burge er forestillingens komiske alibi. Hennes Saturninus kan best sammenliknes med et bortskjemt barn som raser, ødelegger og griner høyt når han ikke får det som han vil. Framtoning er så absurd at den blir svært morsom.
Foto publisert med tillatelse fra Smooth Faced Gentlemen
Titus Andronicus er et vanskelig stykke å sette opp. Ekstrem vold kombineres med mange morsomme øyeblikk, og man må vokte seg for at volden ikke skal gli ut i det spektakulære eller i verste fall det forherligende. Smooth Faced Gentlemen balanserer på denne grensa. Som nevnt blir volden framstilt svært grafisk på scenen, men forestillingen utnytter også alle muligheter for å skape latter i publikum. Samtidig er imidlertid volden akkurat så stilisert at det ikke er snakk om spektakulære effekter eller forherligelse. De åpenbare ikke-realistiske virkemidlene – malekostene som dyppes i ”blod” før de brukes som våpen – sammen med skuespillernes overbevisende reaksjoner skaper en balanse der volden er ekstremt ubehagelig å være vitne til, samtidig som man blir oppfordret til å forholde seg mer til de menneskelige relasjonene som ødelegges, enn volden i seg selv. Dermed kombinerer forestillingen tre elementer: handlingen formidles effektivt og engasjerende, det visuelle uttrykket er estetisk slående og virkningsfullt og vold som tema tas fram og utforskes i all dets grusomhet. Til sammen gjør dette forestillingen til en uvanlig god Shakespeare- og teateropplevelse.