Komedie med alvorlig touch
07/02/15 15:55
Thomas Dekkers The Shoemaker’s Holiday (1599) er en ellevill komedie der handlingen er lagt til London i forfatterens samtid. The Royal Shakespeare Company utnytter stykkets komiske aspekter til det fulle, samtidig som en mørkere stemning dukker opp med jevne mellomrom. Noe overraskende er det denne mørke stemningen som får avslutte forestillingen.
Åpningen svarer til forventningene om en lettbent komedie. Prologen framføres av en ung gutt som med et skjevt smil henvender seg direkte til publikum. Resten av kompaniet illustrerer prologteksten med en rekke tablåer som karakteriseres av overdrevne gester og ansiktsuttrykk. Opptrinnet er svært morsomt og underholdende, og komedien toppes når en av karakterene slipper en høylytt fis, til irritasjon for de andre karakterene, men til hjertelig latter fra publikum. Åpningen signaliserer at publikum kan vente seg en forestilling full av moro uten for mange seriøse undertoner.
Allerede i den første scenen blir det imidlertid klart at så enkelt er det ikke og at vi også vil bli konfrontert med mer seriøse temaer. Vi møter Rafe (Daniel Boyd), som nylig har giftet seg med Jane (Hedydd Dylan), men som nå må forlate henne for å kjempe i krigen i Frankrike. Scenen blir spilt med stor troverdighet, særlig av Jane, og det er nærmest umulig ikke å sympatisere med henne når vi ser henne gråte vilt og nærmest besvime når Rafe må reise. Lyssettingen hjelper også til å skape en mer seriøs stemning ettersom det blir mørkere og mørkere jo mer desperat Jane blir. Simon Eyre (David Troughton) prøver å trøste henne med en rekke komiske bemerkninger, men både Jane og publikum forstår at situasjonen er mer alvorlig enn som så, og Eyres feilslåtte humor gjør snarere situasjonen enda tristere.
Etter den første scenen returnerer forestillingen til den opprinnelige komiske stemningen, og det er denne stemningen som preger de fleste av de følgende hendelsene. Scenene i Simon Eyres hjem er gode eksempler. Scenografien er relativt minimalistisk, men vi får likevel et tydelig inntrykk av skomakerverkstedet gjennom skomakerarbeid som blir utført på scenen, sko som ligger strødd utover, en åpen luke som til en kjeller, og folk som løper inn og ut hele tiden. De ulike karakterene i verkstedet bidrar til den komiske effekten, hver på sitt vis. Den bombastiske Simon Eyre er selve manifestasjonen av glede og munterhet. Kona hans, Margery (Vivien Parry), er en typisk idiot, som til stadighet kommer med seksuelle vitser og selv er den eneste som ikke forstår dem. Arbeidskaren Firk (Joel MacCormack) er en klassisk narr som alltid har en frekk kommentar på lur. Sist men ikke minst må jeg nevne den nederlandske skomakeren Hans (Josh O’Connor) – egentlig en gentleman i forkledning – som snakker et komplett uforståelig, men herlig morsomt, tullenederlandsk. Et annet element som bidrar til den underholdende stemningen er en rekke fengende sanger. De synges direkte til publikum og akkompagneres av et live orkester som til tider også er til stede på scenen. Publikum inviteres til å delta i musikken gjennom å klappe eller å nynne med.
Den lystige stemningen blir med jevne mellomrom kontrastert med scener av en betraktelig mørkere karakter. Et område på bakscenen er delvis avgrenset med en portal, flere stolper og mye mindre og kaldere lys. I dette området marsjerer stadig soldater over scenen, ofte akkompagnert av den truende lyden av krigstrommer. Dette fører til at publikum aldri kan glemme krigen i Frankrike og skjebnen til Jane og Rafe som vi ble introdusert for i åpningen. Utover i forestillingen kommer krigen nærmere og nærmere, og til slutt infiltrerer den også handlingen på hoveddelen av scenen, særlig i to hendelser. Først, i håp om å vinne Janes kjærlighet, forteller beileren Hammon (Jamie Wilkes) henne at Rafe er død. Resultatet er en hjerteskjærende scene der Jane nok en gang vinner publikums sympati. Deretter vender Rafe hjem fra krigen med store skader og lammelser. I disse scenene forsøker noen karakterer, særlig Hammon og Simon Eyre, å fortsette i den komiske stemningen vi har blitt vant til, men morsomhetene passer ikke inn her. Karakterene som vanligvis står for lystig underholdning, er maktesløse mot alvoret i disse situasjonene, og nok en gang bidrar forsøkene deres snarere til å gjøre stemningen enda mer desperat.
Forestillingen slutter som en klassisk komedie: alle løse tråder knyttes sammen, de unge elskende får gifte seg, og alle feirer med en kjempefest. Midt i denne lykkelige slutten sniker imidlertid den mørke stemningen seg fram igjen. Kongen (Jack Holden) lar seg invitere til festen, men kommer med en siste befaling: han vil feire i dag, men i morgen må krigen fortsette. Mens han sier dette, binder han et rødt bånd rundt armen på den unge gutten vi møtte i prologen, og gjør han dermed til soldat. Forestillingen slutter i et tablå der det virker som om alle skal til å slåss, mens den lille gutten står hjelpeløs i midten. Dette er et svært uttrykksfullt øyeblikk, fordi krig og alvor overvinner den lettbente komedien. Øyeblikket kom svært overraskende på meg, og det var ingen i publikum som klappet før lyset endelig ble slått av. Til tross for at skuespillerne til slutt framførte en lystig dans, kunne man ikke så lett løsrive seg fra alvoret. Dermed ble The Shomaker’s Holiday noe mer enn en morsom komedie. På en måte kan man si at situasjonen for karakterene i stykket likner situasjonen for publikum i teatret. Karakterene lever sitt lystige liv i London samtidig som personer de kjenner, kjemper og dør i Frankrike. På samme måte går publikum i teatret for å bli underholdt, mens verden utenfor inneholder krig og lidelser. Publikum inviteres til å le og la seg underholde, men også til å reflektere over hva de må skyve unna for å kunne nyte teateropplevelsen.
Åpningen svarer til forventningene om en lettbent komedie. Prologen framføres av en ung gutt som med et skjevt smil henvender seg direkte til publikum. Resten av kompaniet illustrerer prologteksten med en rekke tablåer som karakteriseres av overdrevne gester og ansiktsuttrykk. Opptrinnet er svært morsomt og underholdende, og komedien toppes når en av karakterene slipper en høylytt fis, til irritasjon for de andre karakterene, men til hjertelig latter fra publikum. Åpningen signaliserer at publikum kan vente seg en forestilling full av moro uten for mange seriøse undertoner.
Allerede i den første scenen blir det imidlertid klart at så enkelt er det ikke og at vi også vil bli konfrontert med mer seriøse temaer. Vi møter Rafe (Daniel Boyd), som nylig har giftet seg med Jane (Hedydd Dylan), men som nå må forlate henne for å kjempe i krigen i Frankrike. Scenen blir spilt med stor troverdighet, særlig av Jane, og det er nærmest umulig ikke å sympatisere med henne når vi ser henne gråte vilt og nærmest besvime når Rafe må reise. Lyssettingen hjelper også til å skape en mer seriøs stemning ettersom det blir mørkere og mørkere jo mer desperat Jane blir. Simon Eyre (David Troughton) prøver å trøste henne med en rekke komiske bemerkninger, men både Jane og publikum forstår at situasjonen er mer alvorlig enn som så, og Eyres feilslåtte humor gjør snarere situasjonen enda tristere.
Etter den første scenen returnerer forestillingen til den opprinnelige komiske stemningen, og det er denne stemningen som preger de fleste av de følgende hendelsene. Scenene i Simon Eyres hjem er gode eksempler. Scenografien er relativt minimalistisk, men vi får likevel et tydelig inntrykk av skomakerverkstedet gjennom skomakerarbeid som blir utført på scenen, sko som ligger strødd utover, en åpen luke som til en kjeller, og folk som løper inn og ut hele tiden. De ulike karakterene i verkstedet bidrar til den komiske effekten, hver på sitt vis. Den bombastiske Simon Eyre er selve manifestasjonen av glede og munterhet. Kona hans, Margery (Vivien Parry), er en typisk idiot, som til stadighet kommer med seksuelle vitser og selv er den eneste som ikke forstår dem. Arbeidskaren Firk (Joel MacCormack) er en klassisk narr som alltid har en frekk kommentar på lur. Sist men ikke minst må jeg nevne den nederlandske skomakeren Hans (Josh O’Connor) – egentlig en gentleman i forkledning – som snakker et komplett uforståelig, men herlig morsomt, tullenederlandsk. Et annet element som bidrar til den underholdende stemningen er en rekke fengende sanger. De synges direkte til publikum og akkompagneres av et live orkester som til tider også er til stede på scenen. Publikum inviteres til å delta i musikken gjennom å klappe eller å nynne med.
Den lystige stemningen blir med jevne mellomrom kontrastert med scener av en betraktelig mørkere karakter. Et område på bakscenen er delvis avgrenset med en portal, flere stolper og mye mindre og kaldere lys. I dette området marsjerer stadig soldater over scenen, ofte akkompagnert av den truende lyden av krigstrommer. Dette fører til at publikum aldri kan glemme krigen i Frankrike og skjebnen til Jane og Rafe som vi ble introdusert for i åpningen. Utover i forestillingen kommer krigen nærmere og nærmere, og til slutt infiltrerer den også handlingen på hoveddelen av scenen, særlig i to hendelser. Først, i håp om å vinne Janes kjærlighet, forteller beileren Hammon (Jamie Wilkes) henne at Rafe er død. Resultatet er en hjerteskjærende scene der Jane nok en gang vinner publikums sympati. Deretter vender Rafe hjem fra krigen med store skader og lammelser. I disse scenene forsøker noen karakterer, særlig Hammon og Simon Eyre, å fortsette i den komiske stemningen vi har blitt vant til, men morsomhetene passer ikke inn her. Karakterene som vanligvis står for lystig underholdning, er maktesløse mot alvoret i disse situasjonene, og nok en gang bidrar forsøkene deres snarere til å gjøre stemningen enda mer desperat.
Forestillingen slutter som en klassisk komedie: alle løse tråder knyttes sammen, de unge elskende får gifte seg, og alle feirer med en kjempefest. Midt i denne lykkelige slutten sniker imidlertid den mørke stemningen seg fram igjen. Kongen (Jack Holden) lar seg invitere til festen, men kommer med en siste befaling: han vil feire i dag, men i morgen må krigen fortsette. Mens han sier dette, binder han et rødt bånd rundt armen på den unge gutten vi møtte i prologen, og gjør han dermed til soldat. Forestillingen slutter i et tablå der det virker som om alle skal til å slåss, mens den lille gutten står hjelpeløs i midten. Dette er et svært uttrykksfullt øyeblikk, fordi krig og alvor overvinner den lettbente komedien. Øyeblikket kom svært overraskende på meg, og det var ingen i publikum som klappet før lyset endelig ble slått av. Til tross for at skuespillerne til slutt framførte en lystig dans, kunne man ikke så lett løsrive seg fra alvoret. Dermed ble The Shomaker’s Holiday noe mer enn en morsom komedie. På en måte kan man si at situasjonen for karakterene i stykket likner situasjonen for publikum i teatret. Karakterene lever sitt lystige liv i London samtidig som personer de kjenner, kjemper og dør i Frankrike. På samme måte går publikum i teatret for å bli underholdt, mens verden utenfor inneholder krig og lidelser. Publikum inviteres til å le og la seg underholde, men også til å reflektere over hva de må skyve unna for å kunne nyte teateropplevelsen.