Fragmentarisk ny Carmen
27/04/15 11:43
Tittel: Carmen Disruption
Forfatter: Simon Stephens
Regi: Michael Longhurst
Design: Lizzie Clachan
Musikalsk tilrettelegging: Simon Slater
Tid og sted: 24.04.2015 på The Almeida Theatre. Spilles fram til 23.05.2015.
Simon Stephens’ Carmen Disruption er løst basert på Georges Bizets opera Carmen. Karakterene vi møter, presenterer oss for brutale bilder av moderne menneskeskjebner. Michael Longhursts regi er symboltung og spennende, men forestillingen som helhet kunne tjent på et noe mindre fragmentarisk og sprikende uttrykk.
Foto: Marc Brenner.
Carmen Disruption er ikke en moderne gjenfortelling av Carmen, men de intertekstuelle parallellene er mange. Vi møter fem karakterer, paralleller til karakterene i Carmen, som ikke kjenner hverandre eller snakker til hverandre. Den eneste sammenhengen mellom dem er at de alle er vitne til en trafikkulykke utenfor operahuset i en ikke navngitt europeisk by. Historiene karakterene bærer med seg, presenteres i monologer som stort sett framføres direkte til publikum. The Singer (Sharon Small) turnerer Europa i rollen som Carmen, men har i det siste begynt å identifisere seg så mye med karakteren at hun har problemer med å skille fiksjon og virkelighet. Det er tydelig at hun lider av psykiske vrangforestillinger ettersom hun stadig identifiserer det hun opplever med handlingen i Carmen. Carmen (Jack Farthing) er en prostituert ung mann som skjuler det anstrengte forhold til seksuallivet sitt bak en fasade av svært god selvtillit. Don José eller Josephine (Noma Dumezweni) er taxisjåfør og har nylig møtt igjen sønnen sin som ble bortadoptert ved fødselen. Escamillo (John Light) er en businessmann som stadig tar opp nye lån for å betale ned gammel gjeld. Micaëla (Katie West) er en ung student som akkurat har blitt forlatt av en eldre professor hun har hatt et seksuelt forhold til. I tillegg til disse karakterene er også en operasangerinne (Viktoria Vizin) til stede på scenen. Hun er den eneste som kan kommunisere med de andre, og hun synger melodier fra Carmen med nye tekster knyttet til forestillingens temaer. Alle karakterene sliter med problemer som er sentrale også i Bizets Carmen: kjærlighet, erotikk, ensomhet og savn.
Foto: Marc Brenner.
Som nevnt preges forestillingen av et fragmentarisk uttrykk. I Stephens’ tekst finnes det ingen dialoger. Karakterene bytter på å fortelle deler av sine historier direkte til publikum. Vi følger snart den ene, snart den andre. Noen ganger får vi en lengre monolog, andre ganger bare enkelte setninger. Stephens’ monologer er svært engasjerende og varierte. Han behersker både det poetiske, som i The Singers beskrivelser av hvordan rollen som Carmen tar over livet hennes sakte men sikkert, og det brutale, som Carmens svært detaljrike beskrivelser av dårlige opplevelser med horekunder. Til tider er teksten også morsom, som når Escamillo for første gang er i operaen, hører overturen til Carmen og kommer på at han har hørt musikken mange ganger tidligere som ventemusikk i telefonen. Glad synger han med på Toreador-arien. Det som i Stephens’ tekst ikke fungerer så godt, er de nyskrevne tekstene til Carmen-melodiene som nok skal gi en slags forklaring på eller moral til karakterenes monologer. Sammenliknet med de svært gode monologene blir sangtekstene noe platte og overforklarende.
Foto: Marc Brenner.
Michael Longhursts regi følger den fragmentariske stilen i Stephens’ tekst. Alle skuespillerne er på scenen hele tiden, og utfører gjerne enkle handlinger i bakgrunnen, mens andre snakker i forgrunnen. De klatrer på bakveggen, tar bilder med mobilene sine eller gjør enkle bevegelser. Dermed foregår det mange handlinger simultant, og publikum blir utfordret til å følge flere av skuespillerne samtidig. Scenografien er også fragmentarisk og inneholder elementer av ulike stilarter og fra ulike tidsperioder. Det mest sentrale elementet er en full-size okse som ligger midt på scenen. Den har bevegelig tunge og puster. Mot slutten av forestillingen forestiller oksen også offeret i trafikkulykken karakterene er vitne til. I tillegg til oksen ser vi flere høytalere, en typisk teaterstol i rød plysj og en mengde murstein spredd utover scenen. Bak på scenen sitter også forestillingens to musikere, cellistene Jamie Cameron og Harry Napier. De spiller melodier fra Carmen både på vanlig måte og på elektriske celloer med full forvrengning.
Foto: Marc Brenner.
Innsatsen til skuespillerne er jevnt over svært god, og jeg er særlig imponert over hvordan de makter å holde intensiteten oppe i over halvannen time på scenen uten at de får snakke til og spille mot hverandre. De unngår dødpunkter ved tydelig å ta og gi hverandre fokus. Jack Farthing’s Carmen blir raskt en publikumsfavoritt og vekker mye latter med sin selvtilfredse holdning og kroppslige flørtemetoder. Kontrasten blir desto større når Farthing begynner å spille på et sårere følelsesregister når han forteller om ubehagelige horekunder. Katie West vekker mye sympati med sin naive men svært direkte og ungdommelige Micaëla. Særlig scenen der hun vurderer å kaste seg i elva med sekken full av murstein er sterk. John Light som Escamillo og Noma Dumezweni som Don José blir, som i Carmen, klare kontraster til hverandre. Der Dumezweni er rolig og sår, er Light utagerende og til tider veldig morsom.
Foto: Marc Brenner.
Alt i alt byr det fragmentariske uttrykket i Carmen Disruption på mange gode enkeltøyeblikk, og jeg blir dratt mellom latter og sterk medfølelse med karakterene. Et sentralt tema i forestillingen er ensomhet. Alle karakterene opplever å bli forlatt eller å kjenne seg utenfor. Escamillo oppsummerer disse følelsene i en av stykkets siste replikker, der han beskriver hvordan han snakker med en webkameramodell og forsøker å oppnå en form for direkte kontakt ved at de begge berører kameraet samtidig. Karakterenes ensomhet understrekes naturligvis også av at de aldri snakker til hverandre, men for alltid er fanget i monologer. Til tross for at denne tematikken kommer tydelig fram i forestillingen, tror jeg at man kunne tjent på et noe mer samlet helhetsinntrykk. Jeg forstår valget bak ikke å la karakterene snakke direkte til hverandre, men når teksten blir så fragmentert som dette, mister man til tider noe av nærheten til karakterene. Kanskje kunne man utforsket karakterene og deres historier enda dypere ved enkelte ganger å la dem møtes i dialoger. Også de mange sprikende scenografielementene bidrar til distanse. Man behøver selvfølgelig ikke tolke alle symbolene (oksen, mursteinene etc.) for å forstå forestillingen, men når så mye på scenen spriker i så mange retninger, fjernes av og til fokuset fra historiene karakterene forteller. Det er synd når karakterene i utgangspunktet er så interessante som disse.
Foto: Marc Brenner.
Forfatter: Simon Stephens
Regi: Michael Longhurst
Design: Lizzie Clachan
Musikalsk tilrettelegging: Simon Slater
Tid og sted: 24.04.2015 på The Almeida Theatre. Spilles fram til 23.05.2015.
Simon Stephens’ Carmen Disruption er løst basert på Georges Bizets opera Carmen. Karakterene vi møter, presenterer oss for brutale bilder av moderne menneskeskjebner. Michael Longhursts regi er symboltung og spennende, men forestillingen som helhet kunne tjent på et noe mindre fragmentarisk og sprikende uttrykk.
Foto: Marc Brenner.
Carmen Disruption er ikke en moderne gjenfortelling av Carmen, men de intertekstuelle parallellene er mange. Vi møter fem karakterer, paralleller til karakterene i Carmen, som ikke kjenner hverandre eller snakker til hverandre. Den eneste sammenhengen mellom dem er at de alle er vitne til en trafikkulykke utenfor operahuset i en ikke navngitt europeisk by. Historiene karakterene bærer med seg, presenteres i monologer som stort sett framføres direkte til publikum. The Singer (Sharon Small) turnerer Europa i rollen som Carmen, men har i det siste begynt å identifisere seg så mye med karakteren at hun har problemer med å skille fiksjon og virkelighet. Det er tydelig at hun lider av psykiske vrangforestillinger ettersom hun stadig identifiserer det hun opplever med handlingen i Carmen. Carmen (Jack Farthing) er en prostituert ung mann som skjuler det anstrengte forhold til seksuallivet sitt bak en fasade av svært god selvtillit. Don José eller Josephine (Noma Dumezweni) er taxisjåfør og har nylig møtt igjen sønnen sin som ble bortadoptert ved fødselen. Escamillo (John Light) er en businessmann som stadig tar opp nye lån for å betale ned gammel gjeld. Micaëla (Katie West) er en ung student som akkurat har blitt forlatt av en eldre professor hun har hatt et seksuelt forhold til. I tillegg til disse karakterene er også en operasangerinne (Viktoria Vizin) til stede på scenen. Hun er den eneste som kan kommunisere med de andre, og hun synger melodier fra Carmen med nye tekster knyttet til forestillingens temaer. Alle karakterene sliter med problemer som er sentrale også i Bizets Carmen: kjærlighet, erotikk, ensomhet og savn.
Foto: Marc Brenner.
Som nevnt preges forestillingen av et fragmentarisk uttrykk. I Stephens’ tekst finnes det ingen dialoger. Karakterene bytter på å fortelle deler av sine historier direkte til publikum. Vi følger snart den ene, snart den andre. Noen ganger får vi en lengre monolog, andre ganger bare enkelte setninger. Stephens’ monologer er svært engasjerende og varierte. Han behersker både det poetiske, som i The Singers beskrivelser av hvordan rollen som Carmen tar over livet hennes sakte men sikkert, og det brutale, som Carmens svært detaljrike beskrivelser av dårlige opplevelser med horekunder. Til tider er teksten også morsom, som når Escamillo for første gang er i operaen, hører overturen til Carmen og kommer på at han har hørt musikken mange ganger tidligere som ventemusikk i telefonen. Glad synger han med på Toreador-arien. Det som i Stephens’ tekst ikke fungerer så godt, er de nyskrevne tekstene til Carmen-melodiene som nok skal gi en slags forklaring på eller moral til karakterenes monologer. Sammenliknet med de svært gode monologene blir sangtekstene noe platte og overforklarende.
Foto: Marc Brenner.
Michael Longhursts regi følger den fragmentariske stilen i Stephens’ tekst. Alle skuespillerne er på scenen hele tiden, og utfører gjerne enkle handlinger i bakgrunnen, mens andre snakker i forgrunnen. De klatrer på bakveggen, tar bilder med mobilene sine eller gjør enkle bevegelser. Dermed foregår det mange handlinger simultant, og publikum blir utfordret til å følge flere av skuespillerne samtidig. Scenografien er også fragmentarisk og inneholder elementer av ulike stilarter og fra ulike tidsperioder. Det mest sentrale elementet er en full-size okse som ligger midt på scenen. Den har bevegelig tunge og puster. Mot slutten av forestillingen forestiller oksen også offeret i trafikkulykken karakterene er vitne til. I tillegg til oksen ser vi flere høytalere, en typisk teaterstol i rød plysj og en mengde murstein spredd utover scenen. Bak på scenen sitter også forestillingens to musikere, cellistene Jamie Cameron og Harry Napier. De spiller melodier fra Carmen både på vanlig måte og på elektriske celloer med full forvrengning.
Foto: Marc Brenner.
Innsatsen til skuespillerne er jevnt over svært god, og jeg er særlig imponert over hvordan de makter å holde intensiteten oppe i over halvannen time på scenen uten at de får snakke til og spille mot hverandre. De unngår dødpunkter ved tydelig å ta og gi hverandre fokus. Jack Farthing’s Carmen blir raskt en publikumsfavoritt og vekker mye latter med sin selvtilfredse holdning og kroppslige flørtemetoder. Kontrasten blir desto større når Farthing begynner å spille på et sårere følelsesregister når han forteller om ubehagelige horekunder. Katie West vekker mye sympati med sin naive men svært direkte og ungdommelige Micaëla. Særlig scenen der hun vurderer å kaste seg i elva med sekken full av murstein er sterk. John Light som Escamillo og Noma Dumezweni som Don José blir, som i Carmen, klare kontraster til hverandre. Der Dumezweni er rolig og sår, er Light utagerende og til tider veldig morsom.
Foto: Marc Brenner.
Alt i alt byr det fragmentariske uttrykket i Carmen Disruption på mange gode enkeltøyeblikk, og jeg blir dratt mellom latter og sterk medfølelse med karakterene. Et sentralt tema i forestillingen er ensomhet. Alle karakterene opplever å bli forlatt eller å kjenne seg utenfor. Escamillo oppsummerer disse følelsene i en av stykkets siste replikker, der han beskriver hvordan han snakker med en webkameramodell og forsøker å oppnå en form for direkte kontakt ved at de begge berører kameraet samtidig. Karakterenes ensomhet understrekes naturligvis også av at de aldri snakker til hverandre, men for alltid er fanget i monologer. Til tross for at denne tematikken kommer tydelig fram i forestillingen, tror jeg at man kunne tjent på et noe mer samlet helhetsinntrykk. Jeg forstår valget bak ikke å la karakterene snakke direkte til hverandre, men når teksten blir så fragmentert som dette, mister man til tider noe av nærheten til karakterene. Kanskje kunne man utforsket karakterene og deres historier enda dypere ved enkelte ganger å la dem møtes i dialoger. Også de mange sprikende scenografielementene bidrar til distanse. Man behøver selvfølgelig ikke tolke alle symbolene (oksen, mursteinene etc.) for å forstå forestillingen, men når så mye på scenen spriker i så mange retninger, fjernes av og til fokuset fra historiene karakterene forteller. Det er synd når karakterene i utgangspunktet er så interessante som disse.
Foto: Marc Brenner.