Platt handling - fengende dans og musikk

Tittel: High Society
Musikk og sangtekster: Cole Porter
Manus: Arthur Kopit
Regi: Maria Friedman
Design: Tom Pye
Koreograf: Nathan M. Wright
Musikalsk ledelse: Theo Jamieson
Tid og sted: 08.05.2015 på The Old Vic Theatre. Forestillingen spilles fram til 22.08.2015.

Cole Porter’s High Society inneholder noen musikalske perler, men en enkel og til tider banal handling gjør at musikalen framstår noe uinteressant. Produksjonen som spilles gjennom sommeren på The Old Vic, kan beskrives på samme måte: til tross for noen svært fengende musikalske øyeblikk og velutførte dansenumre, forblir forestillingen noe platt og uengasjerende. I tillegg presenterer forestillingen politiske spørsmål som det gis heller problematiske løsninger på.

Kate Fleetwood_OVhighsociety2015JP-08029_Photo Johan Persson
Foto: Johan Persson.

Handlingen og miljøet vi møter i High Society, har en del likhetstrekk med F. Scott Fitzgeralds kjente roman The Great Gatsby. Begge presenterer rikmannslivet på Long Island utenfor New York i mellomkrigstiden, men High Society mangler fullstendig Fitzgeralds underfundige omgang med språket. Igjen står kun et svært platt handlingsforløp. Familien Lord skal holde en stor fest fordi datteren Tracey skal gifte seg med den nyrike tidligere arbeideren George Kittredge neste dag. Til festen ankommer også Traceys forrige ektemann Dexter Haven. Det blir raskt klart at til tross for skilsmissen elsker de to hverandre fremdeles. I tillegg får familien greie på at to journalister, Mike Connor og Liz Imbrie, kommer på festen utkledd som fjerne slektninger. Familien bestemmer seg for å spille dem et puss ved å ta godt imot dem og behandle dem som venner. Dexter forlater festen tidlig, og Tracey blir fortvilet når hun forstår at hun er i ferd med å gifte seg med feil mann. I sin desperasjon drikker hun seg full på champagne og bader naken i svømmebassenget med Mike. Neste morgen avlyser George bryllupet og drar, Dexter frir til Tracey igjen, de gjennomfører bryllupet, og på toppen av det hele finner endelig Mike og Liz ut at også de elsker hverandre og gifter seg.

Philippa Stefani_Joe StilgoeOVhighsociety2015JP-05156_Photo Johan Persson
Foto: Johan Persson.

The Old Vic er et av Londons mest tradisjonsrike teatre og har nylig gått gjennom en oppussing. Scenerommet og auditoriet er nå helt rundt. I høstens oppsetting av Sofokles’
Elektra fungerte dette svært godt, men i High Society er løsningene noe mer variable. I Tom Pyes scenografi er scenen i utgangspunktet tom, men elementer som bord, søyler og mest imponerende to pianoer kommer med jevne mellomrom opp fra gulvet. Til tross for denne relativt fiffige løsningen spes det ofte på med flere stoler, solsenger og annet som bæres inn og ut. Sceneskiftene tar ofte lang tid og bidrar til å ødelegge rytmen i forestillingen. Også Maria Friedmans regi er av varierende kvalitet gjennom forestillingen. Noen ganger, særlig når få personer er på scenen samtidig, skaper Friedman uttrykksfulle bilder. Et eksempel er slutten av første akt, der Tracey og Dexter synger kjærlighetsduetten ”True Love”, hun ved svømmebassenget, han på balkongen hos orkestret. Andre ganger skaper regivalgene rotete uttrykk. Svømmebassenget er en stor runding midt på gulvet skapt av lyseffekter. Dette kan, som i duettscenen over, være svært vakkert, men i dialogscener skaper det mange problemer, fordi skuespillerne hindres fra å bevege seg i hele midtdelen av scenen. De må snike seg rundt kantene av bassenget, og dialoger som foregår ved bassenget, blir dermed enten rotete eller statiske.

Annabel Scholey_OVhighsociety Johan Persson
Foto: Johan Persson.

Det som fungerer absolutt best i forestillingen, er de store fellesnumrene, særlig når det bys på fartsfylte og imponerende koreografi. Dansekompaniet holder svært høy kvalitet, og det er derfor synd at dette ikke utnyttes i større grad i forestillingens første del. Etter pause kommer de imidlertid mer til sin rett, særlig i det store fellesnummeret ”Let’s Misbehave” som innleder den store festen. Her bringes musikere ned på scenen og viser seg fram med heftige kontrabass- og trommesoloer. Danserne flyr over scenegulvet, mennene i stilrene smokinger og damene i farge- og omfangsrike kjoler. Det hele topper seg når to pianoer kommer opp av gulvet, og to pianister utfører en radbrekkende improvisasjonsduell mens dansere stepper på pianoene. I denne scenen forlates den relativt uinteressante handlingen til fordel for ren mellomkrigs jazzmoro. Det tjener forestillingen på.

Rupert Young_OVhighsociety2015JP-09301 copy
Foto: Johan Persson.

De individuelle skuespillerprestasjonene er også noe varierende. Jamie Parker og Annabel Scholey som journalistene Mike og Liz kommer best ut av det. Deres første scene der de beundrer kunst og prøvesitter luksuriøse stoler i Lord-familiens hus mens de synger duetten ”Who Wants to Be a Millionaire?”, er velspilt og svært morsom. Parker blir bare enda morsommere som full sjarmør på festen, mens Scholey også får fram karakterens såre sider når Liz tror Mike er i ferd med å forlate henne for Tracey. Kate Fleetwood og Rupert Young som Tracey og Dexter er gode sangere, men makter ikke å skape noen særlig dybde i de relativt platte karakterene de er blitt tildelt. Særlig Fleetwood virker noe fanget i en krampeaktig komikk som ikke helt treffer. Da er Richard Grieve som den misforståtte og utilpasse George og Jeff Rawles senile men svært optimistiske Uncle Willie betraktelig morsommere. Særlig Rawles konstante jakt på yngre kvinner, særlig Liz, er stadig en kilde til latter i salen.

Ellie Bamber_OVhighsociety2015JP-09344 Johan Persson
Foto: Johan Persson.

High Society byr på et dilemma. Cole Porters musikk overvinner de fleste motforestillinger og er kanskje en god nok begrunnelse for å sette opp musikalen. Samtidig kan man lure på hva et såpass platt og banalt stykke har å gjøre på scenen i vår tid, når det tross alt finnes så mange gode alternativer. I tillegg kommer musikalens noe problematiske politiske tematikk. Rikmannslivet vi blir vitne til, der de største problemene er påtrengende journalister og ikke å drikke for mye champagne, skildres svært ukritisk. Kun en av karakterene, George, har sin opprinnelse i arbeiderklassen. På slutten av stykket forlater George de andre karakterene med replikken: ”I get it. I don’t belong here. Thank you for opening my eyes to that.” Dette kunne vært et kraftfullt utgangspunkt for kritikk av det livet resten av karakterene lever, men i stedet løses alle konflikter i en oppskriftsmessig lykkelig slutt, komplett med bryllup. At karakterene lever livene sine helt uavhengig av og uten interesse for andre mindre privilegerte mennesker er en selvfølge i forestillingen. Dette virker noe pussig i dager der for eksempel flyktningestrømmer i Middelhavet gjør det vanskelig å ikke se med et visst kritisk blikk på forholdet mellom fattig og rik. Som kilde til feel good-moro kan High Society kanskje ha noe å komme med, men en forestilling bør kunne gå dypere både i karakterskildringer, handling og tematikk enn det denne musikalen makter.

Ellie Bamber_Jamie Parker_OVhighsociety2015JP-07036_photo Johan Persson
Foto: Johan Persson.