Konstruert ritual

Tittel: Songs of Lear
Kompani: Song of the Goat
Regissør: Grzegorz Bral
Komponister: Maciej Rychly og Jean-Claude Acquaviva
Tid og sted: 19.02.2015 på The Battersea Arts Centre. Forestillingen ble spilt i London kun denne helgen.

Songs of Lear med det London-baserte polske kompaniet Song of the Goat er på mange måter en omgjøring av Shakespeares King Lear fra dramatisk tragedie til kollektivt ritual. Målet er, med regissør Grzegorz Brals ord, ’å unngå publikums tanker og gripe direkte inn i følelsene deres’. Forestillingen byr på mange sterke øyeblikk, men makter ikke helt å ramme ordentlig dypt.

_DSC0931
Foto: Z. Warzynski. Publisert med tillatelse av Song of the Goat.

Scenerommet er stort og relativt tomt. Den eneste scenografien er 10 stoler i en halvsirkel, et mini pumpeorgel og et stort strengeinstrument. Inn i dette rommet trer regissør Bral. Han takker for den varme mottakelsen og forklarer at han vil guide oss gjennom forestillingen som en slags forteller. Avstanden fra Shakespeares drama til denne forestillingen er nemlig ganske stor. Deretter forklarer han oss hovedmetaforen for forestillingens struktur. Denne oppsto da Bral var på en Kandinsky-utstilling i London. Kandinsky lot seg inspirere av ett enkelt landskap og malte en rekke bilder ut fra dette. På samme måte har Song of the Goat latt seg inspirere av
King Lear og laget rundt 10 tablåer som utgjør forestillingen. Tablåene består hovedsakelig av sang og musikk og har navn som refererer til handlingen i King Lear, som "First and Second Fool's Answer" og "First and Second Cordelia's Lament".

Aktørene entrer rommet, mennene i svarte bukser og skjorter, kvinnene i svarte kjoler og høyhælte svarte sko. Kvinnene står på den ene siden av rommet, mennene på den andre, og det hele minner om en konsert. Det blir raskt klart at musikalsk sett er Song of the Goat et fantastisk kompani. De har en helt egen sound som ikke nødvendigvis er vakker, men den er rå, upolert og uttrykksfull. Særlig noen av kvinnestemmene går gjennom marg og bein på meg som tilhører. Musikken er rytmisk og veksler mellom vakre harmonier og markerte disharmonier. Noen ganger brukes Shakespeares tekst, andre ganger latin kirketekst, men oftest er det ingen tekst i det hele tatt. Flere øyeblikk i forestillingen berører sterkt på et emosjonelt nivå. Tidlig i forestillingen møter vi tablået "First Cordelia's Lament", som viser en uttrykksfull konfrontasjon mellom Lear og hans yngste datter Cordelia. Hun faller på kne foran ham, synger til ham, og de danser en intens, tangoliknende dans sammen. Men til slutt skyver Lear Cordelia vekk. Smerten er til å ta og føle på, særlig fordi Cordelia gråter med ekte tårer som får mascaraen til å renne nedover kinnene hennes. Forestillingens toppunkt nås i tablået "Second Fool's Lament". Her hentes det fram trommer, og hele ensemblet samles i en rytmisk sang, mens en av mennene spiller en vill trommesolo. I tillegg spilles det på sekkepipe og strengeinstrument. Opptrinnet kommuniserer ikke mening på et rasjonelt nivå, men treffer meg direkte og emosjonelt. Aktørene gir alt, og det føles som om vi alle deltar i et ritual sammen. Dette er for meg forestillingens mest vellykkede øyeblikk.

_DSC0970
Foto: Z. Warzynski. Publisert med tillatelse av Song of the Goat.

Til tross for disse svært sterke øyeblikkene blir jeg allikevel ikke helt revet med i det ritualet Song of the Goat inviterer meg inn i. Årsaken til dette er at det hele har et noe konstruert preg. Dette kommer til uttrykk på flere måter. For det første avbrytes forestillingen mellom hvert tablå av at regissøren trer opp på scenen, gir en liten narrativ beskrivelse og informerer oss om tittelen på det neste tablået. Dermed blir publikum revet ut av følelsene sine (på nærmest Brechtiansk vis) hver gang vi virkelig kommer inn i forestillingen. I tillegg blir dette grepet for meg litt overforklarende. Jeg får følelsen av at kompaniet må unnskylde uttrykksmåten sin med forklarende narrativer i stedet for å stole på at publikum kan nyte og oppleve forestillingen som den er. Noe annet som som virker konstruert, er at en del elementer som er vanlige i korkonserter er beholdt inn i forestillingen. For eksempel blir det ofte dirigert, og før hver sang får kompaniet tonen fra et lite blåseinstrument. Også dette gjør at det som i utgangspunktet virker som et fritt og uhemmet ritual, avsløres som nøye konstruert og planlagt. Det blir vanskeligere å leve seg inn i forestillingen. Et siste punkt som jeg mener gjør forestillingen noe statisk, er at scenerommet utnyttes i svært liten grad. Stolene blir stående i en halvsirkel, og all handling foregår inne i sirkelen. Verken stolene eller det store tomrommet utenfor stolene benyttes for å skape bevegelse og energi.

_DSC0945
Foto: Z. Warzynski. Publisert med tillatelse av Song of the Goat.

Songs of Lear er i sine beste øyeblikk en svært sterk forestilling. Særlig de musikalske kvalitetene er imponerende, og flere ganger tok jeg meg i å lukke øynene og bare lytte til den unike musikken. Jeg mener imidlertid at kompaniet burde stole mer på disse kvalitetene. Paradoksalt nok er det de elementene som virker å være ment til å hjelpe publikum, som for meg virker mest distanserende. Publikum får aldri muligheten til å involvere seg fullt og helt på et emosjonelt nivå, slik Bral beskriver, men tvinges til å betrakte tablåene som ledd i en slags logisk narrativ der hvert nummer følger hverandre med en pause imellom. Dermed rammer forestillingen aldri så dypt som den kanskje har potensiale til.