Til helvete og tilbake igjen

Tittel: Man and Superman
Forfatter: Bernhard Shaw
Regi: Simon Goodwin
Design: Christopher Oram
Tid og sted: 23.02.2015 i The Lyttleton Theatre, National Theatre. Forestillingen spilles fram til 17.05.2015. Anmeldelsen er basert på en prøveforestilling.

Jpeg 13
Tim McMullan (The Devil), Indira Varma (Ana), Ralph Fiennes (Don Juan) & Nicholas le Prevost (Roebuck Ramsden). Foto: Johan Persson.

Man and Superman
er Bernhard Shaws versjon av historien om Don Juan og ble skrevet i 1904. Stykket er delt i fire akter, og i akt en, to og fire finner vi en relativt vanlig, realistisk borgerlig komedie. Den kyniske anarkisten Jack Tanner (Ralph Fiennes) er fast bestemt på å avsløre verdens hykleri og dobbeltmoral, og aller mest bestemt er han på aldri å gifte seg, fordi han mener at han som mann da vil være underlagt en manipulerende og hyklersk kvinne. Til slutt, etter flere komplikasjoner inkludert et skjult ekteskap i Tanners omgangskrets og en overnatting med landeveisrøveren Mendoza (Tim McMullan) i Sierra Nevada, blir han likevel nærmest lurt inn i ekteskap med Ana (Indira Varma). Handlingen har visse absurde trekk, men det mest spesielle er likevel tredje akt. Her møter vi selve Don Juan (også spilt av Fiennes) som befinner seg i helvete, der han diskuterer menneskers liv og skjebne med djevelen, Dona Anna og hennes far, kommandanten.

Jpeg 15
Nick Hendrix (Hector Malone), Faye Castelow (Violet), Ralph Fiennes (John Tanner), Elliot Barnes-Worrell (Straker), Corey Johnson (Malone), Nicholas le Prevost (Roebuck Ramsden), Indira Varma (Ann Whitefield), Christine Kavanagh (Mrs Whitefield). Foto: Johan Persson.

National Theatre’s produksjon er vakker, friksjonsfri og underholdende. Scenografien er detaljert i de tre aktene som foregår i vår verden. Vi møter et rikt utstyrt, gammeldags kontor, en ekte britisk veteranbil (som kjører), et fjellområde i Spania og en vakker hage i Granada. Alt sammen skyves eller dreies inn på scenen. Til tross for at dette medfører en del lengre sceneskift, blir ikke forestillingen kjedelig, hovedsakelig fordi skiftene er akkompagnert av Mozarts musikk fra
Don Giovanni, arrangert i nye og kule varianter av Michael Bruce. I helvete strippes strippes scenen for alt ’jordisk’ materiale, og igjen står bare et tomt, hvitt rom, som får et grelt preg i det sterke lyset. Etter hvert introduseres flere detaljer også her: en heis bringer kommandanten ned på besøk fra himmelen, mens djevelen stiger opp fra gulvet sittende henslengt i en lenestol med en liten tralle med drikkevarer ved siden av seg.

Jpeg 12
Tim McMullan (The Devil), Indira Varma (Ana), Ralph Fiennes (Don Juan) & Nicholas le Prevost (Roebuck Ramsden). Foto: Johan Persson.

Man kan tenke seg at tre timer og førti minutter med en relativt tradisjonell tolkning av et 100 år gammelt stykke kan bli en tålmodighetsprøve, men det oppleves ikke slik. Forestillingen er ekstremt velspilt. Dialogen er tett, rask og blir levert med svært god timing. Ralph Fiennes’ (mest kjent som Lord Voldemort i Harry Potter-filmene) lutryggede og sarkastiske Tanner er både interessant og provoserende. Man blir dratt mellom beundring for hans evne og vilje til å tale etablissementet imot og rystelse over hans til tider svært pessimistiske holdninger og nærmest hatefulle ytringer om kvinner. Fiennes spiller begge sider av karakteren like troverdig og vekker både latter og avsky i salen. Samspillet med Indira Varma er svært godt, og særlig scenen der hun til slutt lurer Tanner inn i ekteskapet, er eksplosiv og full av overraskende vendinger. De to går fra å kalle hverandre ’slange’ og ’elefant’ til å omfavne hverandre og kysse på svært kort tid. Octavius (Anas fortapte beundrer) spilt av Ferdinand Kingsley er en fantastisk motpol til Fiennes, full av romantikk og med en sjarmerende urokkelig, men svært naiv tro på det gode i alle mennesker. Sist, men ikke minst, må jeg nevne Tim McMullan som Mendoza/Djevelen. Han er nonchalant og sjarmerende, og man får nærmest lyst til å flytte til helvete med det samme, når han legger fram ”all the attributes of my establishment”, som han kaller det.

Jpeg 14
Ralph Fiennes (John Tanner) and Indira Varma (Ana). Foto: Johan Persson.

Jpeg 8
Tim McMullan (The Devil) & Indira Varma (Ana). Foto: Johan Persson.

I tillegg til å spille svært godt med hverandre, er skuespillerne også dyktige til å anerkjenne publikums tilstedeværelse. Gjennom små nikk, smil og innforståtte blikk til salen, kommuniserer skuespillerne med publikum, og gjør dem til medspillere i diskusjonene som utspilles på scenen. Hver gang en karakter gjemmer seg bak hykleri og løgner, blir vi gjort oppmerksom på det gjennom et blikk fra Tanner som ikke kan bety annet enn: ”Hva var det jeg sa?” På samme måte blunker Anna lurt til oss ettersom hun lurer Tanner nærmere og nærmere et frieri. Allikevel er det kanskje først og fremst djevelen som kommuniserer med oss på den mest engasjerende måten. Dette gjøres helt eksplisitt ved at lyset i salen skrus på, og djevelen ser på oss og snakker om hvordan engelskmenn har det i himmelen. Der er de nemlig, ifølge ham, ikke fordi de vil, men fordi de tror det er det rette, og de følger alle regler med pinlig nøyaktighet uten at de egentlig liker det. Publikum ler gjenkjennende, og jeg ler med, for dette angår mange flere enn bare engelskmenn. Djevelen inviterer oss til å gjenkjenne gapet i livene våre mellom det vi vil gjøre og det som er rett å gjøre, og han inviterer oss til å følge førstnevnte og forkaste sistnevnte. Dette er kanskje en holdning som ikke holder mål i virkeligheten, men det er deilig å gi seg hen til den i helvete sammen med McMullans djevel.

Jpeg 2
Ferdinand Kingsley (Octavius Robinson) & Ralph Fiennes (John Tanner). Foto: Johan Persson.

Forholdet mellom alvorlig moralfilosofi og befriende humor er både Shaws drama og forestillingens viktigste kvaliteter. For dette er ingen lettbent komedie. Stykket er bygget på Nietzsches filosofi, noe tittelen Man and Superman (Übermensch) vitner om. Dette har til tider blitt for mye å svelge i mange oppsettinger, og en lang forestillingstradisjon kutter sekvensen i helvete. Men det er selve denne blandingen av det virkelige og det overnaturlige, det realistiske og det absurde, det alvorlige og det latterlige som gjør at forestillingen treffer så sterkt. Tanners kyniske holdning til verden, og særlig til kvinner, er svært provoserende, men samtidig er han en sjarmerende karakter og mange av hans oppfatninger om den hykleriske verdenen rundt ham er utvilsomt treffende. Vi sympatiserer i hvert fall med en del av ham. Tilsvarende befriende er det å hengi seg til ønsker om lykke og frihet og se kynisk på moral og plikt sammen med djevelen. Dermed lar forestillingen oss få lov til å føle og mene ting som vi ikke kan føle og mene utenfor teatret. Til slutt blir vi (heldigvis, får en si) tatt med tilbake til ’normale tilstander’. Som Tanner i forestillingen, som må oppgi sin kynisme og til slutt gifte seg, forlater vi kynismen i teateret til fordel for optimisme og glede. Men opplevelsen av å ha vært i helvete vil være med oss en god stund.

Jpeg 9
Ralph Fiennes (Don Juan). Foto: Johan Persson.