Kjære leser av Teaterkritikk.no

Takk for at du følger med på bloggen min! Jeg har nå begynt på en mastergrad i regi ved LAMDA (London Academy of Music and Drama). Der er timeplanen relativt full med timer fra morgen til kveld de fleste dager i uka. Jeg har mye mindre tid til å se teater enn i fjor, og jeg har enda mindre tid til å skrive anmeldelser. Derfor vil anmeldelser dukke opp her på bloggen sjeldnere enn i vår. Men jeg håper du fortsetter å følge med, og bloggen kommer helt klart sterkere tilbake.

Gnistrende rolletolkninger i en skuffende skog

Tittel: As You Like It
Tekst: William Shakespeare
Regi: Polly Findlay
Design: Lizzie Clachan and Christina Cunningham
Tid og sted: 06.02.2016 i The Oliver Theatre på The National Theatre

A scene from As You Like It, foreground Paul Chahidi(Jaques). Photo by Johan Persson
Foreground Paul Chahidi (Jaques) in As You Like It. Photo by Johan Persson.

Til tross for sin popularitet har As You Like It med sine innviklete kjærlighetsintriger, sin mangel på en samlende handlingsgang og sin kronglete humor for meg alltid framstått som et av de Shakespeare-stykkene som det er vanskeligst å glede seg over. Jeg er selvfølgelig enig i at stykket har mye god tekst, for eksempel ’All the world’s a stage’, og fine øyeblikk som når Rosalind, forkledd som mann, lærer Orlando hvordan han bør flørte med jenta han er forelska i, som selvfølgelig er Rosalind selv, men jeg har aldri sett en oppsetting som virkelig har engasjert meg. Polly Findlays oppsetting på National Theatre er den klart beste versjonen jeg har sett, men den er likevel problematisk på noen områder.

A scene from As You Like It, centre  Joe Bannister(Orlando),Leon Annor (Charles)Image by Johan Persson
Joe Bannister(Orlando), Leon Annor (Charles) in As You Like It. Photo by Johan Persson.

Findlays versjon er ikke en pastoral hyllest til naturen, slik
As You Like It ofte har blitt tolket, snarere tvert i mot. Første akt, som hos Shakespeare foregår ved hoffet, er her satt i et hypermoderne kontorlandskap med klare farger, kontormøbler og en mengde datamaskiner. Scenografien er svært gjennomført og visuelt slående. I Shakespeares akt to, drar alle karakterene ut i skogen – the forest of Arden – der de føler seg friere og kan leve ut sin kjærlighet og sine begjær. På National Theatre er Arden en dystopisk, abstrakt kontorskog bestående av møblementet fra første akt som nå henger fra taket. Overgangen mellom de to stedene er et av de mest kraftfulle og imponerende sceneskiftene jeg noen gang har sett: Det lave kontortaket heises langsomt opp, alle møblene viser seg å være bundet fast i taket, og blir dermed løftet opp de også. Lyset skinner gjennom bord og stoler som det i skogen skinner gjennom grenene i trærne. Til tross for dette virkningsfulle øyeblikket fungerer ikke skogen utelukkende positivt. Bordene og stolene som nå henger fra taket, er svarte, og dermed blir alle scenene i skogen svært mørke. Også kostymene er grå og brune og lite fantasifulle. I Shakespeares tekst er hoffet mørkt og trist, mens skogen er fylt av glede og liv. Hos Findlay er dette nærmest omvendt, og dette skaper en litt merkelig og lite passende ramme for komedien som følger.

Patsy Ferran(Celia), Rosalind Craig(Rosamond) in As You Like It. Images by Johan Persson
Patsy Ferran(Celia), Rosalind Craig(Rosamond) in As You Like It. Photo by Johan Persson.

Et annet særtrekk ved Findlays oppsetting er bruken av et kor for å skape et underliggende lydbilde gjennom forestillingen. Noen ganger synger koret for å underbygge følelsene til karakterene på scenen, som den lengselsfulle melodien som kan høres første gang gjeterjenta Phoebe ser Rosalind utkledd som mann og forelsker seg momentant. I slike øyeblikk får lydeffektene gjerne en komisk effekt i det de underbygger Phoebes kroppsspråk og forsterker de sterke og plutselige følelsene på scenen. Andre ganger bidrar koret til å skape skogen gjennom dyrelyder, lyd av vind som blåser i løvet etc. Særlig virkningsfullt er det at noen av kormedlemmene sitter på stoler eller bord som henger fra taket. På den måten blir koret selv en del av skogen og gjør den til et mer levende og spennende sted. Dette opphever ikke helt den triste og mørke atmosfæren, men gjør den i det minste noe mindre merkbar.

As You Like It. John Ramm(Duke Senior). Image Johan Persson
John Ramm(Duke Senior) in As You Like It. Photo by Johan Persson.

Som vanlig på National Theatre er skuespillerprestasjonene jevnt over svært sterke, og det relativt store castet (22 skuespillere i alt) jobber godt sammen. Det knytter seg alltid stor spenning til tolkningen av Rosalind i
As You Like It, en rolle som sees på som selve drømmerollen blant mange brittiske kvinnelige skuespillere. Rosalie Craig er en sterk og tydelig Rosalind, og hun er særlig dyktig i de scenene der Rosalind enten går mot autoriteter eller styrer handlingen på scenen. Et godt eksempel er siste scene der Rosalind løser alle kjærlighetsintrigene slik at ikke mindre enn fire par elskende får hverandre. Her briljerer Craig og viser at hun behersker Shakespeares poesi til det fulle. I andre scener er Craig mindre overbevisende. Noe av det mest sjarmerende med Rosalind er at hun både er et offer for sine egne følelser (som når hun besvimer ved synet av Orlandos blod), men samtidig bruker sitt intellekt og sin oppfinnsomhet til å ordne opp i problemene. Det er i scenene der Rosalind er mer sårbar at Craig er mindre troverdig, og det blir noe litt stivt over henne når hun er som mest forelsket.

A scene from As You Like It, foreground Rosalie Craig (Rosamond),Alan Williams(Corin).Image by Johan Persson
Foreground Rosalie Craig (Rosamond), Alan Williams(Corin) in As You Like It. Photo by Johan Persson.

Blant de mange birollene er det flere godbiter av noen rolletolkninger. Patsy Ferran spiller Rosalinds kusine Celia med massevis av energi og glede. På mange måter kan en si at hun viser akkurat det Rosalie Craig til tider mangler som Rosalind. Særlig scenen der hun første gang møter og forelsker seg i Oliver, er både troverdig og svært morsom. Mark Bentons tolkning av narren Touchstone er også morsom. Ofte synes jeg at narrene er noen av Shakespeares vanskeligste roller fordi de så tydelig tilhører en annen tid enn vår og ofte forteller vitser som er vanskelige å forstå i vår kontekst. Med sin lange landstrykerfrakk og store gester gjør Benton et helhjertet forsøk på å gjøre Touchstones obskure tekst tilgjengelig for dagens publikum, og han lykkes i stor grad. Det samme gjelder Paul Chahidi som melankolikeren Jaques, en karakter som gjennom store deler av stykket er kynisk innstilt til alt og alle, seg selv inkludert. Chahidi viser et melankoli ikke utelukker energi, og det er ofte svært morsomt når hans Jaques på sarkastisk vis underminerer de andre karakterenes store følelser og poetiske livsinnstilling. Sist men ikke minst er hans framførelse av en av Shakespeares mest kjente monologer (’All the world’s a stage’) svært gjennomført, klar og engasjerende. Jeg kunne trukket fram mange flere skuespillere, men må nøye meg med nok en gang å understreke at hele ensemblet generelt gjør en svært solid innsats.

Siobhan McSweeney (Audrey), Mark Benton(Touchstone) As You Like It. Image by Johan Persson
Siobhan McSweeney (Audrey), Mark Benton (Touchstone) in As You Like It. Photo by Johan Persson.

Slik jeg ser det, er Polly Findlays
As You Like It et forsøk på å gjøre Shakespeare tilgjengelig og interessant i vår tid. På mange nivåer lykkes Findlay i dette. Sjelden har jeg hørt teksten i As You Like It framført på en så tydelig og engasjert måte. Skuespillerne virker svært hjemme i det de gjør, og i de aller fleste tilfeller blir jeg engasjert i de intrikate relasjonene mellom karakterene. Dette er helt nødvendig i et stykke som har veldig lite handling i tradisjonell forstand. Der Findlays oppsetting ikke lykkes, er på det visuelle planet. Riktignok har det kontorinspirerte hoffet et interessant uttrykk, og sceneskiftet mellom hoff og skog er av det sjeldent spektakulære slaget. Men den mørke skogen blir for ensformig og kjedelig for de to timene handlingen befinner seg der. Oppsummert kan man si at Findlay lykkes i å skape en oppdatert As You Like It som engasjerer på de aller fleste nivåer med unntak av det visuelle uttrykket.

Pinter i presis regi

Tittel: The Homecoming
Tekst: Harold Pinter
Regi: Jamie Lloyd
Design: Soutra Gilmour
Tid og sted: 21.01.2016 på Trafalgar Studios

Gary Kemp, John Simm and Gemma Chan in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg
Gary Kemp, John Simm and Gemma Chan in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Harold Pinters
The Homecoming (Hjemkomsten) er med sin blanding av realisme og absurdisme blitt en moderne klassiker. I stykket møter vi Teddy som etter seks år i Amerika kommer hjem til familien sin i London. Med seg har han kona si Ruth, som verken faren Max, onkelen Sam eller de to brødrene Lenny og Joey har møtt tidligere. Det som først virker som en vanlig, relativt hyggelig familiegjenforening, utvikler seg snart til en psykologisk thriller. Først blir mennene i huset, mot Teddys vilje, enige om å la Ruth bli boende hos dem slik at de kan tjene penger på å la henne arbeide som prostituert. Til slutt er det likevel Ruth som tar over makten i huset i det hun kommanderer mennene rundt i en slags kombinert elsker- og morsrolle.

Ron Cook in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg
Ron Cook in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Jamie Lloyds produksjon på Trafalgar Studios utnytter Pinters sparsomme og presise språk til det fulle og er en visuelt vakker og velkomponert forestilling. Soutra Gilmours design er minimalistisk. På en opphøyd plattform ser man inngangsdøren i bakgrunnen. På høyre side går en trapp opp til annen etasje og en annen ned til underetasjen. Selve scenerommet er stua. Midt på scenen står en grønn lenestol, mens en annen liten stol, en krakk og et lite barskap står på høyre side. I taket henger én enkel lyspære. Det minimalistiske uttrykket gjør at hver enkel gjenstand får maksimal betydning i forestillingen. Et eksempel er lenestolen som gjennom hele første akt er faren Max’s faste plass på scenen. Avslutningstablået viser imidlertid Ruth i lenestolen med alle mennene rundt seg og uttrykker dermed hvordan makten i huset er annerledes fordelt mot slutten.

John Simm in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg-2
John Simm in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Også Jamie Lloyds regi er svært konsis og presis. Lloyd har arbeidet godt med skuespillerne for å utforske lagene av undertekst i Pinters dialoger, og dermed er hvert eneste lille ord og hver eneste lille pause fylt med mening og spenning. Ved å fokusere såpass mye på dialogen kommer det også fram en egen rytme og energi i teksten. Pinters tekst er bygd opp av en rekke dialoger som det ikke er åpenbare overganger mellom. Lloyd har løst dette på en god måte ved å behandle hver dialog nærmest som scener i en film der lyspæren i taket lyser kraftig opp før den slukkes helt i en kort blackout. I tillegg har Lloyd lagt inn noen mer deler uten dialog som utforsker forholdet mellom karakterene på en mer ekspresjonistisk og visuell måte. Disse varierer noe i kvalitet. De beste fungerer svært godt. Et eksempel er åpningen av andre akt der Max, Sam, Teddy og Lenny kommer inn på scenen akkompagnert av en rockelåt. Fullstendig i takt tar de fram en sigarett hver, tenner den og går noen skritt ut i rommet. Handlingen er enkel, men svært presis og stemningsfull, og uttrykker på en interessant måte hvilke vaner som preger mennenes liv sammen. Andre ganger fungerer de visuelle delene mindre bra. For eksempel blir det litt vel sentimentalt når Teddy løper fram og tilbake på scenen og biter seg selv i knyttneven etter den første scenen med sin misfornøyde kone. Allikevel framstår Lloyds regi stort sett som svært virkningsfull og god.

John Simm and Gary Kemp in The Homecoming Photography by Marc Brenner.jpg
John Simm and Gary Kemp in The Homecoming Photography by Marc Brenner.

Skuespillerprestasjonene er også av gjennomgående svært høy kvalitet, og det er vanskelig å trekke fram enkeltprestasjoner i et generelt veldig sterkt kompani. Allikevel vil jeg framheve John Simm i rollen som Lenny og Keith Allen som Sam. Simm er en av Storbritannias mest kjente skuespillere om dagen. Hans Lenny er herlig nonchalant og arrogant. I dialogene er han kvikk og viser svært god timing, men hans beste prestasjoner er kanskje i de lange monologene der Lenny beskriver sine perverse hobbyer. Tilsynelatende fullstendig uberørt, men allikevel med en viss glede over det sjokkerende i teksten, forteller han om hvordan han liker å mishandle kvinner han har sex med. Disse øyeblikkene sender kuldegysninger nedover ryggen min. Keith Allen tilfører Sam en viss femininitet i bevegelsene som passer svært godt som en motpol til de ellers veldig maskuline mennene i huset. Hans komiske timing er ekstremt presis, og særlig underholdende er han i den relativt kjente første scenen i stykket der Sam beskriver hvorfor han er Londons beste taxisjåfør.

Keith Allen in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg
Keith Allen in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Gemma Chan som Ruth, er kanskje litt mer varierende i kvalitet. Hun velger å la Ruths kompliserte indre komme til uttrykk i en stakkato replikkføring preget av lange pauser. På sitt beste, for eksempel i scenen der hun forfører både Lenny og Joey, fungerer dette svært godt. Men noen ganger bryter den usammenhengende stilen med rytmen i teksten som de andre skuespillerne bygger opp på en så god måte. Ron Cook (Max), Gary Kemp (Teddy) og John MacMillan (Joey) gjør også gode roller. Særlig Cook er svært underholdende i Max’s lange monologer om fortiden. I disse øyeblikkene er flere karakterer på scenen, men kun Max snakker, og Cook utnytter dette til det fulle ved å gjøre monologene herlig pinlige og morsomme.

Gemma Chan in The Homecoming. Photograph by Marc Brenner.jpg
Gemma Chan in The Homecoming. Photograph by Marc Brenner.

Samlet er det bare å si at
The Homecoming på Trafalgar Studios er en forestilling preget av gjennomgående svært høy kvalitet. Det er lite som er så fengslende og underfundig som en vellykket framføring av Pinters presise, minimalistiske, men meningsspekkede tekster. Jamie Lloyd og hans skuespillere utnytter tekstens potensiale til det fulle, og fyller hvert eneste øyeblikk med spenning. I tillegg bygger Soutra Gilmours scenografi perfekt oppunder dette. Det er sjeldent man kan si at hvert eneste element i en teaterforestilling passer så godt sammen som i denne oppsettingen av The Homecoming. Resultatet er en forestilling som med helt enkle midler fengsler meg helt fra åpning til avslutning.

Gary Kemp, Ron Cook and Gemma Chan in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.jpg
Gary Kemp, Ron Cook and Gemma Chan in The Homecoming. Photography by Marc Brenner.

Sentimentalt og forutsigbart om viktig tema

Tittel: Forget Me Not
Tekst: Tom Holloway
Regi: Steven Atkinson
Design: Lily Arnold
Tid og sted: 13.01.2016 på The Bush Theatre. Spilleperiode avsluttet.

Tom Holloways nye drama Forget Me Not tar for seg et mørkt kapittel i brittisk etterkrigshistorie, og er dermed viktig fordi det forteller en ukjent historie om en urett begått mot mange uskyldige mennesker. Uheldigvis var iscenesettelsen på The Bush Theatre ikke god nok til å yte rettferdighet mot denne viktige saken. Isteden ble forestillingen sentimental og langdryg.

Eleanor Bron (Mary) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.jpg
Eleanor Bron (Mary) and Russell Floyd (Gerry) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.

Handlingen i
Forget Me Not er todelt. Vi møter Gerry som bor i Australia, og som hele livet har trodd at han var foreldreløs. Dette viser seg imidlertid ikke å være sant. En organisasjon som arbeider med å bringe familier sammen, klarer å finne Gerrys mor, Mary. Hun er i live, men hun bor i Liverpool i England. Sammen med datteren Sally drar Gerry til England for å møte moren, men de kommer for sent fram. Når de lander, er Mary allerede død. Tilbake er bare en rekke brev hun har skrevet til Gerry gjennom alle årene de har vært skilt fra hverandre. Disse brevene er utgangspunktet for dramaets andre handlingslinje. Gjennom forestillingen utspiller det seg flere dialoger mellom Gerry og Mary, og det er først helt til slutt at vi forstår at disse dialogene kun finner sted i Gerrys fantasi. Gerrys historie er basert på sanne hendelser. I et prosjekt startet av den britiske regjeringen ble omtrent 3000 barn tatt fra foreldrene sine i England og sendt til Australia mellom 1945 og 1968 uten verken foreldrenes eller barnas tillatelse. Holloways drama kan dermed sees som en viktig oppreisning for denne gruppen mennesker ved at historien deres kommer fram i lyset.

Russell Floyd (Gerry) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray 2.jpg
Russell Floyd (Gerry) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.

Denne historien er i utgangspunktet godt materiale for å lage bra teater, men forestillingen på The Bush Theatre ble vel sentimental og til tider uinteressant og forutsigbar. Lily Arnolds design var tilsynelatende enkel, men skapte mange problemer i iscenesettelsen. Under et lavt, lysende tak ble ett bord, én sofa og én stol brukt til å skape alle stedene der stykket foregikk ved at de ble satt på forskjellige steder på scenen. Dette er i utgangspunktet en god ide som dessverre mistet mye av sin virkning ved at hvert eneste sceneskift foregikk i blackout. Til tross for at disse blackoutene var en god mulighet til å spille mye vakker klassisk musikk, var effekten først og fremst at forestillingen ble delt kraftig opp, og det ble aldri ordentlig flyt i handlingen. Rundt scenerommet sto en rekke betongsøyler som virket relativt malplasserte. For meg var det ikke mulig å se at søylene tilførte forestillingen noe i praktisk forstand, eller at de hadde en estetisk eller symbolsk betydning. Snarere bidro søylene til å gjøre sikten fra deler av salen dårligere.

Eleanor Bron (Mary) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray (2).jpg
Eleanor Bron (Mary) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.

Heller ikke Steven Atkinsons regi bidro til å løfte Holloways tekst til en engasjerende forestilling. Selve dialogen gikk ofte svært sakte, og man kunne ha tjent mye på å gjøre klarere valg som ville brakt teksten framover på en mer målrettet måte. I tillegg til dialogen hadde Atkinson lagt inn flere små mellomspill for å utforske Gerrys indre liv. Disse mellomspillene var som i overkant sentimentale, og for min egen del skapte de snarere distanse enn empati overfor rollen. Det mest talende eksemplet var en liten scene lagt inn i handlingen rett etter at Gerry hadde fått den opprivende beskjeden om at hans mor var i live i England. Gerry, som gjennom stykket hadde et tydelig alkoholproblem, var alene igjen på scenen med en flaske vin. Etter en stund ble fristelsen for stor, og han la seg på bordet og tømte vinflasken, mens det lysende taket ble senket ned mot ham. I bakgrunnen kunne man høre Queens berømte låt ’Who Wants to Live Forever?’. I stedet for å bli et gripende bilde av en mann med vanskelige følelser, gjorde overforbruket av virkemidler og den svært utilslørte symbolikken at øyeblikket nærmest ble litt latterlig.

Russell Floyd (Gerry) and Sarah Ridgeway (Sally) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photography by Helen Murray (2).jpg
Russell Floyd (Gerry) and Sarah Ridgeway (Sally) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photography by Helen Murray.

Også blant de fire skuespillerne var det svært varierende kvalitet. Det svakeste leddet var uheldigvis Russell Floyd som Gerry. Gerry er en vanskelig rolle med mange intense følelser som bør gi en skuespiller mulighet til å utfolde seg i et stort og variert spekter av uttrykk. Floyd maktet aldri å utforske disse mulighetene. I stedet var spillet hans generelt og relativt ensformig. Stort sett besto hans følelsesuttrykk i å nervøst vagge fra fot til fot mens han stammet fram replikkene. Dermed mistet hovedpersonen, og også forestillingen, mange viktige nyanser. De andre skuespillerne klarte seg bedre. Særlig god var Sarah Ridgeway som Gerrys datter Sally. Der Gerry blir mer og mer fanget av sterke følelser og alkohol, er det Sally som må ta over som den voksne og ansvarsfulle. Dette fikk Ridgeway godt fram, og hennes tolkning av en datter som mer og mer blir en morsfigur for sin egen far var det mest gripende elementet i forestillingen. Eleanor Bron leverte en god prestasjon som Mary, særlig når hun ga seg lov til å utforske humoren i rollen og ble en bestemt og rappkjefta gammel dame. Også Sargon Yelda hadde mange god øyeblikk som Mark, mannen som hjelper Gerry med å finne fram til moren sin.

Russell Floyd (Gerry) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray-180.jpg
Russell Floyd (Gerry) in Forget Me Not - Bush Theatre. Photo Helen Murray.

Slik jeg ser det, var hovedproblemet i
Forget Me Not på The Bush Theatre at man ikke godt nok klarte å utforske historien som Holloways drama presenterer. Jeg ble aldri ordentlig engasjert i verken handlingen eller karakterene. I stedet ble mange av virkemidlene og mye av symbolikken for enkel og forutsigbar, og dermed ble uttrykket generelt for sentimentalt og uinteressant. I en forestilling der så mye står og faller på den følelsesmessige reisen karakterene gjennomgår, er dette utilgivelig.

Klassiker med kraftfull relevans

Tittel: A Wolf in Snakeskin Shoes or The Gospel of Tartuffe
Forfatter: Marcus Gardly etter Molière
Regi: Indhu Rubasingham
Design: Tom Piper
Tid og sted: 07.11.2015 (matiné) på The Tricycle Theatre. Spilles fram til 14.11.2015.

A Wolf in Snakeskin Shoes
er en moderne Tartuffe og er minst like morsom som originalen. De åtte skuespillerne holder publikum i sin hule hånd med en timing og spilleglede som får latterkulene til å rulle over salen igjen og igjen. Men Marcus Gardlys tekst inneholder også øyeblikk med mørkere og mer tankevekkende undertoner, og særlig en sterk avslutning gjør at jeg sitter andpusten og målløs igjen.

Full Cast. Photo by Mark Douet
Full Cast. Photo by Mark Douet.

A Wolf in Snakeskin Shoes er mer enn bare en omarbeiding av Molières Tartuffe. Gardly har beholdt grunnhandlingen der en skinnhellig prest trer inn i et familiehjem, forfører faren i huset med religiøst tåkeprat, tar over husholdningen og til slutt blir satt opp som eier av huset og familieformuen. Men i Gardlys versjon foregår handlingen i Tennessee og Georgia blant religiøse afroamerikanere. Hykleren Tartuffe er blitt til Archbishop Tardimus Toof, en stereotypisk sørstatspredikant, mens Molières Orgon er blitt til mangemillionæren Archibald Organdy. Organdy har en homofil sønn som ikke har kommet ut av skapet, en datter som forsøker å vende tilbake til sine afrikanske røtter (blant annet ved å bytte navn til Afreeca), og en alkoholavhengig kjæreste i leopardmønstret kjole. Disse prøver alle å hamle opp med Toof uten særlig hell. En annen svært sentral forskjell fra originalen er at Toof her er gift, og det er først når familien Organdy involverer Mrs. Toof at de ser ut til å ha en sjanse mot Toofs hykleri. I tillegg til denne moderniseringen av Molières originalhandling har Gardly skrevet nye replikker, og teksten er dermed ikke en direkte oversettelse. Allikevel har Gardly beholdt en av de mest sentrale konvensjonene fra den franske klassismen: alle replikker går på rim. Dette fungerer svært godt, og fører til en rekke særdeles morsomme og klingende oneliners.

I Indhu Rubasinghams regi gis det stor plass til dette flytende og frodige språket. Tom Pipers scenografi er svært enkel. Scenen er omkranset med blå forheng i Toofs kontor, mens hvite vegger med store dører og vinduer omkranser Organdys hjem. Kun et fåtall møbler er til stede – et skrivebord og en cheselong i Toofs kontor, noen få bord og stoler i rokokkostil i de ulike rommene hos Organdy. Denne enkle scenografien gir skuespillerne stor boltringsplass som Rubasingham utnytter i sin regi. Her er det først og fremst skuespillerne og deres finslepne timing og engasjerte replikkføring som står i sentrum. Men til tross for at skuespillerne til tider gis stor frihet, sørger Rubasingham likevel for at handlingen fortelles med ekstrem klarhet og presisjon.

Lucian Msamati (Toof) & Wil Johnson (Organdy). Photo by Mark Douet  C31B0366
Lucian Msamati (Toof) & Wil Johnson (Organdy). Photo by Mark Douet.

Et grep som fungerer særlig godt, er gospelmusikken som dukker opp med jevne mellomrom gjennom forestillingen. Noen ganger er det bare en liten orgelfrase som leder fra en scene til en annen. Andre ganger bryter skuespillerne ut av handlingen for å framføre sangnumre. Særlig åpningsnummeret, en klassisk gospellåt med forsanger og kor, skaper svært god stemning i salen der publikum klapper og synger med. Det er tre slike felles sangnumre i første akt, men de forsvinner mot slutten av forestillingen. Kanskje kunne det vært flere av dem også i annen akt, for både jeg og publikummerne rundt meg hadde stor glede av dem.

Ayesha Antoine (Afreeka Organdy), Lucian Msamati (Toof). Photo by Mark Douet  I80A6665
Ayesha Antoine (Afreeka Organdy), Lucian Msamati (Toof). Photo by Mark Douet.

Som nevnt er
A Wolf in Snakeskin Shoes en forestilling der skuespillerne først og fremst står i sentrum. Det har i det siste vært en del debatt i England angående casting av fargede skuespillere. Særlig vakte Trevor Nunns oppsetting av Shakespeares historiespill mye sinne fordi alle de 23 skuespillerne var hvite. A Wolf in Snakeskin Shoes er et friskt pust i denne debatten. Av de åtte skuespillerne er syv fargede. Som ensemble er de åtte skuespillerne svært samkjørte og de uttrykker ekte spilleglede og engasjement som smitter over på publikum. Lucian Msamati ble tidligere i år den første fargede skuespilleren til å spille Iago ved the Royal Shakespeare Company. Hans tolkning av pastor Toof har stor spennvidde, fra bekymret og redd i scenene med sin kone til fryktløs, ubarmhjertig og ondskapsfull når han forfører og lurer familien Organdy. I den overraskende sluttscenen, som jeg vil komme tilbake til, oppnår han et intenst og nærmest skremmende alvor, og det er hans siste blikk mot salen før lyset skrus av som fester seg på netthinnen etter forestillingen.

Lucian Msamati (Toof). Photo by Mark Douet  I80A4902
Lucian Msamati (Toof). Photo by Mark Douet.

De andre skuespillerne gjør også svært gode rolletolkninger, og det er vanskelig å trekke fram enkeltprestasjoner. Skal man likevel gjøre det, kan man kanskje nevne Adjoa Andoh som Peaches, Organdys forlovede. Hun spiller med stor intensitet, og særlig monologen der hun forklarer Mrs. Toof hvor godt hun liker sin egen kropp og sitt eget utseende, slår svært godt an blant publikum, som ler, klapper og roper bifallende. Karl Queensborough er også god som den skaphomofile sønnen Gumper. Han får fram både karakterens morsomme side og sårheten i at han ikke tør fortelle familien om sin seksuelle legning.

A Wolf in Snakeskin Shoes er en svært vellykket forestilling på mange ulike måter. Først og fremst er den en hylende morsom komedie. Fra første gospeltone er stemningen i salen på topp, og flere ganger må skuespillerne vente på at latterkuler, applaus og bifallsrop skal legge seg. Men, som nevnt innledningsvis, inneholder forestillingen også noen svært kraftfulle alvorlige øyeblikk. Et eksempel er mot slutten av første akt der Gumper, Organdys sønn, forsøker å fortelle sin far at han er homofil. Før han får fullført ordet, roper imidlertid faren ’Nei!’ og nekter å forholde seg til hva som blir sagt. Gumper blir skremt fra å forsøke å forklare igjen. Fordi dette øyeblikket kommer midt i en ellers komisk scene, blir effekten enda mer gripende enn hva det ellers kunne blitt, og jeg går til pause med en ekkel bismak i munnen.

Michelle Bonnard (Maxine), Ayesha Antoine (Afreeka Organdy), Lucian Msamati (Toof), Wil Johnson (Organdy), Karl Queensborough (Gumper). Photo by Mark Douet  I80A7811
Michelle Bonnard (Maxine), Ayesha Antoine (Afreeka Organdy), Lucian Msamati (Toof), Wil Johnson (Organdy), Karl Queensborough (Gumper). Photo by Mark Douet.

Det er imidlertid avslutningsscenen som er det mest kraftfulle og minneverdige øyeblikket i forestillingen. Som i Molières original blir Toof til slutt avslørt. Når Mrs. Toof ber han om å gjøre det som er rett i Guds navn: slette kontrakten som gir han Organdys hus og formue og vende tilbake til henne, forventer vi en klassisk komisk slutt der alle problemer løses. Men slik blir det ikke. Isteden vender Toof blikket mot salen og forklarer oss at det kan han ikke. Når ni mennesker kan bli skutt mens de ber (Charleston, 17. juni), fargede ungdommer blir skutt av politiet og millioner av mennesker flykter gjennom verden, kan Gud umulig eksistere. Hver mann må slåss for sin egen overlevelse, og på det grunnlaget beholder Toof formuen og erklærer seg selv Gud over eget liv. Ikke bare er dette en svært overraskende slutt. Den er også skremmende fordi man på den ene siden vet at Toofs handlinger er moralsk forkastelige samtidig som jeg ikke kan unngå å føle en ikke ubetydelig grad av empati for Toof. Sjelden har jeg vært vitne til en oppsetting av en gammel klassiker som taler til samtidens problemer og forhold med en slik kraft.